Realisme (statsvitenskap)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Realisme er en retning innen statsvitenskap og internasjonal politisk teori. Realismens kjerneidé er at det internasjonale samfunn er et anarki, uten noen form for overordnet makt.[1] Dette resulterer i at alle statsmakter til enhver tid er overlatt til seg selv, økonomisk, militært, sikkerhetspolitisk osv. Dette er utgangspunktet for realpolitiske prioriteringer og vurderinger, som igjen skal ivareta statsmaktens overlevelse, suverenitet, militær og økonomisk sikkerhet.[2][3]

Realisme som navn på internasjonal politisk teori ble først brukt av Hans Morgenthau i standardverket Politics Among Nations fra 1948. Realisme som fenomen ble imidlertid beskrevet allerede av Thukydid i hans verk om Peloponneskrigen fra ca. 400 f.Kr., Sunzi i Kunsten å krige fra ca. 500 f.Kr., og grundig utredet i Niccolò Machiavellis Fyrsten fra 1532.[4][5] Blant mange andre teoretiske forløpere kan nevnes Thomas Hobbes og Leviathan fra 1651. I fagdebatten om internasjonal politisk teori stod realismen særlig sterkt under og etter den andre verdenskrig. Noen viktige teoretikere var George F. Kennan, Nicholas J. Spykman, Herman Kahn og E. H. Carr, og sentralt stod oppdemmingspolitikken. Dette kan sees på som en reaksjon på mellomkrigstidens idealistiske og liberale tilnærming, som realistene mente var illusjonsskapende og tilslørende.[1] Fra 1970-årene fikk nyrealismen gjennomslag ved teoretikere som Robert J. Art, Robert Jervis, Kenneth Waltz, Samuel P. Huntington, Stephen Walt, John Mearsheimer og Robert Gilpin.

I dag blir realismen gjerne inndelt i retningene klassisk realisme, nyrealisme/strukturell realisme og nyklassisk realisme.[1] Innenfor nyrealismen finnes ellers retninger som defensiv og offensiv realisme, særlig forbundet med henholdsvis Waltz og Mearsheimer. Til forskjell fra defensive realister, mener offensive realister at stater ikke vil bli tilfredsstilt med en gitt mengde makt, men søker hegemoni for sin egen sikkerhet.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Østerud, Øyvind (2007). Statsvitenskap. Innføring i politisk analyse, s. 235–245. Universitetsforlaget, Oslo (norsk).
  2. ^ Donnelly, Jack (2008). «The Ethics of Realism». I: The Oxford Handbook of International Relations (red. Reus-Smit, Christian; Snidal, Duncan), s. 150. Oxford University Press (engelsk).
  3. ^ Baylis, John; Smith, Steve; Owens, Patricia (2008). The Globalisation of World Politics, 4. utg.. Oxford University Press (engelsk).
  4. ^ Forde, Steven (1995): «International Realism and the Science of Politics: Thucydides, Machiavelli and Neorealism» (engelsk)International Studies Quarterly, nr. 2, s. 141–160.
  5. ^ Doyle, Michael (1997). Ways of War and Peace: Realism, Liberalism, and Socialism, s. 41–204. W. W. Norton & Co., London (engelsk).
  6. ^ Mearsheimer, John (2001). The Tragedy of Great Power Politics. W. W. Norton & Co., New York (engelsk).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Knutsen, Torbjørn L. (1997). A History of International Relations Theory, 2. utg.. Manchester University Press (engelsk).
  • Mearsheimer, John (2001). The Tragedy of Great Power Politics. W. W. Norton & Co., New York (engelsk).
  • Morgenthau, Hans (1948). Politics Among Nations: The Struggle for Power and Peace. Alfred A. Knopf, New York (engelsk).
  • Morgenthau, Hans (1951). In Defense of the National Interest. Alfred A. Knopf, New York (engelsk).
  • Toje, Asle (2012). Neoclassical realism in European politics: Bringing power back in, 1. utg.. Manchester University Press (engelsk).
  • Waltz, Kenneth (1959). Man, the State, and War. Columbia University Press, New York (engelsk).
  • Waltz, Kenneth (2008). Realism and International Politics. Routledge (engelsk).