Frederik Stang

Frederik Stang
Født	4. mars 1808; Stokke
Død	8. juni 1884 (76 år); Bærum (Norge)
Beskjeftigelse	Politiker, jurist
Utdannet ved	Bergen Katedralskole
Far	Lauritz Stang
Søsken	Thomas Stang
Barn	Emil Stang d.e.
Nasjonalitet	Norge
Gravlagt	Vår Frelsers gravlund
Medlem av	Kungliga Vetenskapsakademien; Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab; Det Norske Videnskaps-Akademi
Utmerkelser	Serafimerordenen; Storkors av St. Olavs Orden (1853); Storkors av Dannebrogordenen; Medaljen for borgerdåd
	Norges 1. statsminister
	21. juli 1873–4. oktober 1880
Etterfølger	Christian August Selmer
	Frederik Stang på Commons

Frederik Stang (skrevet Friederich Stang frem til begynnelsen av 1830-årene) (født 4. mars 1808 på Råstad i Stokke, død 8. juni 1884) var advokat, universitetslektor og politiker. Han var Norges første regjeringssjef med tittelen statsminister.

Liv[rediger | rediger kilde]

Frederik Stang var sønn av embetsmannen Lauritz Stang, og vokste opp i Stavanger. Han var gift med Augusta Julie Georgine von Munthe af Morgenstierne, datter av Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne den eldre. Han var far til Emil Stang d.e.

Han begynte på jusstudiet som 16 åring og tok eksamen som 20-åring. I en alder av 22 ble han ansatt som foreleser i jus ved Det Kongelige Frederiks Universitet. I 1833 ga han ut et betydningsfullt verk om norsk konstitusjonell rett, Systematisk Fremstilling af Kongeriget Norges constitutionelle eller grundlovbestemte Ret.

Stang startet privat praksis i 1834 og ble samme år høyesterettsadvokat.^[4] Han fremsto som en fremragende skrankeadvokat, spesielt i Høyesterett.

I perioden 1837 til 1839 var han Regjeringsadvokat.

Stang ble utnevnt til statsråd i 1846 og leder i det nylig opprettede Indredepartementet. Han ble i denne posisjonen til 1856, og hans tjenestetid var preget av ustoppelig innsats for å reformere den norske infrastrukturen. I tillegg til å forbedre veinettet, havner, kanaler og fyrtårn, medvirket han i stor grad til at Norges og Skandinavias første jernbane ble opprettet, Hovedbanen som forbandt Christiania og Eidsvoll. Han jobbet også hardt for å heve viktigheten av og rollen til jordbruket i Norge ved å opprette universitetsutdannelse i jordbruk, utnevnte omreisende agronomer, og oppmuntret til bedre avl av norske husdyr.

I 1861 ble han førstestatsråd, med eget ministerium, det vil si formann i den norske regjering. Hans tid som politisk leder bar preg av en tid med stor uenighet innad i Stortinget og mellom Norge og den Svenske regjering.

Inntil 1873 styrte kongen Norge gjennom to regjeringer, en i Stockholm og en i Christiania ledet av en stattholder. Etter at stillingen som stattholder hadde vært ubesatt i en periode, ble stillingen som statsminister opprettet i 1873 og Frederik Stang ble utnevnt. Selv om det også var en norsk statsminister i Stockholm, var det den statsministeren som holdt til i Christiania som hadde størst innflytelse over norsk politikk.

På tross av Stangs store anstrengelser for å forsone motstridende politiske krefter, ble hans eget parti henvist til opposisjon under hans styre. Ved en uforsonlig gest halverte Stortinget hans pensjon i 1881. Borgere i Christiania samlet inn penger til å dekke den tapte halvpart og Stang donerte beløpet til et fond for å fremme studiet av jus.

Frederik Stang regnes som stifteren av Norges Røde Kors, 22. september 1865.

Frederik Stangs navn er ofte forvekslet med Fredrik Stang, som var hans barnebarn og også en fremtredende jurist og rettsvitenskapsmann. Gaten på Frogner i Oslo er oppkalt etter Frederik Stang.^[5]

Ideologi[rediger | rediger kilde]

Stangs ideologier, slik han utformet det i 1830-årene, forente flere elementer:^[6]

Den første var den rettsstatlige, basert på grunnlovsfedrenes bruk av maktfordelingsprisnippet, som skulle balansere det lovgivende, det utøvende og det dømmende mot hverandre. Lovene skulle styre og ikke personene.

Det andre elementet var det demokratiske, at maktutøvelsen skulle være forankret i folket selv. Dette elementet ledet senere til at Stang kjempet for at statsrådene skulle få adgang til Stortinget. Stang var samtidig en talsmann for at pressen skulle bli et organ for offentlige resonnement. På denne tiden pågikk det en strid mellom rett til frie ytringer og kongens ønske om å kontrollere offentligheten.

Det tredje element dreide seg om politisk lederskap, preget av en «demokratisk elitisme». Bakgrunnen var at Stang mente at regjeringen i for stor grad hadde blitt en passiv administrator, og savnet dens mulighet til å drive staten framover. For å få til dette ønsket Stang seg en sterkere elite, med en «høyere innsikt i samfunnsforholdene», men temmet av den offentlige meningsdannelsen.

Det var med bakgrunn i denne ideologien at Stangs ministerium drev moderniseringen av Norge framover.

Statsrådposter[rediger | rediger kilde]

Utnevnt til statsråd 6. desember 1845; sjef for Indredepartementet, som ved kongelig resolusjon av 16. juli 1845 ble besluttet opprettet 1. januar 1846^[7]
Fra juli 1848; ved statsrådsavdelingen i Stockholm
Fra juli 1849 til 22. mars 1854; sjef for Indrepartementet
Fra juni 1854; ved statsrådsavdelingen i Stockholm
Tjenestefri fra 12. juni 1855, avskjed som statsråd 21. april 1856
Fra 17. desember 1861; førstestatsråd i Christiania, samtidig (inntil 6. august 1873, med unntak av perioden juni 1868 – oktober 1869) sjef for Revisjonsdepartementet
Fra 21. juli 1873 utnevnt til statsminister og sjef for regjeringen
Avskjed 4. oktober 1880

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ ^a ^b www.nsd.uib.no, besøkt 30. august 2019^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 821^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 822^{[Hentet fra Wikidata]}
^ «Stang, Frederik», i G. Hallager, Norges høiesteret 1815–1915, bd. 2 (1864–1915), s. 360, Christiania, Aschehoug, 1916
^ http://www.torvund.net/FrederikStang.asp
^ De nasjonale strateger, Rune Slagstad
^ Kilde for statsrådlista er Jan Debes: Det norske statsråd 1814–1949, Cammermeyer 1950

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Seip, Jens Arup: Et regime foran undergangen. Oslo: Johan Grundt Tanum, 1945.
Svare, Bjarne: Frederik Stang. Oslo: Aschehoug, 1939–1950.
Nordenvall, Per: Kungliga Serafimerorden 1748-1998, Stockholm 1998, side 314-315, med foto av hans ridderplate som er uten våpenskjold og valgspråk.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Frederik Stang – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Artikkelen har ingen egenskaper for politikerdatabaser i Wikidata

Frederik Stang – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden

Wikiquote: Frederik Stang – sitater

[hash-7cbfbf4126d0ca0ce1db405f47d29548407e566a-1] www.nsd.uib.no, besøkt 30. august 2019^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-2b8b565d620617131e1d05ff16e12bf024632eb0-2] Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 821^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-29b9f88f4fd70e70c6e7a4df7b2ee89b01e45e7c-3] Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 822^{[Hentet fra Wikidata]}

[4] «Stang, Frederik», i G. Hallager, Norges høiesteret 1815–1915, bd. 2 (1864–1915), s. 360, Christiania, Aschehoug, 1916

[5] ttp://www.torvund.net/FrederikStang.asp

[6] De nasjonale strateger, Rune Slagstad

[7] Kilde for statsrådlista er Jan Debes: Det norske statsråd 1814–1949, Cammermeyer 1950

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]