Hopp til innhold

Christian Frederik

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Christian VIII av Danmark»)
Christian Frederik
Konge av Norge
og Danmark (som Christian VIII)
Christian Frederik som dansk kronprins. Maleri: Louis Aumont (1830)
Født18. sep. 1786[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Christiansborg
Død20. jan. 1848[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (61 år)
Amalienborg
BeskjeftigelseMonark, mesén Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleCharlotte Frederikke (1806–1810) (avslutningsårsak: skilsmisse, bryllupssted: Ludwigslust)[5]
Caroline Amalie av Danmark (1815–1848) (avslutningsårsak: personens død, bryllupssted: Augustenborg slott)[5]
FarArveprins Frederik
MorSophie Frederikke av Mecklenburg-Schwerin
SøskenArveprins Ferdinand
Louise Charlotte av Danmark
Juliane Sophie av Danmark
BarnFrederik VII av Danmark
Frederik Carl Eide
Frederik Kraft
unavngitt sønn[6]
NasjonalitetKongeriket Danmark
GravlagtRoskilde domkirke
Medlem avDet Kongelige Danske Videnskabernes Selskab
Det russiske vitenskapsakademi
Royal Society (1822–) (Royal Fellow of the Royal Society)[7]
UtmerkelserRidder av Det gyldne skinns orden
Andreasordenen
Sankt Stefans orden
Dannebrogordenen
Royal Fellow of the Royal Society (1822)[7]
RegjeringstidNorge:
17. mai 1814 – 10. okt. 1814
Danmark:
13. des. 1839 – 20. jan. 1848
ValgspråkGud og fædrelandet.
Signatur
Christian Frederiks signatur
Våpenskjold
Christian Frederiks våpenskjold
Christian Frederik på Commons

Christian Frederik (1786–1848) var regent i to adskilte tidsperioder, først som regent av Norge og deretter konge av Danmark. Han erklærte seg som regent av Norge fra 16. februar, for så den 16. mai å bli valgt til konge av Norge fra 17. mai til 10. oktober 1814. Han ble konge av Danmark fra 3. desember 1839 til sin død. I Norge var han konge som Christian Frederik, som dansk konge omtales han som Christian VIII. Han tilhørte den oldenborgske slekt.

Christian Frederik var den eldste sønnen av arveprins Frederik, en yngre sønn av kong Frederik V av Danmark og Norge. Da fetteren Frederik VI ikke hadde noen sønner, var Christian Frederik ifølge Kongeloven etter 1808 nærmeste arving til tronen. I 1813 sendte Frederik VI prins Christian Frederik til Norge som stattholder, med henblikk på å styrke den norske lojaliteten mot kronen. Ved Kielfreden 1814 ble Frederik VI tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige. Men Christian Frederik valgte å stille seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegelse og ble enig med landets ledende menn om å kalle sammen den grunnlovgivende Riksforsamlingen på Eidsvoll samme år. I mai 1814 ble en norsk grunnlov undertegnet, og Riksforsamlingen valgte Christian Frederik til norsk konge, Men svenskene gjorde fortsatt krav på Norge, og fikk stormaktenes medhold. Det førte til en kort krig, hvor svenskenes makt var overlegen, og Christian Frederik måtte frasi seg Norges trone og vendte skuffet tilbake til Danmark.

Da Frederik VI døde 1839 arvet den da 53 år gamle prinsen tronen under navnet Christian VIII. Danmark hadde på denne tiden fortsatt en eneveldig styreform, og de danske liberale husket hans innsats i Norge. Mange forventet at han ville gi landet en fri forfatning, men deres forventninger ble ikke innfridd. Kongen så det slesvigske problemet vokse, og forsøkte med kompromissløsninger. I tillegg til disse problemene kom arvespørsmålet sterkere og sterkere frem ettersom Christian Frederiks sønn Frederik (senere Frederik VII) ikke hadde noen barn. Først på midten av 1840-tallet kunne kongen sette i gang med arbeidet som skulle gi Danmark en fri forfatning, men han rakk ikke å gjennomføre dette før sin død i 1848.

Christian Frederik var gift to ganger: første gang fra 1806 til 1810 med Charlotte Frederikke av Mecklenburg-Schwerin og andre gang fra 1815 med Caroline Amalie av Augustenborg. Med sin første kone fikk han sønnen Frederik, som etterfulgte ham som dansk konge.

Familiebakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Arveprins Frederik og Arveprinsesse Sophie Frederikke med sine tre eldste barn. Prins Christian Frederik står ved siden av arveprinsen.
Maleri: Jens Juel (1790)

Prins Christian Frederik ble født mellom 10 og 11 om morgenen 18. september 1786 på Christiansborg slott, det danske kongehusets hovedslott på øya Slotsholmen i Københavns sentrum.[8] Offisielt var han den eldste sønnen og det eldste gjenlevende barnet av arveprins Frederik av Danmark og Norge og Sophie Frederikke av Mecklenburg-Schwerin.[9] Faren hans var en yngre sønn av den avdøde kong Frederik V av Danmark og Norge. Den nyfødte prinsen ble døpt 28. september 1786 med navnet Christian Frederik i sin mors gemakk på Christiansborg slott av den kongelige konfessionarius Christian Bastholm.[8] Fadderne ved dåpen var hans onkel kong Christian VII, hans farmor enkedronning Juliane Marie, hans fetter kronprins Frederik, hans kusine prinsesse Louise Augusta og arveprins Frederik Christian av Slesvig-Holsten-Sønderborg-Augustenborg.[8]

Innen familien var det imidlertid kjent at den biologiske faren var arveprinsens adjutant og hoffsjef Frederik von Blücher, som også var far til Christian Fredriks tre yngre søsken: prinsesse Juliane Sophie, prinsesse Louise Charlotte og prins Frederik Ferdinand.[10] I et brev skrevet av kronprins Frederik (senere Frederik VI) til sin svoger hertug Frederik Christian II av Augustenburg i 1805 nevner han arveprinsens velvilje overfor hoffsjefen og skriver videre:[10]

... min onkel sætter alt for megen pris på skaberen af de fire, meget henrivende prinser og prinsesser til at ville sende ham bort.

Da prins Christian Frederik ble født, var farens eldre halvbror kong Christian VII Danmark-Norges monark, men på grunn av kongens psykiske lidelse var han ikke i stand til å lede regjeringen selv. Fra 1772 hadde arveprins Frederik styrt landet sammen med sin mor, enkedronning Juliane Marie, og deres rådgiver Ove Høegh-Guldberg. I 1784 hadde imidlertid kongens sønn, den unge kronprins Frederik (senere kong Frederik VI), tatt makten i en palassrevolusjon og var nå den egentlige herskeren. I barndommen hans hadde Prins Christian Frederiks familie et anstrengt forhold til kronprins Frederik og hans familie på grunn av denne maktstriden, men etter hvert normaliserte forholdet mellom de to grenene av kongefamilien.

Barndom og oppvekst

[rediger | rediger kilde]
Prins Christian Frederik
Maleri: Jens Juel (1802)

Prins Christian Frederik tilbrakte sine første leveår på det enorme og storslåtte barokkslott Christiansborg midt i København. Familiens sommerhjem var det lille og grasiøse lystslott Sorgenfri ved den lille elven Mølleåen i Kongens Lyngby nord for København, som arveprins Frederik kjøpte i 1789.

I februar 1794 ødela en brann Christiansborg slott, og familien ble tvunget til å flytte til Levetzaus palé, en del av slottsanlegget Amalienborg i bydelen Frederiksstaden i København. Og i november, kort tid etter flyttingen, da prins Christian Frederik var åtte år gammel, døde moren hans, som led av dårlig helse, på Sorgenfri slott i en alder av 36 år.

Prins Christian Frederik ble konservativt oppdratt etter retningslinjene av den tidligere statsråden Ove Høegh-Guldberg, som ble kastet ut av regjeringen med arveprinsen i 1784. Oppveksten var preget av en grundig og bredspektret utdanning hvor han møtte kunstnere og vitenskapsmenn som var knyttet til farens hoff. Han arvet talentene til sin begavede mor, og i en tidlig alder ble hans kjærlighet til naturvitenskap og kunst vekket; de skulle følge ham hele livet. Hans elskverdighet og vakre trekk sies å ha gjort ham veldig populær i København.

Han ble konfirmert 22. mai 1803 i Frederiksberg slottskirke sammen med sine to søstre prinsesse Juliane Sophie og prinsesse Louise Charlotte.[11] Halvannet år senere, 7. desember 1805, døde også barnas far, arveprins Frederik, 52 år gammel, og den nitten år gamle prins Christian Frederik overtok sin fars plass i arvefølgen og de to residensene Levetzaus palé og Sorgenfri slott. Da kong Christian VII også døde 13. mars 1808, ble fetteren kronprins Frederik konge av Danmark og Norge. Siden den nye kongen ikke hadde noen sønner, var prins Christian Frederik etter 1808 ifølge Kongeloven nærmeste arving til tronen.

Første ekteskap og barn

[rediger | rediger kilde]
Charlotte Frederikke av Mecklenburg-Schwerin
Maleri: Carl Frederik von Breda (ca. 1806)

Under et besøk hos morens familie i Mecklenburg bodde han ved onkelens hoff i Schwerin, hvor han ble forelsket i sin kusine Charlotte Frederikke av Mecklenburg-Schwerin. Hun var det syvende og yngste gjenlevende barnet til den senere storhertug Fredrik Frans I av Mecklenburg-Schwerin og Louise av Sachsen-Gotha. Charlotte Frederikke og Christian Frederik ble gift 21. juni 1806 i Ludwigslust i Mecklenburg.

Paret slo seg først ned på slottet i Plön i hertugdømmet Holstein. Her fødte Charlotte Frederikke den 8. april 1807 deres første barn, sønnen Christian Frederik, som døde samme dag som fødselen. Fra 1808 bodde paret i København, hvor de flyttet inn i Levetzaus palé på Amalienborg. Her fødte Charlotte Frederikke den 6. oktober 1808 parets eneste gjenlevende barn, sønnen Frederik Carl Christian, den senere Frederik VII.

Ekteskapet ble imidlertid ulykkelig. Charlotte Frederikke ble beskrevet som svært vakker i ungdommen, men ble også ansett som lunefull, lettsindig og mytoman, egenskaper som senere ble sagt å gå igjen hos hennes sønn, Frederik VII. Da det ble kjent at prinsessen hadde et forhold til sin franske sanglærer, Édouard du Puy, sørget kong Frederik VI for at ekteskapet ble opphevet. Charlotte Frederikke ble forvist til Horsens og fikk forbud mot å noensinne se sønnen igjen, og du Puy ble forvist til Sverige – han fikk to timer på seg til å forlate Danmark og sitt hjem i Vingårdstræde 15, hvor prinsessen hadde besøkt ham.[12] Charlotte Frederikke forlot Danmark i 1829, konverterte til den romersk-katolske kirke og bodde fra 1833 i Roma, hvor hun døde i 1840 etter lang tids sykdom. Det sies at Christian VIII ble plaget hele livet av minnet om dette ekteskapet.

Christian VIII fikk 10 barn utenfor ekteskap,[13] deriblant forstmannen Frederik Carl Eide. Forfatteren Jens Jørgensen har fremført den spekulative teori at han også skulle være faren til H.C. Andersen.[trenger referanse]

Som norsk konge

[rediger | rediger kilde]
Christian Frederiks segl som norsk konge, brukt på kunngjøringen om kongevalget 19. mai 1814
Prins Christian Frederik
Philipp Velyn (ca. 1813)
Prins Christian Frederik
Maleri: Johan Ludvig Lund (1813)
Prins Christian Frederik
maleri: Friedrich Carl Gröger (1813)

I mai 1813 sendte Frederik VI prins Christian Frederik til Norge som stattholder, med henblikk på å styrke den norske lojaliteten mot kronen. Denne hadde lidd under Danmarks skjebnesvangre allianse med Napoleon. Ved Kielfreden den 14. januar 1814 ble Frederik VI tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige. Dette hadde vært en betingelse Sverige satte for å gå med i alliansen mot Napoleon.

Men Christian Frederik valgte å stille seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegelse. I februar 1814 foretok han en rundreise i innlandet opp til Trondheim for å lodde stemningen og sammenkalte deretter til det kjente stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar. Her ble Christian Frederik enig med landets ledende menn om å kalle sammen den grunnlovgivende Riksforsamlingen på Eidsvoll samme år. Christian Frederik ble landets regent og hadde et råd som lignet en regjering. Den 27. februar besluttet han å innføre et nytt norsk flagg. Den 17. mai 1814 ble en norsk grunnlov undertegnet. Den 19. mai 1814 valgte Riksforsamlingen Christian Fredrik til norsk konge. Som norsk konge hadde han titulatur Norges Konge, Prins til Danmark, Hertug til Slesvig, Holsten, Stormarn, Ditmarsken og Oldenborg[14] .

Men svenskene gjorde fortsatt krav på Norge, og fikk stormaktenes medhold. En delegasjon ble sendt til Christian Frederik, men forhandlingene førte ikke frem. Det førte til en kort krig hvor svenskenes makt var overlegen, selv om nordmennene hevdet seg blant annet ved Lier. Til sist ble Mossekonvensjonen av 14. august undertegnet. Christian Frederik måtte frasi seg Norges trone og returnere til Danmark etter å ha sammenkalt et overordentlig Storting og lagt makten i dets hender. Til gjengjeld skulle Norge få beholde Grunnloven, men med de forandringer som var nødvendige for å inngå en realunion med Sverige. Stortinget forhandlet samme høst med svenske utsendinger, vedtok 4. november den reviderte Grunnloven, og valgte samme dag Sveriges konge Karl II til norsk konge. Prins Christian Frederik forlot Norge 10. oktober og vendte skuffet tilbake til Danmark.

Ettertidens vurdering av Christian Frederik som norsk konge

[rediger | rediger kilde]

Christian Frederik var den sentrale lederskikkelsen i opprøret våren 1814, han var veltalende, kunnskapsrik, karismatisk og usedvanlig arbeidsom. Da det viste seg at den svenske overmakten var for stor sensommeren 1814, valgte han å gi ordre om retrett, våpenhvile og forhandlinger med svenskene. Han frasa seg den norske kronen og reiste nedbrutt tilbake til Danmark.

Denne forvandlingen fra å være energisk, initiativrik og kampklar til å gi seg, nærmest uten motstand, førte til at han umiddelbart ble utsatt for kritikk fra de kretsene han hadde oppglødd til kamp. Den dominerende holdningen på 1800-tallet var fortsatt at Christian Frederik hadde vært for vek, at det var en teaterkonge. Historikere på 1900-tallet, som Sverre Steen og Jens Arup Seip, hadde en mer positiv vurdering. De mente at Christian Frederik var helt sentral for selvstendighetsreisningen, men Steen var fortsatt noe spørrende til innsatsen sensommeren 1814: «Det var riktig av Christian Frederik å ta krigen i 1814 selv om han så nederlaget i øynene. Det blir derimot et åpent spørsmål om det ikke hadde vært riktigere for Norges fremtid å føre krigen med større alvor, selv om det også hadde ført med seg større tap. Som det nå var, hadde mange inntrykk av at det hele var gjort på skrømt, eller at det skyldtes en klosset tilfeldighet, eller at det var avtalt spill.» [15] Det kan tenkes at denne vurderingen skyldes tidspunktet Steen skrev dette, bare 6 år etter at Norge hadde vært okkupert av Tyskland,

Særlig Knut Mykland har oppvurdert Christian Frederiks handlemåte på slutten av hans regjeringstid i Norge. Da det viste seg at England ikke støttet den norske selvstendighetskampen, var Christian Frederiks mål, etter Myklands vurdering, å legge til rette for at nordmennene skulle få bevare sin grunnlov i den nye unionen med Sverige. Da var forhandlingsbordet å foretrekke fremfor en lang og blodig krig med helt overveiende sannsynlighet for norsk tap.

Som dansk prins

[rediger | rediger kilde]
Caroline Amalie av Augustenborg (1816).

Etter hjemkomsten fra Norge gjorde Christian Frederik et forsøk på forsoning med sin første kone, men forlovet seg i desember 1814 med prinsesse Caroline Amalie av Augustenborg, datteren til hertug Frederik Christian II av Augustenborg og Louise Augusta av Danmark. Hun var altså et barnebarn av dronning Caroline Mathilde og Struensee. Bryllupet ble feiret 22. juni 1815 på Augustenborg slott på øya Als i hertugdømmet Slesvig. Dette andre ekteskapet forble barnløst.[16]

Samme år ble han utnevnt til guvernør over Fyn og Langeland, hvor paret bodde på Odense slott. Fra 1818 til 1822 var paret på en lengre utenlandsreise og fikk anledning til å møte Europas ledende statsmenn. Christian Frederik fikk også anledning til å dyrke sine vitenskapelige og kunstneriske interesser. I 1831 ble han medlem av statsrådet. Han viste der stor forståelse for de nasjonalliberales sak, og den oppvåknende danske nasjonalfølelse i hertugdømmene.

Dansk konge

[rediger | rediger kilde]
Christian VIIIs monogram på grensestolpen mellom Altona (den gangen under den danske kongen) og byen Hamburg.
Christian VIII
Maleri: Johan Vilhelm Gertner (1845)
Christian VIIIs kroning 28. juni 1840. Utsnitt av samtidig stikk.

Da Frederik VI døde 13. desember 1839 arvet den da 53 år gamle prinsen tronen. Under navnet Christian VIII satte han ved den siste kroning i Danmarks historie kronen på sitt hode. Danmark hadde på denne tiden fortsatt en eneveldig styreform. De danske liberale husket hans innsats i Norge, og mange forventet at han ville gi landet en fri forfatning. Deres forventninger ble ikke innfridd. Kongen så det slesvigske problemet vokse, og forsøkte med kompromissløsninger. I 1840 utstedte han en forordning om at dansk skulle være retts- og forvaltningsspråk i de delene av Slesvig hvor det allerede var kirke- og skolespråk.

I tillegg til disse problemene kom arvespørsmålet sterkere og sterkere frem ettersom Christian Frederiks sønn Frederik (senere Frederik VII) ikke hadde noen barn.

Først på midten av 1840-tallet fikk kongen ro på seg og kunne sette i gang med arbeidet som skulle gi Danmark en fri forfatning. De første utkastene gjorde han på egen hånd og noe senere samarbeidet han med juristen Anders Sandøe Ørsted. Han hadde til hensikt å proklamere den frie forfatningen som høydepunkt under feiringen av oldenborgernes 400-årsjubileum høsten 1848.[17][18]

Kongen rakk ikke å gjennomføre dette. Han ble alvorlig syk etter en årelating i januar 1848.

9. januar, 11 dager før han døde, skrev den døende kongen sin siste vilje som et brev til sin sønn og arving til tronen, kronprins Frederik. Dette brevet er også kalt Christian VIIIs politiske testamente og ble først kjent etter kongens død. Slik begynner brevet:[19]

Kære søn og De, min tro Adler! Da det står i Guds hånd, om jeg rejser mig af denne sygdom, så anbefaler jeg kronprinsen ved sin regerings tiltrædelse at tilsige det danske folk og Hertugdømmerne en fælles konstitutionel forfatning, som han forbeholder nærmere at give disse arvelande.

Jeg anbefaler kronprinsen at høre gode råd af fædrelandssindede mænd. Fra Hertugdømmerne nævner jeg gehejmestatsminister M. Criminil og greve C. Moltke. Jeg pålægger kronprinsen at ægte en prinsesse, der måtte gefalle ham inden årets udgang – det er hans pligt....

Christian Frederiks sarkofag (venstre) og Caroline Amalies sarkofag (høyre) i Roskilde domkirke. I bakgrunnen ses dronning Sofie Magdalenes sarkofag.

Christian Frederik døde 20. januar 1848 og ble bisatt i Roskilde domkirke.

Minnesmerker i Norge

[rediger | rediger kilde]

Oslo

[rediger | rediger kilde]

I 1914, hundre år etter sin korte tid som norsk konge, fikk han oppkalt en plass i Oslo sentrum etter seg. Den nye plassen i Bjørvika i Oslo fikk navnet Christian Frederiks plass.

Etter grunnlovens 200-årsjubileum i 2014, ble en statue av Christian Frederik avduket på Eidsvolls plass i Oslo.[20]

Bergen

[rediger | rediger kilde]

Fra 1. august 2013 ble en del av Thormøhlens gate på Møhlenpris i Bergen omdøpt til Kong Christian Frederiks plass. Den offisielle innvielsen av plassen ble foretatt av statsminister Erna Solberg den 17. mai 2014.[21] Adresseendringen gjaldt den tidligere Thormøhlens gate 35-45, som blant annet huser handelshøyskolen BI, Cornerteateret og mediahuset Media Bergen, og som tidligere var en del av industribedriften Mjellem & Karlsen Verft.

Moss

[rediger | rediger kilde]

I 2014 ble det satt opp en statue av Christian Fredrik ved Mossefossen rett ved Konvensjonsgården der Mossekonvensjonen som gjorde slutt på krigen med Sverige ble fremforhandlet.

Andre gater og veier oppkalt etter Christian Frederik

[rediger | rediger kilde]

Det er flere gater og veier oppkalt etter kong Christian Frederik. Slik som; Christian Frederiks gate i Trondheim, Christian Fredriks gate i Tønsberg og Kristian Fredriks vei i Larvik.

Stamtavle

[rediger | rediger kilde]
Christian Frederik – stamtavle i tre generasjoner
Christian Frederik Far:
Arveprins Fredrik av Danmark 		Farfar:
Fredrik V 		Farfars far:
Christian VI
Farfars mor:
Sophie Magdalene av Danmark og Norge
Farmor:
Juliane Marie av Danmark og Norge 		Farmors far:
Ferdinand Albrecht II av Braunschweig-Wolfenbüttel
Farmors mor:
Antoinette Amalie av Braunschweig-Blanckenburg
Mor:
Sophie Frederikke av Mecklenburg 		Morfar:
Fredrik Frans I av Mecklenburg-Schwerin 		Morfars far:
Christian Ludvig II von Mecklenburg-Schwerin
Morfars mor:
Gustava Karoline von Mecklenburg-Strelitz
Mormor:
Charlotte Sophie av Sachsen-Coburg-Saalfeld 		Mormors far:
Franz Josias av Sachsen-Coburg-Saalfeld
Mormors mor:
Anna Sophie von Schwartzburg-Rudolstadt

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Christian VIII, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Christian-VIII, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 34026, oppført som Kristijan VIII.[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Dansk biografisk leksikon, oppført som Christian 8., Dansk Biografisk Leksikon-ID Christian_8.[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Christian (Christian VIII.), Brockhaus Online-Enzyklopädie-id christian-christian-viii, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b The Peerage person ID p10229.htm#i102287, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Complete List of Royal Society Fellows 1660-2007, side(r) 72[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c «Kongelige i kirkebøgerne». historie-online.dk (på dansk). Dansk Historisk Fællesråd. Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 18. februar 2013. 
  9. ^ Thorsøe 1889, s. 515.
  10. ^ a b Dehn-Nielsen 1999, s. 12.
  11. ^ Thorsøe 1889, s. 516.
  12. ^ Smidt og Winge: s. 183
  13. ^ Johan de Mylius. «Tidstavlen år for år». Syddansk Universitet. Besøkt 15. mars 2008. 
  14. ^ Kongen (1814-05-19 - 1814-10-10 : Christian Frederik) (1814). Rescript til Biskopperne 19/5-1814 : om at anordne en Takke- og Bøn-Fest. Christiania. s. 1. 
  15. ^ Steen, 1951, s. 210
  16. ^ Claus Bjørn. «Caroline Amalie (1796 - 1881), Dansk Kvindebiografisk Leksikon». KVINFO. 
  17. ^ Langslet: Christian Frederik, bind 2
  18. ^ Langslet:Våre konger s.222
  19. ^ Langslet: Christian Frederik, bind 2
  20. ^ «På sokkel foran Stortinget». www.kongehuset.no (på norsk). Besøkt 19. mai 2020. 
  21. ^ Statsministerens kontor (16. mai 2014). «Åpning av Kong Christian Frederiks plass». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 10. januar 2018. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Christian Frederik – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden
Wikisource Christian Frederiks dagbok fra hans opphold i Norge – originaltekst fra Wikikilden
Forgjenger:
 Frederik VI  		Konge av Danmark
 Etterfølger:
 Frederik VII 
Konge av Norge
 Etterfølger:
 Karl II 
Forgjenger  Stattholder i Norge
1813–1814 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Christian_Frederik&oldid=24730897»