Nyliberalisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Nyliberalisme (forkortelse for neoklassisk liberalisme[1][2][3][4][5]) er en betegnelse for gjenoppståelsen av klassisk liberalisme i nyere tid. I USA blir nyliberalismen dog sett på som sosialliberalisme, siden den kom som en reaksjon på den klassiske og opprinnelige liberalismens politikk som førte til store sosiale forskjeller i 1800-tallets England. I praktisk politikk ble denne fremfor alt assosiert med statslederne Margaret Thatcher og Ronald Reagan, selv om begge kalte seg konservative. Blant de fremste teoretikerne og akademikerne som ofte blir omtalt som «nyliberalister» er Milton Friedman, Friedrich August von Hayek, Ludwig von Mises som alle kalte seg liberalister.

Av forskjellige grunner argumenterte Milton Friedman, Friedrich Hayek og Ludwig von Mises for at staten bør begrense direkte involvering i økonomien til et minimum, uansett hvor edle motivene var. Hayek sammenlignet det med overspising. Så lenge man spiser er det vel og bra, men når resultatene av overspisingen gir seg til kjenne vil man angre. Tilsvarende, mener Hayek, vil statlig intervensjon kunne gi kortsiktige resultater med henblikk både på produktivitet og sysselsetting, men i det lange løp vil det gjøre alt verre. Dette fremgår spesielt i hans verk The Road to Serfdom, hvor det blir hevdet at statlig reguleringer og planlegning kan få uønskede konsekvenser, og om mulig føre til totalitarisme.[6]

Statens oppgave bør, i henhold til nyliberalistisk teori, være begrenset til å sikre konkurransen, både gjennom lovverk og volds- og domsmakt. Det etterstrebes også størst mulige markeder, og derfor bør grenser bygges ned. Til sist legges det også mer ansvar hos individet, som ved siden av ideologien om valgfrihet ofte innebærer økt bruk av egenandeler og gebyrer.

Som akkumulasjonsregime er nyliberalismen i vesten til vanlig manifestert i en modifisert form, der elementer fra den korporative liberalismen, delvis har blitt ivaretatt. På tross av at nyliberalistiske prinsipper ligger til grunn for mye av den økonomiske politikken i vesten i dag, er samtidig, selv i de mest fremskredne nyliberalistiske landene som Storbritannia og de baltiske statene, velferdsstatlige ordninger utover eksistensnivået utbredt. Det samme gjelder kollektive avtaler og arbeidsmiljølovgivning.

Kritikk av nyliberalismen[rediger | rediger kilde]

Nyliberalismen har de senere årene møtt økende kritikk. Bakgrunnen for kritikken er at nyliberalistisk politikk ikke nødvendigvis har vist seg å være en politikk som skaper økt vekst.[7] En annen kritikk er at forskjellene mellom fattige og rike samtidig har økt kraftig, og at fattigdommen, selv i den rike delen av verden, er i ferd med å bli et samfunnsmessig problem.

De demokratiske følgene er et annet problem som trekkes frem ved at den økonomiske politikken overføres fra folkevalgte organer til det som regnes som ekspertorganer.

Den kanskje mest markante kritikken handler imidlertid om hvordan institusjoner som Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken pålegger land i den tredje verden å innføre nyliberalistisk politikk som ifølge kritikerne bare tjener multinasjonale selskaper basert i den rike delen av verden, og dermed bidrar til økt imperialistisk utbytting.

Kontrakritikk[rediger | rediger kilde]

Det hevdes fra enkelte[8] at betegnelsen «nyliberalisme» er et retorisk grep fra venstresiden for å karakterisere alle negative trekk ved globaliseringen, mens de gode blir kreditert sosialistene.

Fra liberalistisk hold blir det hevdet at økonomisk globalisering og nyliberalisme har i det store og hele ført til økonomisk vekst og forminsket fattigdom.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Love, Janice. Southern Africa in world politics. Westview Press, 2005. pp. 156, 223
  2. ^ Richards, Howard. Understanding the Global Economy. Peace Education Books, 2004. p. 346
  3. ^ Love, Janice. Southern Africa in World Politics. Westview Press, 2005. p. 183
  4. ^ Mark Olssen, John A. Codd, Anne-Marie O'Neill. Education policy: globalization, citizenship and democracy. SAGE, 2004. p. 158
  5. ^ Arora, N.D. Political Science for Civil Services Preliminary Examination. Tata McGraw-Hill. p. 48
  6. ^ The Road to Serfdom: Economic Control and Totalitarianism - Google Books
  7. ^ Veksten som forsvannMagnus Marsdal
  8. ^ Nyliberalismen – Kjetil Wiedswang
  9. ^ Fattigdommen i den tredje verdenTidsskriftet Liberal