Francis Fukuyama

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Francis Fukuyama
Francis Fukuyama
Født 27. oktober 1952 (61 år)
Chicago, Illinois
Ektefelle Laura Holmgren
Yrke Statsviter, politisk økonom, forfatter
Spesialitet Utviklingsland, internasjonal politisk økonomi, nasjonsbygging, demokratisering, sikkerhetspolitikk
Institusjoner Johns Hopkins University
Alma mater Harvard University
Kjent for The End of History and the Last Man (1992)
Influert av Bloom, Huntington, Mansfield, Hegel, Strauss, Kojève

Yoshihiro Francis Fukuyama (født 27. oktober 1952 i Chicago) er en amerikansk statsviter, politisk økonom og forfatter. Han er seniorforsker ved Center on Democracy, Development and the Rule of Law ved Stanford University i California. Før dette var han professor ved Paul H. Nitze School of Advanced International Studies og leder for det internasjonale utviklingsprogrammet ved Johns Hopkins University.

Han er mest kjent for sin bok The End of History and the Last Man fra 1992, hvor han hevder at den verdensomspennende spredningen av liberalt demokrati og markedsøkonomi etter vestlig modell markerer slutten for menneskehetens sosiokulturelle utvikling.[1] Med Berlinmuren og Sovjetunionens fall er historien som kamp mellom ideologier over. Til tross for hans spådom om liberalismens triumf som politisk og økonomisk organisasjonsform, utelukker han ikke andre ideologier som midlertidig tilbakevendende fenomener.

Fukuyama har blitt assosiert med den nykonservative bevegelsen, som han senere har distansert seg fra. Tesen presentert i The End of History and the Last Man plasserer ham som liberal. Andre aspekter ved Fukuyamas tenkning kan klassifiseres som konservative.[2] Han er en utpreget utviklingsoptimist, men advarer samtidig sterkt mot transhumanismen.[2][3]

Familiebakgrunn[rediger | rediger kilde]

Japanskættede Francis Fukuyama ble født i bydelen Hyde Park i Chicago. Farfaren flyktet fra den russisk-japanske krig til Los Angeles i 1905, og drev en forretning frem til han ble internert som følge av angrepet på Pearl Harbor under den andre verdenskrig.[4] Faren, Yoshio Fukuyama (1921–), unnslapp interneringen, og utdannet seg til protestantisk prest. Han tok deretter doktorgrad i sosiologi ved University of Chicago, hvor han underviste i teologi.[5][4] Moren, Toshiko Kawata Fukuyama, ble født i Kyoto i Japan som datter av Shiro Kawata, grunnlegger av Det økonomiske fakultet ved Kyotos universitet og første rektor ved Osaka bys universitet.[6] Francis Fukuyama vokste opp som enebarn på Manhattan i New York, hadde liten kontakt med japansk kultur, og lærte aldri japansk.[5][4] Fra 1967 var familien bosatt i nærheten av Pennsylvania State University.[6]

Francis Fukuyama er gift med Laura Holmgren, som han har tre barn med. Paret er medlemmer av en presbyteriansk kirke, men Fukuyama beskriver seg selv som agnostiker.[4] Foruten morsmålet engelsk snakker han fransk, og kan i tillegg lese russisk, latin og gammelgresk.[4]

Utdannelse og karrière[rediger | rediger kilde]

Fukuyama har bachelorgrad i filosofi fra Cornell University, hvor han studerte politisk filosofi under Allan Bloom. Både Bloom og dennes læremester, Leo Strauss, kritiserte relativisme, historisisme og scientisme.[2] Fukuyama begynte deretter å studere litteraturvitenskap ved Yale University, og studerte i seks måneder under Roland Barthes og Jacques Derrida i Paris. Etter dette forandret han mening, fordi han mente faget var for abstrakt.[4] Fukuyama studerte deretter statsvitenskap ved Harvard University, hvor han skrev doktorgradsavhandling om Sovjetunionens trusler om intervensjon i Midtøsten. Blant hans forelesere var toneangivende professorer som Samuel P. Huntington og Harvey Mansfield.

Han var tilknyttet den statsvitenskapelige avdelingen ved tankesmien RAND Corporation 1979–1980, 1983–1989 og 1995–1996, professor i offentlig politikk ved George Mason University 1996–2000 og professor i internasjonal politisk økonomi ved Johns Hopkins University 2000–2010. I to omganger har han også vært ansatt i Utenriksdepartementet, som ekspert på Midtøsten 1981–1982 og som visedirektør for europeisk politikk og forsvar i 1989. Med dette var han en sentral bidragsyter til Reagan-doktrinen, som søkte å begrense Sovjetunionens globale innflytelse i den kalde krigens sluttfase. Fra 2010 er han seniorforsker ved Center on Democracy, Development and the Rule of Law, en del av Freeman Spogli Institute for International Studies ved Stanford University.

Fukuyama var oppnevnt som medlem av USAs delegasjon til de egyptisk-israelske samtalene om palestinsk selvstyre under president Ronald Reagan 1981–1982 og medlem av The President's Council on Bioethics under president George W. Bush 2001–2004. Fra oppstarten i 1997 var han tilknyttet den nykonservative tankesmien Project for the New American Century. I årene 2006–2008 fungerte han som rådgiver for Muammar al-Gaddafi gjennom selskapet Monitor Group.[7] I 2005 var han med på å grunnlegge kvartalstidsskriftet The American Interest, hvor han er formann i redaksjonsrådet. Han er også styremedlem i tankesmiene Global Financial Integrity og Inter-American Dialogue samt tilknyttet Carnegie Endowment for International Peace og Center for Global Development.

Sentrale teorier og standpunkter[rediger | rediger kilde]

The End of History and the Last Man[rediger | rediger kilde]

Bokomslaget til The End of History and the Last Man.
Utviklingen i antall frie (grønt), delvis frie og ufrie stater, som definert av Freedom House, i perioden 1972–2005.

Fukuyamas bok The End of History and the Last Man bygger videre på hans essay «The End of History?», publisert i tidsskriftet The National Interest i 1989. I boken argumenterer Fukuyama for at menneskehetens historiske utvikling som en kamp mellom ideologier har kommet ved veis ende, og at liberalismen som politisk og økonomisk organisasjonsform representerer «den menneskelige styresettets endelige form»:[2]

«Det vi er vitner til, er kanskje ikke bare den kalde krigens avslutning, eller opphøret av en bestemt periode i etterkrigstidens historie, men historiens slutt som sådan: det vil si sluttpunktet for menneskehetens ideologiske utvikling og universaliseringen av det vestlige liberale demokratiet som den menneskelige styresettets endelige form.»

Tesen markerte et brudd med forskere som Robert Keohane og Paul Kennedy, som i 1980-årene hadde uttrykt bekymring for USAs minkende andel av verdensøkonomien og hvilke konsekvenser dette ville få politisk.[1]

Kjernepunktene i Fukuyamas tese er at historien må bli ansett som en evolusjonær prosess; at «historiens sluttpunkt» ikke betyr hendelsenes slutt; at pessimisme på vegne av menneskehetens fremtid er berettiget ut fra menneskets manglende evne til å kontrollere teknologi; og at det ikke vil skje noe fremskritt fra liberalt demokrati til et alternativt system. Dette begrunner han filosofisk og empirisk. Den vanligste misforståelsen er å tolke «historien» i Fukuyamas tese som «tiden».[2] Han hevder ikke at tiden har stoppet, eller at hendelser vil stoppe å skje. Han åpner dessuten for midlertidige opphold, som for den del kan vare i århundrer, med andre organisasjonsformer enn liberalismen.

Fukuyama mener indre motsetninger har ødelagt for tidligere ideologier, men at disse ikke finnes i liberale demokratier, «fordi de er fullendte som idealer.»[2] Et annet sentralt argument er demokratisk fredsteori, som hevder at demokratier sjeldent eller aldri vil krige mot hverandre, fordi krig har opphav i ideologisk konflikt. Et empirisk belegg for dette er opphøret av mellomstatlige konflikter i Sør-Amerika, Sørøst-Asia og Øst-Europa mellom stater som gikk fra militærdiktaturer til liberale demokratier. Ifølge flere studier var det en stor og plutselig nedgang i antallet kriger, væpnede konflikter, etniske konflikter, revolusjoner og flyktninger etter den kalde krigen.[8][9] En annen innfallsvinkel viser at antallet liberale demokratier økte dramatisk gjennom 1900-tallet, hvilket har støtte i studier gjort av Freedom House.[10]

Skjønt deres konklusjoner er ulike, har Fukuyamas dialektiske historiesyn visse likhetstrekk med Karl Marx, som ut fra et deterministisk og materialistisk historiesyn spådde at kommunismen ville erstatte kapitalismen.[1] Fukuyama selv identifiserer seg til en viss grad med Marx, men sterkest med den tyske filosofen Hegel, opphavsmannen til den idealistiske dialektikken, slik som filosofen Alexandre Kojève også gjorde.[1] Til sammenligning mente Kojève at historiens utvikling ville gå i retning av en «universell og homogen» stat, som mest sannsynlig ville bestå av liberale og sosialdemokratiske elementer.[11] Kojève la imidlertid vekt på denne statens (og dens borgeres) nødvendige «postpolitiske» karakter, hvilket gjør sammenligningen utilfredsstillende.[12] Kojèves teori lar seg heller ikke redusere til kapitalismens endelige triumf.[12]

Boken skapte stor debatt ved utgivelsen, og har blitt kritisert av både høyre- og venstresiden i politikken. Samuel P. Huntington formulerte tesen om «sivilisasjonenes sammenstøt» i essayet «The Clash of Civilizations» fra 1993 som et direkte motsvar til Fukuyama. Jacques Derrida og marxister har kritisert tesen på grunnlag av ideologisk uenighet om det liberale demokratiet. Andre venstreorienterte har vært kritiske til Fukuyamas påstand om liberalismens manglende utfordrere.[13] Radikal islamisme og Russland og Kinas voksende politiske og økonomiske innflytelse har også stått sentralt i motargumentene.[1] Nettopp med basis i disse utgav Robert Kagan i 2008 sin bok The Return of History and the End of Dreams, hvis tittel spilte på Fukuyamas. Med særlig henvisning til terrorangrepet den 11. september 2001 har Fukuyama blitt beskyldt for «naivt drømmeri» av den amerikanske høyresiden.[2][14]

Fukuyama selv har senere innrømmet at tesen er ufullstendig, men av en annen grunn enn sine kritikere. I Our Posthuman Future: Consequences of the Biotechnology Revolution fra 2002 skriver han: «Historiens slutt kan ikke komme før moderne naturvitenskap og teknologi tar slutt.» På det politiske plan spår Fukuyama at menneskehetens kontroll over dens egen utvikling (transhumanismen) vil ha en stor og muligens ødeleggende innvirkning på det liberale demokratiet.[15]

Nykonservatisme[rediger | rediger kilde]

Fukuyama i Paris i januar 2009.

Særlig for sitt bidrag til Reagan-doktrinen og Project for the New American Century (PNAC) har Fukuyama blitt forbundet med fremveksten av den nykonservative bevegelsen i USA. I 1998 var han med på å signere PNACs brev til president Bill Clinton som anbefalte å støtte irakiske opprørere for å styrte Iraks daværende president, Saddam Hussein.[16] Han var også blant de 40 som underskrev William Kristols brev til president George W. Bush den 20. september 2001, der de ikke bare anbefalte å «fange eller drepe Osama bin Laden,» men også bli med på «et bestemt forsøk på å fjerne Saddam Hussein fra makten i Irak.»[17]

Fukuyama begynte etterhvert å distansere seg fra president Bush' nykonservative utenrikspolitikk, og mente den var altfor mye basert på militarisme og direkte intervensjon. I slutten av 2003 hadde han inntatt en klart kritisk holdning til krigen i Irak.[18] Under American Enterprise Institutes årlige middag i februar 2004 erklærte Dick Cheney og Charles Krauthammer begynnelsen på en unipolar æra med amerikansk hegemoni, til stor jubel fra forsamlingen.[19] Fukuyama mente at samarbeidspartnerne fra PNAC hadde mistet kontakten med virkeligheten, og har visstnok ikke snakket med sin tidligere venn Paul Wolfowitz siden.[19] Wolfowitz hadde vært professor og dekan ved Paul H. Nitze School of Advanced International Studies da Fukuyama begynte der i 2000, og hadde bidratt akademisk og politisk til den nykonservative bevegelsen. Et essay i The New York Times fra februar 2006 regnes som Fukuyamas oppgjør med nykonservatismen. Her mener han at nykonservatismens momentum er over, og at krigen mot terror må demilitariseres:[20]

«[Nykonservative] trodde at historien kan styres med makt og vilje. Leninisme var en tragedie i dens bolsjevistiske utgave, og den har kommet tilbake som en farse praktisert av USA. Nykonservatismen, som både et politisk symbol og tankesett, har utviklet seg til noe jeg ikke lenger kan støtte. Det amerikansk utenrikspolitikk trenger, er ikke å vende tilbake til en snever og kynisk realisme, men heller å formulere en ‘realistisk wilsonisme’ der mål og metoder passer sammen på en bedre måte … Det som trengs nå, er nye ideer, som er hverken nykonservative eller realistiske, om hvordan USA skal forholde seg til resten av verden. Ideer som ivaretar nykonservatismens tro på menneskerettighetenes universalitet, men uten dens illusjoner om virkningene av amerikansk makt og hegemoni for å virkeliggjøre dette.»

Han redegjør for sitt nåværende utenrikspolitiske syn i boken America at the Crossroads: Democracy, Power, and the Neoconservative Legacy fra 2006. Han mener at USA har en rett til å fremme sine verdier i verden, men mer i tråd med hva han kaller en «realistisk wilsonisme», hvor militær intervensjon er siste utvei. Fukuyama mener at USA heller burde stimulere politisk og økonomisk utvikling i andre stater, og viser til at USA lyktes i å bygge opp internasjonale institusjoner etter den andre verdenskrig.

Sosiale normer og kontrakter[rediger | rediger kilde]

Fukuyama taler til Instituto de Ciencia Política i Colombia i 2012.

På 2000-tallet har Fukuyama viet nasjonsbygging, herunder sosiale normer og kontrakter, større oppmerksomhet. Hans bokutgivelser fra slutten av 1990-årene om sosial orden som forutsetninger for nasjonsbygging har blitt supplert med bøker som State-Building: Governance and World Order in the 21st century fra 2004. I 2011 utgav han The Origins of Political Order, ikke uten kritikk av sitt eget verk fra 1992. Med dette fremsetter han et «empirisk basert alternativ til de etablerte teoriene om statsutvikling.»[21] Han mener at de eldre teoriene har vært for enkle og for entydig basert på utviklingen i Europa og USA. Fukuyama analyserer heller demokratier gjennom tre innfallsvinkler: Effektiv stat, rettsstaten og muligheten for å holde ledere ansvarlige.[22]

Fukuyama hevder at mennesket har en kollektivistisk politisk natur, som er «med hang til å danne hierarkier, følge regler og danne store, overgripende modeller om virkeligheten, som religion og ideologi.»[21] Dette må forstås som en motsats til Thomas Hobbes og John Lockes idé om den individualistiske politiske naturen. Fukuyama advarer derfor imot en samfunnsutvikling som er naturstridig, etter hans påstand:[2]

«Den individualismen, pluralismen og toleransen som er innebygd i de formelle institusjonene, har en tendens til å oppmuntre til kulturelt mangfold, og vil derfor kunne underminere overleverte moralske verdier. Og en dynamisk og teknologisk innovativ økonomi vil av seg selv kunne bringe uro inn i eksisterende sosiale relasjoner.»

Transhumanisme[rediger | rediger kilde]

Med basis i sitt syn på sosiale kontrakter, advarer Fukuyama sterkt mot transhumanismen, spesielt i sin bok Our Posthuman Future fra 2002. I en artikkel i Foreign Policy i 2004 karakteriserte han sogar transhumanismen som «verdens farligste idé».[3] Han kritiserer konstruktivismen, som han mener bidrar til en uheldig utvikling ved å redusere menneskene fra moralske vesener til sosiale konstruksjoner.[23] Han markerer seg som en sterk tilhenger av menneskeverdet, «ideen om at det er noe unikt ved menneskerasen som opphøyer ethvert medlem av arten til en høyere moralsk rang enn resten av den naturlige verden.»[24] Han hevder at menneskeverdet utgjør fundamentet for selve etikken, og at transhumanismen rokker ved dette.

Fukuyama trekker frem sosiale problemer som kan spre seg som følge av uhemmet bioteknologisk utvikling: Genmodifikasjon av mennesker, psykotropiske stoffer, forlengede liv uten livskvalitet samt klassekonflikt som følge av ulik tilgang til bioteknologi.[25] Han mener transhumanismen med dette strider mot den amerikanske grunnlovens innledende frase, «alle mennesker er skapt likeverdige».[26] Ifølge Fukuyama finnes det sekulære etiske argumenter for grensedragninger, og disse bør også anvendes i spørsmål om nevrofarmakologi, menneskekloning og stamcelleforskning.[23][25] Han er kritisk til en samfunnsdebatt der avgjørelsen i slike spørsmål overlates til vitenskapen alene.[27]

Søken til naturlovene fremheves av ham som det beste botemiddelet.[25] Naturlovene eller menneskenaturen vil etter Fukuyamas definisjon være «summen av adferd og kjennetegn som er typiske for menneskearten, og som har sitt opphav i genetiske heller enn miljømessige faktorer.»[28] Han påpeker at man får evnen til å endre mennesket før man får kunnskapen om hva endringene medfører. Selv om de direkte virkningene skulle være kjent, er det heller ikke innlysende hva «et bedre menneske» er, ifølge Fukuyama. Samtidig trekker han opp en grunnleggende skillelinje mellom forbedring og behandling, og presiserer at han ikke kritiserer medisinsk behandling.[29]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Han er æresdoktor ved Connecticut College, Doane College, Doshisha-universitetet i Japan, Kansai-universitetet i Japan, Aarhus Universitet i Danmark og Frederick S. Pardee RAND Graduate School. Fukuyama er innvalgt som medlem av American Political Science Association og Council on Foreign Relations.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Held, David (2006). Models of Democracy (engelsk) (3 utg.). Stanford University Press. s. 217–230. ISBN 0-8047-5472-1. 
  2. ^ a b c d e f g h Isaksen, Torbjørn Røe (2011). «Francis Fukuyama». I Isaksen, Torbjørn Røe; Syse, Henrik. Konservatisme (norsk). Oslo: Universitetsforlaget. s. 264–274. ISBN 82-15-01653-7. 
  3. ^ a b Fukuyama, Francis (2004). «The World's Most Dangerous Ideas: Transhumanism». Foreign Policy (engelsk) (144), s. 42–43. 
  4. ^ a b c d e f Wroe, Nicholas (11. mai 2002). «History's pallbearer». The Guardian (engelsk). Besøkt 17. desember 2012. 
  5. ^ a b Wade, Nicholas (2. april 2002). «A Dim View of a 'Posthuman Future'». The New York Times (engelsk). Besøkt 17. desember 2012. 
  6. ^ a b «Fukuyama, Francis». Encyclopedia of World Biography (engelsk), 6 (2 utg.). Detroit: Gale Research. 1998. ISBN 0-7876-2546-9. 
  7. ^ Pilkington, Ed (4. mars 2011). «US firm Monitor Group admits mistakes over $3m Gaddafi deal». The Guardian (engelsk). Besøkt 18. desember 2012. 
  8. ^ «Measuring Systemic Peace» (engelsk). Global Conflict Trends. 4. april 2006. Besøkt 18. desember 2012. 
  9. ^ Human Security Report Project (2011). Human Security Report 2009/2010: The Causes of Peace and the Shrinking Costs of War (engelsk). Oxford University Press. ISBN 0-19-986081-5. 
  10. ^ «Democracy's Century: A Survey of Global Political Change in the 20th Century» (engelsk). Freedom House. 1999. Besøkt 18. desember 2012. 
  11. ^ Strauss, Leo (1991). Gourevitch, Victor; Roth, Michael S., red. On Tyranny. New York: Free Press. ISBN 0-02-912736-X.  [Utvidet og revidert utgave av Strauss, Leo (1963), On Tyranny.]
  12. ^ a b Kojève, Alexandre (1969). Introduction to the Reading of Hegel: Lectures on the Phenomenology of Spirit (2 utg.). Basic Books. s. 159. 
  13. ^ Steele, Jeffery; Mortimer, Edward; Jones, Gareth Stedman (1989). «The End of History?». Marxism Today (engelsk) (11), s. 26–33. 
  14. ^ Fukuyama, Francis (5. oktober 2001). «History Is Still Going Our Way: Liberal Democracy Will Inevitably Prevail». The Wall Street Journal (engelsk). 
  15. ^ Jordaan, Donrich W. (2009). «Antipromethean Fallacies: A Critique of Fukuyama's Bioethics». Biotechnology Law Report (engelsk) (5), s. 577–590. 
  16. ^ Abrams, Elliott et. al. (26. januar 1998). «Letter to President Clinton on Iraq» (engelsk). Project for the New American Century. Besøkt 18. desember 2012. 
  17. ^ Kristol, William et. al. (20. september 2001). «Letter to President Bush on the War on Terrorism» (engelsk). Project for the New American Century. Besøkt 18. desember 2012. 
  18. ^ Fukuyama, Francis (1. juni 2004). «The Neoconservative Moment». The National Interest (engelsk). 
  19. ^ a b Bast, Andrew (10. april 2011). «The Beginning of History». Newsweek (engelsk). Besøkt 18. desember 2012. 
  20. ^ Fukuyama, Francis (19. februar 2006). «After Neoconservatism». The New York Times (engelsk). Besøkt 18. desember 2012. 
  21. ^ a b Vassnes, Bjørn (15. september 2011). «Når politikk blir forståelig». Klassekampen, s. 14. 
  22. ^ Lykkeberg, Rune (4. februar 2012). Bokmagasinet. «Bildet av Fukuyama». Klassekampen, s. 7. 
  23. ^ a b Ikenberry, G. John (2002). «Recent Books». Foreign Affairs (engelsk) (5), s. 198. 
  24. ^ Fukuyama, Francis (2002). Our Posthuman Future: Consequences of the Biotechnology Revolution (engelsk). New York: Farrar, Straus & Giroux. s. 160. ISBN 0-374-23643-7. 
  25. ^ a b c Selinger, Evan (2003). «History, Philosophy & Ethics». The Quarterly Review of Biology (engelsk) (1), s. 76–77. 
  26. ^ Fukuyama, Francis (2002). Our Posthuman Future: Consequences of the Biotechnology Revolution (engelsk). New York: Farrar, Straus & Giroux. s. 10. ISBN 0-374-23643-7. 
  27. ^ Fukuyama, Francis (2002). Our Posthuman Future: Consequences of the Biotechnology Revolution (engelsk). New York: Farrar, Straus & Giroux. s. 160. ISBN 0-374-23643-7. 
  28. ^ Fukuyama, Francis (2002). Our Posthuman Future: Consequences of the Biotechnology Revolution (engelsk). New York: Farrar, Straus & Giroux. s. 130. ISBN 0-374-23643-7. 
  29. ^ Agar, Nicholas (2002). «The Problem with Nature». The Hastings Center Report (engelsk) (6), s. 39–40. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fukuyama, Francis (1992). The End of History and the Last Man (engelsk). New York: Free Press. ISBN 0-02-910975-2. 
  • Fukuyama, Francis (1995). Trust: The Social Virtues and the Creation of Prosperity (engelsk). New York: Free Press. ISBN 0-02-910976-0. 
  • Fukuyama, Francis (1999). The Great Disruption: Human Nature and the Reconstitution of Social Order (engelsk). New York: Free Press. ISBN 0-684-84530-X. 
  • Fukuyama, Francis (2002). Our Posthuman Future: Consequences of the Biotechnology Revolution (engelsk). New York: Farrar, Straus & Giroux. ISBN 0-374-23643-7. 
  • Fukuyama, Francis (2004). State-Building: Governance and World Order in the 21st century (engelsk). Cornell University Press. ISBN 0-8014-4292-3. 
  • Fukuyama, Francis (2006). America at the Crossroads: Democracy, Power, and the Neoconservative Legacy (engelsk). Yale University Press. ISBN 0-300-11399-4. 
  • Fukuyama, Francis (2006). After the Neocons: Where the Right Went Wrong (engelsk). London: Profile Books. ISBN 1-86197-922-3. 
  • Fukuyama, Francis (2008). Falling Behind: Explaining the Development Gap Between Latin America and the United States (engelsk). Oxford University Press. ISBN 0-19-536882-7. 
  • Fukuyama, Francis (2011). The Origins of Political Order (engelsk). London: Profile Books. ISBN 1-84668-256-8. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Francis Fukuyama – bilder, video eller lyd
Wikiquote-logo.svg Engelsk Wikiquote: Francis Fukuyama – sitater|}