Kulturkampen (litteraturhistorie)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kulturkampen refererer til en debatt som foregikk innad i norsk kulturliv i 1930-årene. Navnet er hentet fra kulturkampen i Tyskland, som egentlig var en strid mellom regjeringen og katolikkene på 1870-tallet.

Nyrealismen er fortsatt levende i 1930-årene, men en videreføring av Sigmund Freuds teorier om psykoanalysen til Norge utløser en kulturkamp. Kulturkampen ble en livssynskamp mellom de kulturradikale og de kulturkonservative. De kulturradikale var for fri barneoppdragelse, seksuell, religiøs, økonomisk og sosial frigjøring, og forfektet psykologi og naturvitenskap. I andre enden stod de kulturkonservative som mente at ekteskapet skulle være hellig, at seksualitet utenfor ekteskapet var synd og skam, og de var for streng barneoppdragelse. Samtidig mente de at kristendommen skulle fungere som menneskenes rettesnor. De var meget skeptiske og kritiske til psykoanalysen.

I 1930-årene gikk Norge igjennom en politisk, økonomisk og sosial krise. Det var stor arbeidsløshet som innebar mange streiker og lockouts. Det var politisk kaos, fascismen vokste frem, og den kapitalistiske økonomien datt sammen. Likevel fokuserte ikke den litterære hovedstrømmen på politikk og økonomi, men på psykologi!

Psykologien ble videreutviklet av Sigmund Freud, og hans teorier ble videreført til Norge av skjønnlitterære forfattere i Europa. Hans teorier som vi samlet sett kaller psykoanalysen, er veldig radikale og revolusjonære. Psykoanalysen er teorien om menneskenes naturlige drifter. Den viktigste delen av menneskets utvikling foregår i barndommen. Barnet har en fri, spontan livsglede, som må utvikles for at man skal få tro på seg selv. Samfunnet i 1930-årene dreide seg mye om straff og lydighet – dette ødela barna mente Freud. Det kan komme tilbake igjen i det voksne liv og kan ødelegge en person. Er man ufri som barn, blir man ufri som voksen. Dette skildres i mange verk i 1930-årene. Freuds tanker støttes av de kulturradikale.

De kulturradikale mente at et fritt samfunn ikke avhenger av økonomi, men derimot av frie individer med tro på seg selv. Dette kunne oppnås ved en fornuftig barneoppdragelse. Disse verdiene kolliderer voldsomt med den herskende moralen. Kulturradikalerne hadde en bakvendt tankegang i forhold til marxistene som mente at en samfunnsrevolusjon ville føre til et friere liv. Kulturradikalerne mente at en fornuftig barneoppdragelse førte til frie mennesker som kunne føre til en sammfunnsrevolusjon.

Blant de kulturradikale var Sigurd Hoel, Aksel Sandemose og Arnulf Øverland. Blant de kulturkonservative var Eivind Berggrav, Ole Hallesby og Sigrid Undset.