Nykonservatisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For kinesiske forhold, se nykonservatisme i Kina.

Nykonservatisme (engelsk: Neoconservatism) er en retning innen amerikansk konservatisme. Retningen oppstod i USA i 1960-årene, men har også fått innflytelse blant konservative i andre deler av verden, skjønt fenomenet ikke lar seg overføre direkte til eksempelvis europeiske forhold. Nykonservatismen kombinerer elementer av tradisjonell konservatisme med individualisme og en sterk tro på markedsliberalisme.[1]

Nykonservatismen har sine røtter i grupper av tidligere liberale som var kritiske til venstredreiningen i Det demokratiske parti. Nykonservatismen fikk betydelig innflytelse i Det republikanske parti, og var betegnende for mye av idégrunnlaget til presidentene Ronald Reagan, George H.W. Bush og George W. Bush. Leo Strauss blir ofte beskrevet som de nykonservatives åndelige far eller gudfar.[2]

Dagens nykonservative forbindes ofte med tankesmier som American Enterprise Institute (AEI) og Project for the New American Century (PNAC).

Historie[rediger | rediger kilde]

De første nykonservative var en liten gruppe av blant annet jødiske liberale intellektuelle som på 1960- og 1970-tallet ble stadig mer kritiske til venstresiden og det de mente var en manglende vilje til å satse på militæret. På 80-tallet var de fleste av dem blitt republikanere, og fant en forbundsfelle i president Ronald Reagan når det gjaldt å konfrontere Sovjetunionen aggressivt, og satse på opprustning.[2]

Nykonservatismen oppsto opprinnelig blant demokratene, der en krets rundt tidsskriftet Commentary ble stadig mer kritiske til det de opplevde som en venstredreiing i partiet i kjølvannet av borgerrettighetsbevegelsen og problemene i Vietnam. De opponerte mot president Lyndon B. Johnsons velferdspolitiske reformprogram, Great Society. Med valget av Jimmy Carter som presidentkandidat, en politiker denne fløyen oppfattet som en del av venstrefløyen, søkte stadig flere seg i retning av Det republikanske parti, og under Reagans første presidentperiode gikk de fleste over. Begrepet ble opprinnelig benyttet av motstanderne, som betegnet dem som nye konservative, i motsetning til de gamle konservative i Det republikanske parti, men begrepet ble etter hvert overtatt av bevegelsen selv.

Forskjeller mellom ny- og gammel[rediger | rediger kilde]

En av grunnene til at begrepet er blitt såpass kjent, er at det er distinkte forskjeller mellom den tradisjonelle amerikanske konservatismen og nykonservatismen. Det var ikke slik at gamle ideer ble relansert, og dermed av retoriske grunner fikk en ny- foran (slik som for eksempel nyliberalismen). Forskjellene var ytterst reelle. De nykonservatives innflytelse i det republikanske partiet siden 1980-tallet har i sin tur fått enkelte gammelkonservative, som nå så seg nødt til å kalle seg paleokonservative for å markere forskjellen, med Pat Buchanan i spissen, til å forlate partiet.

Økonomisk politikk[rediger | rediger kilde]

I tradisjonell amerikansk konservatisme anså man storkapital og velferdssamfunnet for moralsk forkastelig, dette har man i nykonservatismen omfavnet. I praksis vises dette med at man ønsker staten skal bruke mye penger på ulike velferds- og støtteordninger og kan støtte en sentralisering av styringen av disse tjenestene. På dette punktet har man nærmet seg det tradisjonelle synspunktet til Demokratene. Samtidig er man pro-business: Man er positive til frihandel, globalisering (og immigrasjon) og synes det er bra at bedrifter vokser seg store i USA og utvider virksomheten over hele kloden. De nykonservative er derfor av nærings- og vekst- hensyn for at skattene skal være så lave som mulig, samtidig som en stor (og dyr) velferdsstat (etter amerikansk sammenligning) bygges ut.

Internasjonal politikk[rediger | rediger kilde]

Mens den tradisjonelle amerikanske konservative politikken var basert på politisk realisme innenfor internasjonal relasjonsteori, er den nykonservative basert på nyliberalismen, en undergren av Pluralistisk institusjonalisme (som Demokratene alltid har fulgt).

Denne nyliberalismen innenfor IR er sterkt påvirket av Francis Fukuyama og hans bok The End of History and the Last Man der han hevder at historien som en kamp mellom ideologier er slutt etter avslutningen av Den kalde krigen med kommunismen og Sovjetunionens fall og spådde at politisk og økonomisk liberalisme vil triumfere i verden. Underforstått at demokratiet og kapitalismen, verdier som de Nykonservative setter høyt, vil seire. De nykonservative mener derfor at det er at det er USAs plikt å hjelpe til å få dette til å skje.

I praksis har dette vist seg som en sterke støtte til «preventiv krigføring» og humanitær intervensjon, dvs muligheten til å så langt som til militære angrep på fremmede stater for å stoppe folkemord og innføre det de nykonservative regner som demokrati. De gammelkonservative ville på sin side "holde forsvaret hjemme" og blande seg minst mulig inn i internasjonale anliggende, med mindre de var helt nødt. Spøkefullt ble det sagt: «Republikanerne er for et størst mulig forsvar og vil ikke sende det noen steder, mens demokratene er for et minst mulig forsvar – og vil sende det overalt». En vanlig kritikk av nykonservatismen fra de gammelkonservative var at det ikke var USAs oppgave å redde verden.

Andre virkemidler for å sine internasjonale mål er jobbe for ytterligere frihandel og globalisering som man da mener vil nettopp hjelpe å bygge opp flere demokratier og mer kapitalisme i verden. Man vil også støtte nye (og såkalte skjøre) demokratier der man kan, bl.a med å jobbe for utviding av NATO i det tidligere øst-europa (dette har vært offisiell amerikansk politikk helt siden Clinton-periodene).

Andre synspunkter[rediger | rediger kilde]

Man har også sterke bånd til kristendommen og sionismen, og en tro på Amerika som grunnleggende godt. Troen på den amerikanske drømmen er sterk, og man mener dette skal globalt: Man er positive til immigrasjon; Folk som ønsker det (og også deler den amerikanske drømmen) skal få innvandre til USA, og disse gjør samfunnet rikere og sterkere.

Innflytelse hos Demokratene?[rediger | rediger kilde]

Flere kritikere, både til høyre og venstre, mener også at nykonservatismen i dag også er den styrende ideologien i Det demokratiske partiet. Grunner til dette kan være at også demokratene er positive til storkapital, globalisering, frihandel og immigrasjon, samt at også de har støttet humanitære intervensjoner.

Forskjellen mellom dagens demokrater og de nykonservative er sånn sett mye mindre enn mellom de gammelkonservative og tidligere tiårs demokrater.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Neoconservatism». Encyclopædia Britannica (engelsk). Besøkt 6. juli 2012. 
  2. ^ a b «De neokonservative førte USA inn i Irak». Dagbladet Magasinet. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]