Restaurasjonen i England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Karl II, den første engelske kongen etter restaurasjonen

Restaurasjonen i England er den tradisjonelle betegnelsen på gjeninnføringen av monarkiet i England i 1660, og på perioden som fulgte med gjenopprettelse av kongelige institusjoner.

Karl I av England ble henrettet i 1649 etter den engelske borgerkrig. Landet ble deretter styrt som en republikk, kalt dels Samveldet og dels Protektoratet, og med Oliver Cromwell som Lord Protector. Umiddelbart etter hans død havnet England i en politisk krise som førte til at Karl II ble gjeninnsatt som konge den 29. mai 1660. Restaurasjonen innebarte at de engelske, skotske og irske monarkiene (under en konge) ble gjenopprettet med Karl II etter interregnum (avbruddet) med republikken under Cromwell. Restaurasjonen benyttes således både om den faktiske hendelsen som den perioden som fulgte umiddelbart etter at kongen ble gjeninnsatt.

Slutten på protektoratet og samveldet[rediger | rediger kilde]

Protektoratet som fulgte samveldet og gikk forut restaureringen kunne ha fortsatt om Oliver Cromwells sønn Richard Cromwell, som ble gjort til Lord Protector ved sin fars død, hadde vært i stand til å videreføre sin fars politikk. Richard Cromwell var ikke uten evner, men han manglet sin fars autoritet og hadde heller ikke farens tillit i hæren. Etter syv måneder ble han fjernet av en fraksjon i hæren, kjent som Wallingford House, den 6. mai 1659 og gjenetablerte rumpparlamentet.[1] Charles Fleetwood ble utpekt til et medlem av komiteen for trygghet og statsrådet, og en av de syv kommisjonærer for hæren. Den 9. juni 1659 ble han nominert som lord general, øverstkommanderende, av hæren. Imidlertid ble hans lederskap underminert av parlamentet som valgte å overse hærens autoritet i en tilsvarende måte til det første sivile parlament etter borgerkrigen. Et rojalistisk opprør var planlagt for 1. august 1659, men det ble forpurret. Imidlertid fikk sir George Booth kontroll over Cheshire og Karl II hadde håpet at med spansk støtte kunne han få til en invasjon, men ingen hjelp kom.[2] Booth holdt Cheshire fram til slutten av august da han ble beseiret av general John Lambert. Underhuset avskjediget John Lambert og andre offiserer, og installerte Fleetwood som sjef for et militært råd under autoriteten til underhusets ordstyrer.[3] Komiteen for trygghet sendte Lambert med en stor hær for å møte George Monck som kommanderte de engelske styrkene i Skottland, og enten forhandle med ham, eller tvinge ham til å komme til en avtale.[3]

Det var i denne atmosfæren som Monck, guvernør av Skottland under begge Cromwellene, marsjerte sørover med sin hær fra Skottland. Mens Lambert dro nordover begynte hans soldater å desertere, og han kom tilbake til London bortimot alene. Monck marsjerte inn i London uten at noen hindring. De presbyterianske medlemmene som hadde blitt bortvist fra parlamentet av Prides forvisning i 1648 ble kalt tilbake, og på den 24. desember gjenetablerte hæren det lange parlamentet.[3] Fleetwood ble fratatt sin overkommando og beordret å møte for parlamentet for å svare for hans oppførsel. Den 3. mars 1660 ble Lambert sendt til Tower of London, fra hvor han rømte fra en måned senere. Han hadde et alvorlig tilfelle av diaré og døde nesten, men ble behandlet ved kirken St John's i Westminster. Han forsøkte å tenne en ny borgerkrig for det engelske samveldet ved å sende ut en proklamasjon som oppildnet alle som støttet «Good Old Cause», «den gode, gamle saken», til å møtes på slagmarken ved Edgehill. Isteden ble han tatt til fange av oberst Richard Ingoldsby, en av de som hadde deltatt i dødsdommen og henrettelsen av kong Karl I, og som antagelig håpet på å skape seg sympati og benådning hos det nye kongeregimet.[3] Lambert ble fengslet og døde i fangenskap på Drake's Island utenfor Plymouth i 1684 mens Ingoldsby oppnådde å bli benådet.

Restaureringen av Karl II[rediger | rediger kilde]

Det engelske parlamentet med både overhuset og underhuset holder til i Palace of Westminster

Den 4. april 1660 utstedte Karl II Bredadeklarsjonen hvor han kom med flere løfter i forbindelse med rehabilitering av den engelske krone. Monck organiserte det konvensjonelle parlamentet som møttes for første gang den 25. april. Den 8. mai proklamerte parlamentet at Karl II hadde vært den lovmessige monark siden henrettelsen av Karl I den 30. januar 1649.[4] «Konstitusjonelt var det som om de siste nitten årene aldri hadde skjedd.»[5] Karl II kom tilbake fra sin landflyktighet. Han forlot Haag den 23. mai og gikk i land ved Dover den 25. mai.[6] Karl II kom til London den 29. mai som også var hans fødselsdag. For å feire «hans majestets hjemkomst til hans parlament» ble 29. mai gjort til en offentlig fridag, populært kalt for Oak Apple Day.[7] Han ble kronet ved Westminster Abbey den 23. april 1661.[6]

En del samtidige har beskrevet restaureringen som «et himmelsk ordinert mirakel. Den brå og uventede befrielsen fra maktranet og tyranniet ble tolket som en restaurering av den naturlige og guddommelige orden.»[8]

Kongens parlament, populært kalt for Cavalierparlamentet, kom sammen for første gang den 8. mai 1661, og det ville vedvare i over 17 år, og ble til sist oppløst den 24. januar 1679. Som dets forgjenger var det i stor grad rojalistisk («Cavalier»). Det ble også kalt for «pensjonistparlamentet» for de mange pensjoner som ble gitt til kongens tilhengere som således beriket seg selv på den nye tid.

Den ledende politikeren i begynnelsen av restaureringen var Edward Hyde, 1. jarl av Clarendon. Det var «Clarendons dyktighet og visdom» som hadde «gjort restaureringen betingelsesløs».[9]

Mange rojalister som hadde vært i landsforvisning kom tilbake til England og ble belønnet. Prins Rupert av Pfalz kom tilbake til tjeneste og ble medlem av kongelige råd, og ble belønnet med en annuitet (livrente). George Goring, 1. hertug av Norwich, kom tilbake og ble gjort kaptein av kongens livgarde og gitt en pensjon. Marmaduke Langdale kom også tilbake og ble adlet som baron Langdale. William Cavendish, marki av Newcastle, og fikk tilbake det meste av sine tidligere eiendommer og gods. Han ble belønnet i 1666 med Hosebåndsordenen (som hadde blitt skjenket ham i 1650) og ble forfremmet til hertug den 16. mars 1665.

Det var som om ingen lenger husket kong Karl Is egenrådige styre og grunnene til at man hadde kvittet seg med ham.

Kongemordere og opprørere[rediger | rediger kilde]

En tegning av Oliver Cromwells hode på en påle fra slutten av 1700-tallet.

Loven Indemnity and Oblivion Act, «erstatning og amnesti», ble vedtatt den 29. august 1660, og ga amnesti og benådning til tidligere forræderi mot kronen, men særskilt ekskluderte de som hadde vært involvert i rettssaken og henrettelsen av Karl I. 31 av de 59 kommisjonærer (dommere) som hadde signerte dødsdommen i 1649 levde fremdeles.

I de påfølgende rettssakene ble 20 dømt til døden, strengeste straff for femtemonarkister, hvilket var religiøse dissidenter som trodde på det umiddelbare komme av «det femte monarki», kongedømmet til Jesus Kristus. Thomas Harrison var den første som ble funnet skyldig i kongemord, og var den syvende av det 59 som hadde signert dødsdommen. Han ble den første av de dømte som fikk den tradisjonelle bestialske straffen for forræderi, hengning, trekking og kvartering, ettersom den nye regjeringen mente at han fortsatt representerte en alvorlig trussel for den nyetablerte orden.

I oktober 1660 ved Charing Cross eller Tyburn i London, i flere århundrer det fremste retterstedet i byen, ble ti stykker offentlig hengning, trekking og kvartering: Thomas Harrison, John Jones, Adrian Scroope, John Carew, Thomas Scot, og Gregory Clement. De hadde alle signert kongens dødsdom; predikanten Hugh Peters; Francis Hacker og Daniel Axtell, som kommanderte vakten ved kongens rettssak og henrettelse; og John Cooke, anklageren som førte straffesaken mot kongen.

Den 6. januar 1661 forsøkte femti femtemonarkister, ledet av en vinbøkker ved navn Thomas Venner, å ta besittelse over London i navnet til «konge Jesus». De fleste av de femti ble enten drept eller tatt til fange; den 19. og 21 januar ble Venner og 10 andre henrettet for forræderi ved hengning, trekking og kvartering. Ytterligere 19 ble fengslet på livstid.

Oliver Cromwell, Henry Ireton, dommer Thomas Pride, og dommer John Bradshaw ble posthumt fradømt gods og ære for høyforræderi. Ettersom parlamentet er en rettssal, den fremste i England, er bill of attainder, loven om tap av ære og gods, en lovgivende forordning som erklærer en person skyldig i forræderi eller grov forbrytelse, i kontrast til de regulære juridiske prosesser med rettssak og domsfellelse. I januar 1661 ble likene av Cromwell, Ireton og Bradshaw gravd opp og posthumt henrettet ved å henge dem i kjettinger ved Tyburn. Etter å ha hengt der, «fra morgenen til fire om ettermiddagen»,[10] ble likene tatt ned og hodene plassert på en 6 meter lang påle overfor Westminster Hall. I 1685 brøt en storm overende pålen med Cromwells hode, og private stakk av med hodet. Det var fraværende og i hendene på private samlere fram til 1960 da det ble gravlagt i Sidney Sussex College ved Universitet i Cambridge.[11]

Tilbakekallelse av adelstitler fra samveldet[rediger | rediger kilde]

Det engelske samveldets skriftlige konstitusjoner ga kongens makt til Lord Protector i å bevilge ærestitler. Cromwell opprettet over 30 nye riddere. Disse ridderskapene ble alle erklært ugyldige ved restaureringen av Karl II. Mange ble bevilget på nytt av den gjeninnsatte konge.

Av de tolv titlene som baronett som Cromwell opprettet gjenopprettet Karl II halvparten av dem. Kun en av disse eksisterer fremdeles: Richard Thomas Williams-Bulkeley, 14. baronett, er en direkte etterkommer av Griffith Williams.

Edmund Dunch fikk opprettet tittelen baron Burnell av East Wittenham i april 1658, men dette baroniet ble gjenopprett. Den mannlige slektslinjen ble avsluttet i 1719 med at hans sønnesønn, som også het Edmund Dunch, slik at ingen kan gjøre krav på tittelen.

Den ene arvelige tittelen som vicomte som Oliver Cromwell opprettet, var med Charles Howard, vicomte Howard av Morpeth og baron Gilsland, og har fortsatt til denne dag. I april 1661 ble Howard opphøyd til jarl av Carlisle, viscount Howard av Morpeth og baron Dacre av Gillesland. Den nåværende jarl er direkte etterkommer av denne opprettelsen under Cromwell, og gjenopprettelsen under restaurasjonen.

Religiøs avtale[rediger | rediger kilde]

Den engelske kirke ble gjenopprettet som den nasjonale statskirke i England, støttet av Clarendon-loven og Loven om ensartethet av 1662. Folk skal etter hva som ble sagt «danset rundt maistanger som en måte å spotte presbyterianere og uavhengige» og «brente kopier av Solemn League and Covenant» (avtalen mellom skotske konventater og det engelske parlamentet i 1643).[12] I Skottland ble episkopalismen gjeninnført, det vil si at kirkens høyeste ledelse lå hos biskopene, i motsetningen til presbyterianismen. Den anglikanske kirke kalles seg av denne grunn ofte for den episkopale kirke.

Den kulturelle restaurasjonen[rediger | rediger kilde]

Puritanismens grep om samfunnet mistet sitt grep ved gjeninnføringen av kongedømmet. Et praktisk grep var at teatrene ble gjenåpnet etter å ha blitt stengt av protektoratet til Oliver Cromwell. Også på scenen var det åpenbart at puritanismen hadde mistet sitt grep, noe som kom til uttrykk i dristige, frekke og til dels slibrige komediene som ble raskt populære, i ettertid kalt for restaurasjonskomediene ved at de ble en gjenkjennbar sjanger. Restaurasjonskomediene er beryktet for deres seksuelle direkthet, en åpenhet som ble oppmuntret av kongen selv. I tillegg ble tillatt for kvinner å opptre på teaterscenene for første gang, og den første kvinnelige dramatiker var Aphra Behn. Perioden så også de første skuespillere som ble allment berømt og feiret som kjendiser.

For litteraturen som helhet betegner restaurasjonslitteraturen grovt en ensartet stil som sentrerte rundt feiringen av det nyetablerte hoffet til kong Karl II, eller som reaksjonen på det. Det er en litteratur som omfattet ekstreme motpoler som John Miltons Det tapte paradis og jarlen av Rochesters Sodoma. Perioden så også grunnleggelsen av Royal Society, vitenskapens framgang med eksperimentene til Robert Boyle, og det begynnende pionerarbeidet i litterær kritikk med John Dryden og John Dennis.

For å feire anledningen og sementere de diplomatiske forholdene De forente Nederlandene etter nederlenderne hadde vært i krig med England gjentatte ganger under Oliver Cromwell, ga de strålende presang med den hollandske gave, en kostbar samling av malerier av gamle italienske mestre, klassiske skulpturer, kostbare møbler og en yacht. Dog fikk nederlenderne noe tilbake da det noen tiår senere ble gitt en gjengave fra den britiske kongelige samling.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Keeble 2002, ss. 8–10
  2. ^ Hutton, Ronald (2000): The British Republic 1649-1660, 2. utg. Macmillan, s. 121
  3. ^ a b c d Encyclopaedia Britannica, 11. utg., bind 16, s. 108, oppslagsord «John Lambert»
  4. ^ House of Commons Journal Volume 8, 8. mai 1660
  5. ^ Harris, Tim (2005): Restoration: Charles II and His Kingdoms 1660-1685, Allen Lane, s. 47
  6. ^ a b Pepys Diary 23 April 1661.
  7. ^ House of Commons Journal Volume 8, 30 May 1660
  8. ^ Jones, J.R. (1978): Country and Court: England 1658-1714, Edward Arnold, s. 15
  9. ^ Clark, Sir George, (1953): The Later Stuarts 1660-1714, Oxford University Press, 2. utg., s. 3
  10. ^ Pearson, Karl; Morant, Geoffrey (Desember 1934): «The Wilkinson Head of Oliver Cromwell and Its Relationship to Busts, Masks and Painted Portraits» i: Biometrika 29 (3). s. 26
  11. ^ «Book World: What became of Oliver Cromwell's Head?»
  12. ^ Harris 2005, ss. 52–53

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Harris, Tim (2005): Restoration:Charles II and His Kingdoms 1660-1685. Allen Lane.
  • Keeble, N. H. (2002): The Restoration: England in the 1660s, History of Early Modern England Series. Oxford: Blackwell Publishers. ISBN 0631236171.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]