Carl Schmitt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Carl Schmitt (1904)

Carl Schmitt (født 11. juli 1888 i Plettenberg, Westfalen, død 7. april 1985 samme sted) var en tysk katolsk filosof og rettsteoretiker. Han hadde den akademiske tittelen prof. dr. jur.

Han er en av de mest kjente og omstridte stats- og folkerettsjurister i det tyvende århundre. Han argumenterer bl.a. for at diktatur kan være mer meningsfullt demokratisk enn demokrati, og er særlig blitt oppfattet som fascismens maktfilosof. Han var også en av de viktigste kritikere av politisk liberalisme. Schmitt ble sett på som en moderne Machiavelli, og brydde seg ikke om å foreta moralske vurderinger. Han hevdet at siden de liberale ikke var i stand til å akseptere makt og konflikter som de grunnleggende realitetene i den politiske prosessen, hadde de falsifisert politikkens natur og det politiske språket, og de mente at fornuftig diskusjon og økonomisk innrømmelser kunne løse alle konflikter. De hadde videre hevdet den oppfatning at staten var en sammenslutning som var avhengig av kompromisser mellom sosiale grupper. Denne teorien hadde under Weimarrepublikken gjort Tyskland til en usammenhengende masse administrative enheter som regjeringen og Riksdagen ikke greide å styre. En av hans sterkeste meningsmotstandere var den østerrikske juristen Hans Kelsen.

Schmitt mente også at krig følger av fiendeskap. Krig kan således rettferdiggjøres av den eksistensielle følelsen av at den gruppa en tilhører, er truet av fienden og må forsvare seg, eventuelt ved et angrep. Gode ledere er dermed de som klarer å samle folket og sende dem mot en fiende.

Schmitts arbeider streifer ved siden av stats-, forfatningsrett og filosofi også disipliner som statsvitenskap, sosiologi, historie, teologi og germanistikk.

Liv[rediger | rediger kilde]

Etter studier i stats- og rettsvitenskap i Berlin, München og Strassburg tok han 1915 den juridiske doktorgrad og habiliterte seg ved universitetet i Strassburg. I 1921 ble han tilknyttet universitetet i Greifswald, og utga avhandlingen Die Diktatur, hvor han undersøker det statsrettslige grunnlaget for Weimarrepublikken, og tydeliggjør rikspresidentens sterke stilling.

I 1922 ble han professor ved universitetet i Bonn, hvor han med sitt skrift Politische Theologie konkretiserte sin autoritære statsteori, som utgikk fra hans katolske grunnholdning. I Die geistesgeschichtliche Lage des heutigen Parlamentarismus rettferdiggjør han utviklingen av autoritære styresett.

Fra 1926 var han professor ved handelshøyskolen i Berlin, frem til han 1932 vendte tilbake til universitetet i Bonn, hvor han i skriftet Der Begriff des Politischen videreutvikler sin statsrettslære. Samme år representerte han den tyske riksregjeringen under Franz von Papen, som han var en personlig venn av, under prosessen mot den suspenderte sosialdemokratiske prøyssiske regjeringen.

Mellom 1933 og 1945 var han professor ved Humboldt-universitetet i Berlin. Han ble først utnevnt til prøyssisk statsråd og var redaktør for Deutsche-Juristen-Zeitung, men etter at en nasjonalsosialistisk avis hadde sitert tidligere uttalelser av ham hvor han kritiserte nasjonalsosialistenes raselære, ble han isolert i økende grad fra omkring 1937. Etter krigen forble han vitenskapelig og politisk isolert, men viet seg til folkerettslige studier og utga på 50-tallet et av sine hovedverk, Der Nomos der Erde.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Publikasjoner av Carl Schmitt i BIBSYS
  • Über Schuld und Schuldart, 1911
  • Gesetz des Urteils, 1912
  • Der Wert des Staates und die Bedeutung des Einzelnen, 1914
  • Politische Romantik, 1919
  • Die Diktatur, Duncker & Humboldt, Berlin 1921
  • Politische Theologie. Vier Kapitel zur Lehre von der Souveränität, 1922
  • Römischer Katholozismus und politische Form, 1923
  • Die geistesgeschichtliche Lage des heutigen Parlamentarismus, 1923
  • Die Diktatur des Reichspräsidenten, 1924
  • Die Rheinlande als Objekt internationaler Politik, 1925
  • Die Kernfrage des Völkerbundes, 1926
  • Volksentscheid und Volksbegehr, 1927
  • Verfassungslehre, Duncker & Humblot, Berlin 1928
  • Hugo Preuss, der Staatsbürger und seine Stellung in der deustchen Staatslehre, 1930
  • Hüter der Verfassung, 1931
  • Legalität und Legitimität, 1932
  • Die drei Arten des rechtswissenschaftlichen Denkens, 1933
  • Begrepet om det politiske (Der Begriff des Politischen), Tysk utgave 1932, tysk nyutgave 1963. Norsk oversettelse av Ketil Dokset, etterord ved Helge Høibraaten ISBN 978-82-7990-044-3
  • Theorie des Partisanen. Zwischenbemerkung zum Begriff des Politischen, D&H, Berlin 1963
  • Positionen und Begriffe im Kampf gegen Weimar-Genf-Versailles 1923 – 1939, 1939
  • Völkerrechtliche Großaumordnung mit Interventionsverbot für raumfremde Mächt, 1939
  • Die Lage der europäischen Rechtswissenschaft, 1950
  • Der Nomos der Erde im Völkerrecht des Ius Publicum Europaeum, Duncker & Humblot, Berlin 1950
  • Ex Captivitae Salus. Erfahrungen in der Zeit 1945-47, 1950
  • Politische Theologie II. Die Legende von der Erledigung jeder Politischen Theologie, D&H, Berlin
  • Hamlet oder Hekuba, 1956
  • Gespräch über die Macht und den Zugang zum Machthaber og Gespräch über den neuen Raum, Berlin 1994, ISBN 3-05-002630-8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]