Selveierdemokrati

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Selveierdemokrati er et begrep oftest forbundet med den politiske høyresiden.

I næringslivet er tanken at arbeidstagere skal få større innflytelse gjennom kjøp av aksjer,[1] men selveierdemokratiet søker også å gjøre flest mulig til selveiere av land, bolig og annet jordisk gods.[2] Denne vide definisjonen skiller selveierdemokratiet fra snevrere begreper som bedriftsdemokrati. Selveierdemokratiet vil i prinsippet bidra til økonomisk maktspredning og styrking av eiendomsretten,[3] ettersom arbeidstagerne får eiermessig medbestemmelse, større økonomisk uavhengighet og økt interesse for aksjer som spareform.[4] Tilhengere har også pekt på at en slik aksjespredning vil bidra til å sikre lokalt eierskap i næringslivet.[4] Venstresidens kritikk av selveierdemokratiet har i hovedsak basert seg på at aksjespredningen ikke vil bli reell, og at prinsippet derfor gavner de kapitalsterke alene.

I Norge ble selveierdemokratiet som begrep introdusert i etterkrigstiden av partiet Høyre. Jan P. Syse, Sjur Lindebrække og Kåre Willoch stod sentralt i utformingen av selve prinsippet og relaterte forslag i Stortinget.[5][6] Selveierdemokratiet ble høyresidens alternativ til venstresidens arbeiderstyrte eller statseide bedrifter. I boligpolitikken ble det også lagt vekt på at flest mulig skulle ha muligheten til å eie sin egen bolig, noe som har vært tverrpolitisk forankret.[7][8][9][10][11] De konservatives selveierdemokrati lot seg simpelthen forene med sosialdemokratenes ønske om å frigjøre byarbeiderklassen fra gårdeierne.[12][13]

I Sverige benyttes gjerne begrepet «folkekapitalisme», og i engelskspråklige land finnes property-owning democracy. I Tyskland inngikk selveierdemokratiet som en viktig komponent i tanken om den sosiale markedsøkonomien, som spredte seg til resten av Vest-Europa.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kjølås, Harald. «Jan P. Syse». Allkunne. Besøkt 3. juli 2012. 
  2. ^ Fugelli, Per (2008). «Frihet er helsens grunnstoff». Minerva (2), s. 24–29. 
  3. ^ Langslet, Lars Roar. «Konservatisme». Store norske leksikon. Besøkt 3. juli 2012. 
  4. ^ a b «Innst. S. nr. 134 (1993-1994). Innstilling frå finanskomiteen om forslag frå stortingsrepresentantane Per-Kristian Foss, Jan P Syse og Erna Solberg om eit utvida system for medarbeidaraksjar i norske selskap». Stortinget. 10. mai 1994. Besøkt 3. juli 2012. 
  5. ^ Austenå, Ann-Magrit (18. september 1997). «Politikkens gentleman». Dagbladet. Besøkt 3. juli 2012. 
  6. ^ Stanghelle, Harald. «Kåre Willoch». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 3. juli 2012. 
  7. ^ Doksheim, Marius (2010). «Innvandring og eiendom. Eierskap, boligstruktur og integrering». Civita. Notat nr. 5/2010. Besøkt 3. juli 2012. 
  8. ^ Lundesgaard, Erik (11. januar 2012). «Det norske boligmarkedet – et historisk tilbakeblikk». Iglo – forum for boligpolitikk. Besøkt 3. juli 2012. 
  9. ^ Solberg, Erna (3. mai 2011). «Nei til boligskatt». E24.no. Besøkt 3. juli 2012. 
  10. ^ Valebrokk, Per (28. oktober 2011). «Et nytt skatteforslag til å legge i skuffen». E24.no. Besøkt 3. juli 2012. 
  11. ^ Rezaee, Reza; Nyhagen, Ole Jørgen (18. april 2008). «Ikke overlat utleie til markedet». Aftenposten. Besøkt 3. juli 2012. 
  12. ^ Sørvoll, Jardar (2011). Norsk boligpolitikk i forandring 1970–2010. Dokumentasjon og debatt. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). ISBN 82-7894-387-7. 
  13. ^ Vassenden, Anders; Lie, Terje; Skoland, Kathrine (2012). «Man må ha en plass å bo». En sosiologisk studie av vanskeligstilte i et boligeierland. International Research Institute of Stavanger (IRIS). ISBN 82-490-0761-1.