Det norske Arbeiderparti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Arbeiderpartiet
Ideologi:	Sosialdemokrati
Grunnlagt:	1887
Leder:	Jens Stoltenberg (2005)
Ungdomsparti:	Arbeidernes Ungdomsfylking
Hovedkontor:	Oslo
Generalsekretær:	Martin Kolberg
Nettsted:	Nettsted
Medlemstall:	51 035 (2005)
Representanter
Ordførere:	179 (2007)
Kommune:	3 299 (2007)
Fylke:	238 (2007)
Storting:	61 (2005)
Det norske Arbeiderparti på Commons

«AP» har flere betydninger.

Det norske Arbeiderparti (DNA), ofte kalt Arbeiderpartiet (Ap), er et norsk sosialdemokratisk politisk parti stiftet i 1887.

Partiet har hatt regjeringsmakten i majoriteten av etterkrigstiden og er i dag største parti i Stoltenberg II-regjeringen sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, hvor statsminister er Arbeiderpartiets leder Jens Stoltenberg.

Partiets nestleder er Helga Pedersen og Martin Kolberg er partisekretæren, mens Arbeidernes Ungdomsfylking er partiets ungdomsfløy. Partiet er registrert i Partiregisteret.

Innhold 1 Politisk plattform 2 Historie 2.1 1900–1918 2.2 1918–1927 Fra revolusjon til revisjon 2.3 1927–1935 Regjeringsdeltakelse og utestengelse 2.4 1935–1945 Ny regjeringsepoke og krigstid 2.5 1945–1965 Arbeiderpartiets storhetstid 2.6 1965–1986 Nye regjeringsepoker og EF-strid 2.7 1986–1997 Ny Ap-epoke 2.8 1997–nå Opposisjon og ny kurs 3 Ledere 4 Valghistorikk 5 Kritikk 5.1 Maktarroganse 5.2 Innvandring 5.3 Populisme 6 Referanser 7 Eksterne lenker

[rediger] Politisk plattform

Arbeiderpartiets politiske plattform består av følgende hovedpunkter:

• Omfordeling av ressurser fra de som tjener mye til de som tjener mindre eller ikke kan jobbe.
• Moderat regulering av enkeltinidividet hvis dette ses som samfunnets beste. F.eks. alkoholavgift, byggeregulering, allemannsretten til naturen osv.
• Likestilling

Arbeiderpartiet har vært en forkjemper for den norske blandingsøkonomien. Ap ønsker å bevare en godt utbygd velferdsstat, og beholde en viss politisk styring.

[rediger] Historie

Det norske Arbeiderpartiet ble etablert som et sosialistisk parti ved fremveksten av den sosialistiske ideologi og sosialisme i Arendal 1887. Det ble stiftet 21. august 1887 ved Ormetjern i Barbu kommune utenfor Arendal med Anders Andersen fra Hønefoss som formann. Det første programmet hadde bare fire punkter: Alminnelig stemmerett, lovfestet normalarbeidsdag, direkte skatt og støtte til anerkjente og berettigede arbeidsnedleggelser. Partiet ble stiftet på ei tid hvor det var stor arbeidsledighet i arendalsområdet.

Det tok tid før partiet ble mer mektig, men et viktig steg ble tatt i 1898. Da ble allmenn stemmerett innført i Norge. Det betydde at husmenn, arbeidere og småkårsfolk fikk stemmerett. Mange av disse støttet Arberiderpartiet

[rediger] 1900–1918

I perioden frem mot første verdenskrig fikk den faglige og politiske arbeiderbevegelsen sitt gjennombrudd. Landsorganisasjonens og fagforbundenes styrke førte til organisering også hos motparten. Kampforholdene i arbeidslivet ble regulert gjennom et nasjonalt tariffsystem.

På den politiske arena fikk Arbeiderpartiet gjennombrudd med fire representanter på Stortinget ved valget i 1903, alle fra Nord-Norge. I årene som fulgte, fikk partiet rettet oppmerksomheten mot en rekke av sine kampsaker. Blant annet ble allmenn stemmerett for kvinner innført i 1913, et hovedkrav helt fra partidannelsen i 1887.^[1]

I 1911 lanserte Martin Tranmæl et mer radikalt program for fagbevegelsen og partiet. Han ble den dominerende skikkelsen i fagopposisjonen av 1911, det som ble kalt «den nye retning». De fagorganisertes kampformer skulle skjerpes (Trondheimsresolusjonen). Fagopposisjonen hadde begrenset tiltro til mulighetene som lå innenfor det parlamentariske system og ønsket blant annet sosialisme innført ved revolusjon. Bakgrunnen var særlig spekulasjonsøkonomien og gapet mellom levekostnader og reallønn under første verdenskrig. Den nye retningen fikk økt oppslutning også på grunn av dyrtidsaksjonen 1917 og den russiske revolusjon.

[rediger] 1918–1927 Fra revolusjon til revisjon

Etter første verdenskrig og den russiske revolusjon radikaliserte Arbeiderpartiet seg til å bli et revolusjonært parti for proletariatet. Arbeiderpartiet valgte med det å bli medlem av den kommunistiske internasjonale også kalt komintern. Innmeldelsen førte til splittelse av partiet og høyrefløyen brøt seg løs og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. I 1923 ble Ap ekskludert av komintern etter at flertallet på landsmøtet tok avstand fra moskvatesene, og det var dermed duket for en tredje splittelse. Denne gangen gikk venstrefløyen ut av partiet og dannet Norges kommunistiske parti (NKP). I løpet av 20-tallet gikk Arbeiderpartiet bort fra tanken om væpnet verdensrevolusjon, og i 1927 slo Arbeiderpartiet seg sammen med Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti igjen. NKP forble et selvstendig parti. Ved stortingsvalget samme året gikk Ap kraftig frem og ble Norges største parti på Stortinget, noe det har vært siden. Arbeiderpartiet var fortsatt en tilhenger av sosialismen som ideologi, men hadde gått fra å være et tilsynelatende revolusjonært parti til å bli et revisjonistisk sosialdemokratisk parti. Spørsmålet er imidlertid hvor revolusjonært partiet egentlig hadde vært. Det er imidlertid verdt å merke seg at Ap etter bruddet med NKP i aller høyeste grad opprettholder en revolusjonær retorikk. Ungdomsforbundet til partiet får for eksempel navnet Venstrekommunistisk Ungdomsfylkning.

Se egen artikkel om Splittelsene i Arbeiderpartiet 1918-1923.

[rediger] 1927–1935 Regjeringsdeltakelse og utestengelse

Til tross for at Arbeiderpartiet var blitt Stortingets største parti var partiet fortsatt for radikalt for dets politiske motstandere. De borgerlige partiene forsøkte lenge å holde Ap ute av regjeringskontorene, men i 1927 gav kongen oppdraget til Christopher Hornsrud å danne regjering. Hornsruds erklæring var utformet av partiets radikale fløy og var svært kontroversiell i sin art. Blant annet hevdet den at regjeringens oppgave var å forberede overgangen til et sosialistisk samfunn. Dette utsagnet skapte politisk usikkerhet og krise. Like etter samlet de borgerlige partiene seg og fremmet et mistillitsforslag. Hornsrud-regjeringen fikk kun knapt tre ukers levetid før den ble felt på egen erklæring.

[rediger] 1935–1945 Ny regjeringsepoke og krigstid

I 1935 gav Bondepartiet gjennom det såkalte kriseforliket grønt lys for Arbeiderpartiet og Johan Nygaardsvold til å danne en ny regjering. Regjeringen Nygaardsvold satt i perioden 1935-1945. Under andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen oppholdt regjeringen seg i Storbritannia. Denne regjeringsepoken har fått både ros og kritikk. Kritikerne peker på regjeringens brukne geværs taktikk som en av årsakene til tyskernes okkupasjon av Norge. Rosen består i regjeringens innsats under krigen da kongen og regjeringen fortsatte sin kamp i eksil.

[rediger] 1945–1965 Arbeiderpartiets storhetstid

Ved Stortingsvalget i 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall og Einar Gerhardsen dannet regjering. Einar Gerhardsen forble statsminister frem til 1965 kun avbrutt av partikollega Oscar Torps regjeringstid fra 1951–1955 og John Lyng i 1963. I denne perioden satset Ap tungt på å utvikle industrien i Norge og bygge opp landet etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet sto i spissen for å bygge opp velferdsstaten samtidig som de vektla en sterk statlig styring av økonomien. Samtidig skjedde det også endringer innad i Arbeiderpartiet; partiet gikk gradvis vekk fra sosialismen til å bli et sosialdemokratisk parti. Da partiet gikk inn for å støtte norsk Nato-medlemskap vekket det igjen intern stridighet i partiet. I 1961 ble sentrale partimedlemmer ekskludert fra partiet på grunn av sin radikalisme spesielt i Nato-spørsmålet. Disse var samme år blant stifterne av Sosialistisk Folkeparti (forløperen til Sosialistisk Venstreparti). I 1961 mistet Arbeiderpartiet sitt flertall på Stortinget, men det var fortsatt et sosialistisk flertall med Sosialistisk Folkepartis to stortingsrepresentanter. I 1963 skulle imidlertid disse to felle regjeringen Gerhardsen på Kings Bay-saken da flertallet av Stortinget støttet et mistillitsforslag mot regjeringen. Samme året var det derfor duket for den første borgerlige regjeringen i etterkrigstiden under John Lyng. Men denne regjeringen satt bare noen uker før Gerhardsen tok over igjen. Årsaken var at et sosialistisk flertall på Stortinget ikke ville støtte Lyngs regjeringserklæring. Gerhardsen satt ytterligere to år før det i 1965 ble borgerlig flertall på Stortinget. Gerhardsen gikk derfor av for siste gang samme året.

[rediger] 1965–1986 Nye regjeringsepoker og EF-strid

Etter Per Bortens regjeringstid overtok Trygve Bratteli som statsminister for Arbeiderpartiet i 1971. Da spørsmålet om Norge skulle bli medlem av EF ble aktuelt, inntok Arbeiderpartiet og Bratteli et positivt standpunkt. Etter at det norske folk sa nei til å bli medlem av EF i 1972 gikk han av som statsminister. Bratteli overtok igjen i 1973 og Ap satt deretter med regjeringsmakten frem til 1981. På 1980-tallet kom en høyrebølge som også fant veien til Norge. Resultatet ble at Kåre Willoch overtok etter Gro Harlem Brundtlands første regjeringstid etter valget i 1981.

[rediger] 1986–1997 Ny Ap-epoke

I 1986 overtok Gro Harlem Brundtland igjen som statsminister. Hun satt som regjeringssjef i 10 år, med unntak av årene 1989–1990. I 1996 gikk hun av og overlot roret til Thorbjørn Jagland. Jagland møtte kritikk både for sitt langtidsprogram og fordi det var turbulens rundt enkelte av statsrådene. Foran stortingsvalget i 1997 stilte derfor Jagland et kabinettspørsmål til det norske folk: Dersom ikke Ap fikk mer eller samme oppslutning som forrige valg (36,9 prosent), ville regjeringen gå av. Arbeiderpartiet fikk bare 35 prosent ved valget og Jagland gikk av.

[rediger] 1997–nå Opposisjon og ny kurs

Etter Jaglands regjeringstid overtok en sentrumsregjering bestående av Senterpartiet, Krf og Venstre ledet av Kjell Magne Bondevik. I 2000 overtok Jens Stoltenberg som statsminister etter at Bondevik stilte kabinettspørsmål i gasskraftsaken og tapte. Stoltenbergs regjeringstid ble kun ett og et halvt år før Arbeiderpartiet i 2001 gikk på sitt dårligste valg siden 1924 og mistet dermed regjeringsmakten. Bondevik overtok igjen, men denne gangen ble Senterpartiet byttet ut mot Høyre. Ved stortingsvalget 2005 gikk Arbeiderpartiet kraftig frem igjen og dannet for første gang en koalisjonsregjering ledet av Stoltenberg bestående av Ap, Sp og SV.

[rediger] Ledere

Ledere Jens Stoltenberg 2002–d.d. Thorbjørn Jagland 1992–2002 Gro Harlem Brundtland 1981–1992 Reiulf Steen 1975–1981 Trygve Bratteli 1965–1975 Einar Gerhardsen 1945–1965 Oscar Torp 1923–1945 Emil Stang d.y. 1922–1923 Kyrre Grepp 1918–1922 Christian Holtermann Knudsen 1911–1918 Oscar Nissen 1906–1911 Christopher Hornsrud 1903–1906 Christian Holterman Knudsen 1900–1903 Ludvig Meyer 1897–1900 Carl Jeppesen 1894–1897 Gustav Olsen-Berg 1893–1894 Ole Georg Gjøsteen 1892–1893 Carl Jeppesen 1890–1892 Christian Holtermann Knudsen 1889–1890 Hans G. Jensen 1888–1889 Anders Andersen 1887–1888

Partisekretærer Martin Kolberg 2002–d.d Solveig Torsvik 1996–2002 Dag Terje Andersen 1992–1996 Thorbjørn Jagland 1986–92 Ivar Leveraas 1975–86 Ronald Bye 1969–1975 Haakon Lie 1945–1969 Trygve Bratteli – 1945 Einar Gerhardsen 1923–26 Martin Tranmæl 1918–1921 Magnus Nilssen 1901–18

[rediger] Valghistorikk

Stortingsvalgshistorikk 1906–2005 Årstall Prosent av stemmene Antall stortingsrepresentanter 1906 15,9% 11 1909 21,5% 11 1912 26,2% 23 1915 32,0% 19 1918 31,6% 18 1921 21,3% 29 1924 18,4% 24 1927 36,8% 59 1930 31,4% 47 1933 40,1% 69 1936 42,5% 70 1945 41,0% 76 1949 45,7% 85 1953 46,7% 77 1957 48,3% 78 1961 46,8% 74 1965 43,1% 68 1969 46,5% 74 1973 35,3% 62 1977 42,3% 76 1981 37,2% 66 1985 40,8% 71 1989 34,3% 63 1993 36,9% 67 1997 35,0% 65 2001 24,3% 43 2005 32,7% 61

Nøyaktighet: Denne artikkelens faglige presisjon er omstridt, eller den kan inneholde faktafeil. Se diskusjonssiden for detaljer. Fylkestingsvalghistorikk 1928–2007 Årstall Prosent av stemmene 1928 36,4% 1931 36,0% 1934 40,9% 1937 43,4% 1945 39,8% 1947 38,2% 1951 42,4% 1955 43,4% 1959 43,7% 1963 45,8% 1967 43,8% 1971 41,7% 1975 38,1% 1979 36,0% 1983 38,9% 1987 35,9% 1991 30,4% 1995 31,3% 1999 28,2% 2003 27,0% 2007 30,8%

[rediger] Kritikk

[rediger] Maktarroganse

Arbeiderpartiet har gjennom store deler av etterkrigstiden sittet med regjeringsmakt. I de første 16 årene etter andre verdenskrig, satt partiet også med stortingsflertallet alene. Dette har bidratt til at politiske motstandere ved flere anledninger har ment at partiet har vært maktarrogant. Da Stortinget behandlet den såkalte Cuba-saken i 1959, som omhandlet våpenleveranser til land et land i borgerkrig, ble det fremmet mistillitsforslag mot regjeringen. Det var i denne debatten Nils Hønsvald som Arbeiderpartiets gruppefører sa: «Det vil neppe noen gang hende at noen representant for Arbeiderpartiet stemmer for et borgerlig mistillitsforslag rettet mot sitt eget partis regjering. Hvis Arbeiderpartiet av en eller annen grunn ønsker regjeringsskifte eller endring i Regjeringens sammensetning, fremmes dette ønske på annen måtte enn ved åpent mistillitsvotum i Stortinget.» De borgerlige partiene reagerte skarpt mot «den hønsvaldske parlamentarisme» og mente at Arbeiderpartiet følte seg hevet seg over Stortinget. ^[2] Når Ap har vært i regjeringsposisjon har partiet dessuten fått skarp kritikk for å utnevne partimedlemmer i sentrale statlige stillinger. Ikke minst har dette vært et stridstema under utnevnelser av kringkastingssjefer. Fra 1948-2001 var samtlige kringkastingssjefer tidligere Arbeiderparti-politikere. ^[3]

[rediger] Innvandring

I 2006 skapte Arbeiderpariets gruppeleder i Drammen Tore E. Hansen debatt da han ønsket å beholde statskirkeordningen med begrunnelsen «hvis vi ikke beholder ordningen slik den er i dag kan vi risikere at muslimske fundamentalister fyller det tomrommet som kan oppstå».^[4] Dette førte til hard kritikk av Hansen og Ap. Drammen Innvandrerråd reagerte sterkt på uttalelsene, og mente at Hansen «fornærmet hele byens muslimer».^[4] Hansen beklaget senere utsagnet, uten at det i utgangspunktet var nok for Innvandrerrådet.^[4] Bjørg Haaland i Human-Etisk Forbund mente at Hansen med uttalelsen «undervurderte det norske folks evne til å tenke sjøl»,^[5] mens varaordfører i Drammen Freddy Hoffmann (Frp) uttalte at «Ap bidrar til å spre fremmedfrykt».^[6]

[rediger] Populisme

Venstres parlamentariske leder Trine Skei Grande,^[7] Høyres Torbjørn Røe Isaksen^[8] og Bergens Tidende på lederplass har anklaget Arbeiderpartiet for populisme.^[9]

I 2007 gikk næringslivsmannen Stein Erik Hagen hardt ut mot partiledelsen og linjen partiet hadde lagt seg på. Hagen påstod at han «ikke lenger igjen det gamle norske Arbeiderpartiet. Det partiet som bygget opp samfunnet, det samfunnsbærende partiet til Gerhardsen og Bratteli som støttet opp om industribygging», og mente at dagens Ap var preget av janteloven og drev med «kortsiktig populisme bygget på misunnelse».^[10]

[rediger] Referanser

[rediger] Eksterne lenker

• Det norske Arbeiderparti
• Arbeidernes Ungdomsfylking
• Valgresultater for Ap i kommune- og fylkestingsvalegt 2007 (NRK)