Johann Friedrich Struensee

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johann Friedrich Struensee
Johann Friedrich Struensee
Lensgreve Johann Friedrich Struensee
Malt av C.A. Lorentzen
Født 5. august 1737
Halle, Tyskland
Død 28. april 1772 (34 år)
København, Danmark
Henrettet
Barn Louise Augusta av Danmark
Yrke Lege og politiker

Johann Friedrich Struensee (født 5. august 1737 i Halle i Tyskland, død 28. april 1772) var lege og politiker. Fra 1769 var han livlege for Christian VII, og han var den egentlige makthaver i Danmark i perioden 1770–1772. På grunn av den regjerende kong Christian VIIs sinnssykdom kunne hoffolk som oppnådde kongens tillit i realiteten overta regjeringsmakten. Sykdommen gjorde kongen viljeløs og fullstendig uinteressert i regjeringssaker. Etter at kongen besteg tronen i 1766, hadde forskjellige klikker kjempet om å oppnå hans fortrolighet.

Med sitt stadig mer intime forhold til dronning Caroline Mathilde og utmanøvreringen av de mest innflytelsesrike i kongens stab, grev Holck og utenriksminister J.H.E. Bernstorff, oppnådde Struensee en posisjon som landets reelle makthaver. Han innledet deretter en strøm av reformer i opplysningstidens ånd, reformer som gjorde vesentlige inngrep i en lang rekke forhold i det danske samfunn. Etter knapt to år ved makten ble han avsatt ved et kupp den 17. januar 1772 og deretter dømt til døden og henrettet.

Oppvekst og ungdom[rediger | rediger kilde]

Johann Friedrich Struensee var sønn av Marie Dorothea og Adam Struensee. Faren var prest i Halle, professor i teologi ved Halles universitet og senere biskop i hertugdømmene. Dessuten var han pietist av den franckeske skole, en pietistisk retning som la vekt på det samfunnsnyttige aspekt og samtidig oppfordret medlemmene av trosretningen til å søke verdslige kunnskaper. Struensee ble skrevet inn som medisinstudent ved universitetet i Halle i 1752. Det hadde vært flere ansette leger i Struensees familie, bl.a. Johan Samuel Carl, som hadde vært livlege for Christian VI, og som bodde hos Adam Struensee etter sin avgang i 1742.

Struensee uttalte selv at han hadde kjente vitenskapsmenn som sine forbilder. Blant disse var den sveitsiske legen Albrecht von Haller og den franske filosofen Claude Adrien Helvétius. Den franske regjering dømte den sistnevntes mest kjente verk, De l'esprit, (1758) til å bli brent på bålet i all offentlighet. Dessuten viser Struensees etterlatte boksamling at han kjente til både Voltaire, Jean-Jacques Rousseau og Ludvig Holbergs Moralske Tanker, som Struensee hadde en tysk oversettelse av. Struensee var følgelig svært påvirket av opplysningstidens tanker, i tillegg til den pietistiske bakgrunnen som han hadde fått hjemmefra.

I 1757 tok Struensee doktorgraden i medisin med en avhandling kalt Om skaden ved forkjærte legemsbevegelser. Avhandlingen forklarte hvordan man forebygger skader ved å unngå gale bevegelser og peker frem mot hans tanker om oppdragelse. Under sin tid som makthaver i Danmark utsatte han blant annet den vordende kronprins Frederik VI for disse ideene. Avhandlingen var bemerkelsesverdig sammenlignet med andre medisinske avhandlinger på samme tid, ettersom den overhodet ikke nevner medisinske forgjengeres verker, men utelukkende var bygget på Struensees egne iakttakelser og eksperimenter.[1]

Samme år ble faren ansatt som prest i Altona, som dengang var en del av det danske riket. Struensee fulgte med familien til Altona, og allerede i 1758 ble han ansatt som stadsfysikus (bylege). Årslønnen var som for andre lavere offentlige embeder på 70 riksdaler, noe som ble ansett som alt for lite til at en anstendig borger kunne leve av det. Sammen med en studiekamerat fra Halle, David Panning, begynte han derfor å utgi tidsskriftet Zum Nutzen und Vergnügen («Til nytte og fornøyelse») i 1763. Det var et tidsskrift beregnet både på folkeopplysning og underholdning. I en artikkel ble det i et satirisk teologisk språk gjort narr av leger som solgte kvakksalvermedisin for egen vinnings skyld. Myndighetene anså dette for å være fordervelig for ungdommen og en hån av religionen, så tidsskriftet ble forbudt og boktrykkeren fikk en bot. Artikkelen var sannsynligvis ikke skrevet av Struensee selv, men som redaktør var han ansvarlig for innholdet i bladet.[2] Året etter ga Struensee ut enda et tidsskrift, Til Fremme av Vitenskapene, Kunsterne, Smaken og Sædene, som ble tillatt siden det ikke inneholdt satirisk stoff. Embedet som lege gjorde ham imidlertid i stand til å knytte bekjentskaper med adelen i området, bl.a. grev Schack Carl Rantzau. Det var gjennom dennes forbindelser at Struensee oppnådde å bli utnevnt til reiselege for den forestående kongelige utenlandsreise.

Christian VII[rediger | rediger kilde]

Christian VII malt i 1768, sannsynligvis på utenlandsreisen. Maleriet tilhører The Royal Collection.
Olje på lerret, 76.5 × 62.9 cm

Det ligger i sakens natur at det ikke har vært mulig å stille den eksakte diagnose på kongens sinnstilstand, men det er sannsynlig at kongen led av schizofreni.[3] Etter kroningen uttalte han at han «ville rase et år». Han innledet med en rekke utsvevelser som innbefattet alkohol, herjing og tokter i Københavns natteliv og omgang med prostituerte. Den mest beryktede av dem var Støvlett-Cathrine, som også ble kongens elskerinne. Men det ble etter hvert klart for hoffet at hans «rasing» ikke bare var uttrykk for ungdommelig opprørstrang, men at det snarere var tegn på sinnssykdom. Han utviste ønske om å påføre andre smerte, samtidig med at han selv hadde en overdreven frykt for å føle smerte på sin egen kropp. I yngre år manifesterte sinnssykdommen seg i lange perioder ved ekstrem fysisk aktivitet. Senere antok den mer og mer karakter av kronisk tretthet, bare avbrutt av enkelte kortvarige perioder med aktivitet.

I tillegg til disse symptomene var kongen også svært lettpåvirkelig. Dette innebar at den personen som kunne oppnå en stilling som ga langvarig personlig adgang til kongens gemakker, lett kunne påvirke hans beslutninger. Ettersom den forrige kongen, Frederik V, i det meste av sin regjeringsperiode også hadde utvist svært begrenset interesse for regjeringshandlingene, eksisterte det allerede i forveien et utpreget kabinettstyre. Derfor var det slik at alt som behøvdes for å få realiseret sine ønsker, var monarkens underskrift på en kongelig kabinettordre. J.H.E. Bernstorff var i kraft av sin stilling som president for Tyske Kancelli utenriksminister i denne perioden. Dette innebar dengang at han hadde maktforføyelser omtrent slik en kombinert statsminister og utenriksminister ville hatt i dag. Samtidig var kongens yndlingsdrikkekamerat grev Holck, som Bernstorff tolererte, fordi han tilsynelatende hadde evnen til å stille kongens lyster med hensyn til utskeielser.

Christian VIIs utenlandsreise[rediger | rediger kilde]

Den 6. mai 1768 dro Christian VII ut på en utenlandsreise. Struensee var blitt utnevnt til reiselege med en årlig lønn på 500 riksdaler, ettersom den fungerende livlegen, Hans Piper, på det tidspunkt var blitt 65 år gammel og neppe var i stand til å bli med på en stor utenlandsreise.[4] Med på turen var også Bernstorff, som var fast besluttet på å holde personlig oppsyn med kongen. Allerede på dette tidspunkt hadde Christian VIIs begynnende sinnssyke vist seg. Det var derfor maktpåliggende for Bernstorff å opprettholde et godt inntrykk utad på denne reisen, som skulle gå til noen av Europas ledende kongehus.

Reisen gikk ned gjennom Tyskland, nordover igjen til Nederland, derfra til England. Deretter bar det igjen sydover gjennom Frankrike, og til slutt nordover gjennom Tyskland mot Danmark. I Cambridge i England ble Struensee utnevnt til medisinsk æresdoktor. I forbindelse med et kongelig arrangement i Paris møtte han tidens ledende franske opplysningsfilosofer som f.eks. Jean le Rond d'Alembert, Claude Adrien Helvétius, Denis Diderot og Paul Henri Thiry d'Holbach.[5]

Kongens sinnssykdom begynte på denne tiden å endre seg fra det utadvendte aktive til et innadvendt tungsinn. Dette gledet Bernstorff, ettersom kongen da ikke gjorde så mange av de «opptrinn» han hadde fryktet, men til gjengjeld ble Struensee nærmere knyttet til kongen under reisen. Den 6. januar 1769 ankom kongen til Danmark igjen, og med ham var Struensee som var blitt utnevnt til livlege, med en lønn på 1 000 riksdaler årlig.

Veien til politikken[rediger | rediger kilde]

Den danske aksjonen mot «barbareskpiratene» var én blant mange; en rekke europeiske sjømakter sendte ekspedisjoner. Bildet viser spanske marinefartøyer som kjemper mot pirater.

Struensee ble knyttet nærmere til kongen, og ved hjemkomsten til hoffet begynte han å legge merke til forholdene der. På grunn av kongens sinnssykdom og hans mange utskeielser i forbindelse med drikking og elskerinner var dronning Caroline Mathildes posisjon ved hoffet ikke særlig behagelig. Det virker som om Struensee var den eneste som så dette, og det lyktes ham å overtale kongen til å behandle dronningen med mer respekt. Slik vant han også dronningens gunst, og hans rolle ved hoffet ble ytterligere forsterket.

Kongens favoritt var stadig grev Frederik Vilhelm Conrad Holck, som hadde opptrådt som drikkekameraten hans i utskeielsene. Struensee innså at grev Holck måtte fjernes om han skulle oppnå full fortrolighet hos kongen. I mai 1769 ble Struensee utnevnt til etatsråd og rykket dermed opp i rangordningen. Det virker også som om det var rett etter dette at Struensee innledet et kjærlighetsforhold til dronningen. Ifølge historikeren Svend Cedergreen Bech ledet dette til at hun blev gravid, men farskapet til Louise Agusta er ikke mulig å bestemme med fullstendig sikkerhet.[6]

I begynnelsen av 1770 ble Struensee utnevnt til kabinettsekretær for dronning Caroline Mathilde og til foreleser for kong Christian VII. Det er ikke noe som taler for at han inntil dette tidspunkt bevisst hadde søkt å få innflytelse ved hoffet for å skaffe seg en politisk stilling,[7] men fra da av begynte sannsynligvis tanken om å oppnå en maktposisjon å vokse frem hos ham.

Sommeren 1770 reiste hoffet til Holsten, og her lyktes det Struensee å få utmanøvrert grev Holck ved å introdusere Enevold Brandt for hoffet igjen.

Struensee, miniatyr av Cornelius Høyer, 1770, Frederiksborgmuseet

Brandt hadde tidligere vært assessor ved hoffet. I 1768 hadde han skrevet et brev til kongen om den dårlige innflytelsen grev Holck hadde på ham, noe som medførte at Brandt samme år ble avskjediget i unåde. Imidlertid var han blitt venn med Struensee, og denne så en mulig avløser som kongens favoritt i Brandt. Ved hjelp av dronningens innflytelse fikk de avskjediget Holck og istedet innsatt Brandt. På denne måten lyktes det for Struensee å etterligne Bernstorff i hans bruk av en «fornøyelsesminister» som kunne påta seg vervet med å fylle kongens behov for utskeielser. Slik ble kongens oppmerksomhet og interesse avledet når det gjaldt regjeringssaker og personintrigene som utspilte seg ved hoffet.

Men det var også nødvendig for Struensee å kvitte seg med Bernstorff. Posisjonen som utenriksminister, det vil si president for det Tyske Kancelli, var den mektigste stillingen innenfor den danske regjering på dette tidspunkt. Det var da også Bernstorff som formulerte mesteparten av den danske politikken i denne perioden, så hvis Struensee skulle oppnå stillingen som kongens fortrolige, måtte Bernstorff bort. Den 15. september 1770 lyktes det ham å finne en anledning til det. Foranledningen var at Bernstorff hadde sendt to orlogsskip på straffeaksjon mot algeriske pirater, som hadde oppbrakt utallige danske og andre europeiske handelsskip i Middelhavet. Toktet endte som en katastrofe. I desember overtalte Struensee kongen til å oppløse gehejmekonseillet og innføre et kabinettstyre med han selv i rollen som kongens eneste minister.

På maktens tinde[rediger | rediger kilde]

Struensees første problem var hvordan han skulle innordne sin egen, på daværende tidspunkt, noe uformelle makt i den eksisterende administrasjonen. Det rådet som i første rekke stod for den gamle styreformen, var Gehejmekonseilet. Det besto først og fremst av aristokratiske tyskere, og tross sin opprinnelige bestemmelse som kun en rådgivende forsamling, var det her makten egentlig lå i de periodene kongen ikke var i stand til å styre. Struensee prøvde først å kontrollere dette ved å innsette personer som han mente å kunne styre selv, bl.a. grev Rantzau, som hadde vært behjelpelig på Struensees vei mot makten.

Men han innså snart at selve institusjonen var uforenlig med den effektivisering og forenkling av kongemakten som han prøvde å oppnå. Derfor oppløste han det den 8. desember 1770, utnevnte seg selv til maître des requêtes («sjef for ansøkningene»), og innen nyttår hadde han helt opphevet institusjonen. Han opprettet i stedet en såkalt «konference», som besto av lederne for de forskjellige delene av statsadministrasjonen (f.eks. Peter Elias von Gähler, tidligere medlem av gehejmekonseillet). Men selv om dette rådet forble kun et rådgivende råd, opphevet han dette også. Muligens fordi det lignet for mye på det gamle og fordi Struensee ønsket å distansere seg fra det forrige adelsveldet.[8]

Reformer i administrasjonen[rediger | rediger kilde]

Enevold Brandt, Struensees nære medarbeider, fra portrettsamlingen på Frederiksborg slott
Hirschholm slott slik det så ut i 1739 av Johan Jacob Bruun. Hirschholm slott som lå i det nåværende Hørsholm. Under «Hirschholm-sommeren» i 1771 var slottet bolig for hoffet og dronning Caroline Mathilde fødte Struensees datter Louise Augusta her. Det var også her oppdragelsen av kronprins Frederik fant sted. Etter at Caroline Mathilde ble landsforvist og Struensee henrettet i 1772 ble slottet ikke lenger benyttet av de kongelige og det forfalt til 1810 da Frederik VI bestemte seg for å rive det. Deler av materialene ble brukt til oppføring av det andre Christiansborg slott.[9]

Som maître de requêtes var det Struensees jobb å overlevere søknader til kongen personlig. Og Struensee trengte bare å beordre kongen til å underskrive papiret, så adlød han. Struensee hadde derfor uinnskrenket makt med hensyn til ansettelser ved hoffet. Det betydde at han kunne utnevne seg selv til hvilken som helst stilling innenfor regjeringen, og det kom til å skje atskillige utskiftinger i hoffstaben og regjeringen, fortrinnsvis slik at adelige ble utskiftet med borgerlige personer som ble ansatt etter fortjeneste.

Den 22. desember 1770 ansatte han den danske diplomaten i Napoli (tidligere i Sankt Petersborg) Adolph Sigfried von der Osten som utenriksminister, og samtidig skilte han dette embedet fra tilknytningen til presidentskapet i det tyske Kancelli.

Men Struensee kunne allikevel ikke få seg til å overlate administrasjonen av utenrikspolitikken til andre, og han sørget derfor for at disse sakene skulle gå gjennom ham før de ble forelagt for kongen. Samtidig med at de var uenige om grunnleggende idéer i utenrikspolitikken, vakte dette von der Ostens motvilje overfor Struensee.

På vårparten i 1771 ansatte han bl.a. sin bror, Carl August Struensee som leder av finanskollegiet. Hans oppgave var å sentralisere finansadministrasjonen og dessuten skille kongens kasse fra statens. Det skulle være streng kontroll med finansene, og Carl August Struensee viste seg som en dyktig økonom og administrator.[10]

Sommeren 1771 utnevnte Struensee seg selv til geheimekabinettminister og kunne nå utstede kabinettordrer på egen hånd. Kongens sinnssykdom forverret seg, og Struensees makt var nå reelt helt ubegrenset. Sammen med dronningen oppholdt han seg skiftevis i København og på Hirschholm slott, hvor også oppdragelsen av kronprins Frederik gikk for seg.

Endelig utnevnte han seg selv og vennen Enevold Brandt til lensgrever. Dessuten fikk begge en ekstra inntekt på 100 000 riksdaler, og Struensee fikk i tillegg ytterligere 30 000 til seg selv.[11]

Den 7. juli 1771 fødte dronning Caroline Mathilde en datter, prinsesse Louise Augusta. Piken lystes i «kull og kjønn», hvilket innebar at kongen anerkjente farskapet. Den alminnelige mening er imidlertid at Struensee var faren.[12]

Diktatoren[rediger | rediger kilde]

Oljemaleri av Struensee
Malt av Jens Juel. Dette maleriet anses for å være det vennligste portrettet av Struensee og har derfor sjelden blitt benyttet.[13] Struensee bærer Mathildeordenen om halsen. Fra Bomann–Museum i Celle.

Jo dypere Struensee gravde seg ned i reformarbeidet, desto flere problemer syntes han å se. Over alt var det misforhold og gamle privilegier som stod i motsetning til hans eget rasjonelle syn på opplysningstankene. Det betydde også at han kom til å gripe inn i alle kriker og kroker av den alminnelige borgers hverdag, først og fremst overfor de offentlig ansatte, men hans forordninger kom til å berøre alle samfunnslag.

Til tross for at Struensee utviste en forbausende innsikt i en stats administrasjonsmekanikk, manglet han sans for realitetene i sine idéer. Da flere av inngrepene kom til å berøre mange mennesker negativt, bredte det seg en stemning av uvilje mot han, også mot de reformene som ikke hadde gjort noe vondt. På fødselsstiftelsen i København, en allerede da gammel institusjon, beordret han at det skulle monteres en luke med en kasse. Her ble ugifte nybakte mødre oppfordret til å legge sine spedbarn i stedet for å gripe til ytterligheter, som f.eks. å drepe barnet. Men dette vakte forargelse hos borgerskapet i København, som mente at dette var en oppfordring til utukt. Under hele Struensee-perioden utga historikeren Jacob Langebek lange anonyme smededikt mot Struensee. Om kassene skrev han med indignasjon:

Sitat en kasse, som til udyd lægger vægt,/forsvager mennesket og mindsker dennes slægt Sitat

Det til tross for at Frederik IV allerede ved grunnleggingen av Vajsenhuset i København i 1720 hadde beordret en lignende anordning anbrakt i den stiftelsen.

Struensees virke ved makten[rediger | rediger kilde]

«Den Stormægtigste Dronning Caroline Mathilde til Hæst». Struensee som selv var glad i å ri, hadde oppfordret dronningen til å gjøre det samme. Hun fulgte hans råd, men gjorde det ved å ri som en mann, overskrevs på hesten. Samtidig hadde hun en forkjærlighet for å opptre i herreklær både til hest og ved hoffet, og dette var stoff til forargelse for samtiden. Dette kan sees på et tresnitt utgitt etter Struensees fall i januar 1772. Han kikker ut av fangehullets vindu mot dronningen i herreklær og deres felles barn i armene på en amme. Bildet må imidlertid ikke tas bokstavelig, for samtidig med at Struensee satt fanget i København var dronning Caroline Mathilde i husarrestKronborg i Helsingør. «Kistebilde» fra Det Kongelige Bibliotek.

Struensee gjennomførte raskt en rekke reformer: Offentlige ansettelser skulle utelukkende skje etter kvalifikasjoner (4. september 1770), statens byråkrati ble forenklet (31. januar 1771), og godseiernes innflytelse ble redusert (19. november 1770). Skole- og fattigvesenet skulle forbedres (22. mars 1771 & 9. mai 1771).

Han avskaffet dødsdom for tyveri (8. mars 1771) og forbød bruk av tortur for å få mistenkte til å tilstå (16. november 1771). Han avskaffet bøter for graviditet utenfor ekteskapet og fjernet samtidig den juridiske distinksjonen mellom «ekteskapelig avlede» og utenomekteskapelige barn (6. mai 1771).

For å forbedre statens finanser innførte han først og fremst en rekke sparetiltak. Han stoppet f.eks. byggingen av den kostbare Frederikskirken (23. oktober 1770), innførte rasjonaliseringer i tollvesenet (23. juli 1771) og opprettet et tallotteri hvor overskuddet skulle tilfalle statskassen (24. desember 1770). Det store antallet av offentlige ansatte som mistet jobben på grunn av disse besparelsene førte imidlertid til at Struensee fikk enda flere fiender.

Med hensyn til handelspolitikken var Struensee en tilhenger av en liberalistisk tankegang, til forskjell fra den da herskende merkantilistiske. Han fjernet monopoler og opphevet importforbudene. Det hadde tidligere vært politiets oppgave å lete etter smuglervarer, men med de nye forordningene ble dette arbeidet overflødig. Politiets tillatelse til husransakelser for å håndheve disse forbudene ble derfor også fratatt dem (27. juli 1771).

Struensee har også blitt tillagt ansvaret for å ha avskaffet en rekke hevdvunnne helligdager ved Helligdagsreformen av 1770. Men i virkeligheten var denne beslutningen tatt før hans maktovertakelse. Det var en sak som kirken hadde godkjent, og som kun hadde ligget og ventet på kongelig bekreftelse. Ettersom det var Struensee som godkjente avskaffelsen, ble han tillagt hele ansvaret.[14]

Han planla også store reformer på Københavns Universitet. Den norske biskopen Johan Ernst Gunnerus ble kalt til København for å utarbeide planene for dem. Gunnerus fremla sine resultater den 16. desember 1771, men Struensee var ikke helt tilfreds og gikk i gang med å revidere forslagene.[15] Han rakk imidlertid ikke å få gjennomført Universitetsreformen før han ble styrtet. Det er til gjengjeld tydelig at Struensee var utilfreds med det teologiske fakultets overherredømme i konsistoriet, og at planene ville ha endret på dette. Da den jødiske legen Simon Salomon Polac i 1771 hadde søkt om å få disputere for den medisinske doktorgraden ved Universitetet, ble søknaden avslått på grunn av hans religion. Den 2. mai 1771 skrev Struensee til Universitetet og fremhevet at man fra nå av ikke skulle ta hensyn til religionen ved ansøkninger om doktorgraden. Religionen og fagkunnskapen skulle være to atskilte størrelser.[16] Dette skrittet forsterket utvilsomt geistlighetens allerede svært utbredte utilfredshet. Blant annet ble prestene Jørgen Hee og Balthasar Münter samme år idømt bøter fordi de i sine prekener ikke bare hadde kritisert Struensees styre, men i realiteten også hadde oppfordret til opprør mot det.[17]

Forordningene rant ut i en jevn strøm. En av dem var avsettelsen av Københavns magistrat med den begrunnelse at byen ble for dårlig styrt. Struensee fremsatte nesten 2 000 forordninger i sin maktperiode. De mange reformene møtte motstand og skaffet Struensee mange fiender. Under Struensees styre ble det i 1771 utstedt en forordning om at alle hus i større danske byer skulle forsynes med påmalte gatenumre.

Trykkefrihet[rediger | rediger kilde]

To skrifter gitt ut i trykkefrihetsperioden hhv. før og etter Struensees fall.

Utdypende artikkel: Trykkefrihetstiden

Allerede før Bernstorffs avskjedigelse kom den første av Struensees mange kabinettordrer. Den opphevet all sensur og innførte full trykkefrihet den 4. september 1770. Kabinettordren viste at Struensee fulgte opplysningstidens tanker ned til minste detalj. Ingen annen stat i Europa hadde innført en slik uinnskrenket trykkefrihet. Selv de landene som hadde en relativt fri presse, slik som England, Nederland og Sverige, hadde forbehold i lovgivningen vedrørende slikt som anonymitet og ærekrenkelser. Følgene av dette ble da også snart åpenbare for Struensee; smedeskriftene, fortrinnsvis mot Struensee og særlig om hans forhold til dronningen, kom ut i stort antall.

Det skrittet som skulle ha hjulpet Struensee til å skaffe seg velvilje i den utdannede delen av Københavns offentlighet, fikk i stedet folkestemningen til å vende seg mot ham.[18] Allerede den 7. oktober 1771 utga Struensee et reskript som innskrenket den absolutte skrivefriheten. Nå skulle enten forfatterens eller boktrykkerens navn stå på skriftets tittelblad, men det demmet ikke opp for strømmen av kritiske skrifter.

Forholdet til stavnsbåndet[rediger | rediger kilde]

Struensee hadde overveiet å endre forholdene for bøndene, særlig med henblikk på å avskaffe stavnsbåndet. Han hadde sendt spørsmålet ut til en «Generallandvæsenskommission» under ledelse av Georg Christian Oeder, som den 1. august 1771 fremla sine overveielser. Den var imidlertid i det store og hele negativ og kunne ikke slutte seg til forslaget. Kommisjonen mente at bonden ikke ville være i stand til å ta ansvar for seg selv etter så lang tids trelldom, og den formulerte det slik: «En fugl, som fra begyndelsen har været spærret inde i et bur, bliver forvirret og forvilder sig, når døren pludselig åbner sig for den, og det ville ligeledes være til største skade for staten at forholde sig på den måde til bønderne[19]

I stedet foreslo de en gradvis avskaffelse som ville forløpe over flere generasjoner, så de fengslede fuglene kunne venne seg til å leve utenfor buret. Struensee rakk aldri å ta noen en avgjørelse i denne saken. Han har sannsynligvis ønsket en hurtigere avskaffelse, men han fikk aldri utarbeidet en endelig plan før han ble avsatt. I april 1771 kom imidlertid en hoveriforordning som fastsatte hvor mye hoveri (en ytelse i form av arbeidsdager) godseierne kunne kreve av sine bønder.

Kronprins Frederiks oppdragelse[rediger | rediger kilde]

Oppdragelsen av kronprinsen foregikk etter en særpræget og svært bokstavelig tolkning av Rousseaus pedagogiske verk Émile, i tillegg til teoriene fra Struensees legestudium. Kronprinsen skulle ikke ha en lærer som innprentet ham lærdom; han skulle i stedet lære å klare seg selv. Det skjedde ved at han bare fikk en hund og to jevnaldrende bondegutter som selskap. Han bodde avsondret fra de voksne, og da han hadde vist at han var redd for trapper, ble maten hans servert på toppen av en liten trapp som stod midt i rommet. I begynnelsen fikk han løpe fritt rundt i Hirschholms haver, men en dag ble han funnet i dammen, hvor han hadde falt uti. Det ble derfor bygget en innhegning som han skulle oppholde seg i når han var ute.

Den 2. mai 1770 vaksinerte Struensee den unge prinsen mot kopper. Det var sannsynligvis den første vaksinasjon i Danmark. Og selv om prinsen lå syk en periode på grunn av den, virket den etter hensikten.[20][21]

Struensee var også tilhenger av mange kalde bad, og selv på vinterstid skulle kronprinsen utsettes for dem. Dessuten gikk han uten sko og strømper, noe som medførte at han fikk frostknuter i benene om vinteren (etter det fikk han tildelt ullstrømper). Følgen av denne oppdragelsen var at selv i 4-års alderen hadde kronprinsen vanskelig for å snakke, og ryktene gikk om at Struensee prøvde å ta livet av ham for å kunne innsette sin egen linje i form av prinsesse Louise Augusta som arveberettiget.

Det er i hovedsak sveitseren Elie Salomon François Reverdils øyenvitneskildring i boken Struensee og det danske hof 1760-1772 som er bakgrunnen for kunnskapen om Struensees oppdragelse av Frederik.

Mytteri og opprørsplaner[rediger | rediger kilde]

Matrostoget[rediger | rediger kilde]

Alvorligere var tumultene i forbindelse med matrostoget. Den 10. september innfant det seg en stor flokk ubevæpnede matroser ved Hirschholm. De hadde hatt problemer med å få utbetalt lønn, og av den grunn hadde de valgt å troppe opp hos kongen for å be om hans hjelp. At en så stor folkemengde plutselig dukket opp, hadde tilsynelatende skremt både Struensee og dronning Caroline Mathilde fra sans og samling. Dronningen hadde beordret kammerpikene til å pakke og tenkte åpenbart på å flykte til Sverige. Men matrosene fikk forklart sitt ærend til vakten og gikk deretter fredelig hjem.

Julaftenfeiden[rediger | rediger kilde]

En annen lignende oppstand foregikk i julen 1771 i forbindelse med oppløsningen av fotgarden. Struensee hadde tidligere, som et ledd i storstilte militære reformer, oppløst hestegarden, og nå var turen kommet til fotfolket. Garden var bare ett korps av mange i København, men denne fotgarden besto, til forskjell fra nesten alle de andre, utelukkende av nasjonalt vervede tropper, først og fremst nordmenn. I en tid hvor mange dansker næret uvennskap mot tyskerne som bokstavelig talt hadde overtatt styringen av riket, var oppløsningen av denne «nasjonale» garden et slag for mye.

Struensee hadde i denne situasjonen kun ansett ordren om gardens oppløsning som enda et ledd i de storstilte planene. De fulgte Claude Louis de Saint-Germains tidligere planer som allerede var forsøkt to ganger før og forkastet. Saint-Germain, som var en tilhenger av det opplyste enevelde etter Fredrik II av Preussens mønster, anså de to gardene, hestegarden og fotgarden, som uten militær betydning og kun en pryd til ære for kongehuset.

Gardene samlet seg i protest og bega seg mot Frederiksberg slott, hvor Struensee og hoffet oppholdt seg, ikke med opprørske hensikter, men for å appellere til kongen selv om å stanse oppløsningen av korpset. Struensee møtte demonstrantene med forhandling, og det lyktes ham å dempe gemyttene. Men da resultatet av dette allikevel endte med gardens oppløsning og innrullering av offiserene i andre korps, skapte Struensee med dette en sterk gruppe motstandere innenfor hæren, som nå brukte alle sine krefter på å vende andre offiserer mot Struensee.

Kupplanlegging[rediger | rediger kilde]

Struensee hadde lenge hatt to andre fremtredende motstandere, nemlig enkedronning Juliane Marie og hennes sønn Arveprins Frederik (kongens yngre halvbror). Enkedronningens grunner for fiendskapet var vektige: I tillegg til bitterheten ved å se kongehusets autoritet i hendene på en borgerlig født person, var det nærliggende at det var arveprinsen, som uoffisielt skulle ha blitt tildelt den egentlige makt i riket. Den teologiske professoren Ove Høegh-Guldberg, som i 1764 hadde vært arveprinsens lærer og senere var blitt utnevnt til kabinettsekretær hos ham, var en dyktig politisk begavelse som hjalp enkedronningen med å forberede et kupp.

Opprørsplanene mot Struensee hadde gjæret lenge, men takket være de mange offiserene som plutselig var blitt erklærte fiender av Struensee, hadde kuppmakerne nå fått muligheten til å sette makt bak sine planer.

Det ble generalmajor Hans Henrik von Eickstedt og oberst Georg Ludvig von Køller-Banner, de øverstbefalende for slottets vaktkorps, som kom til å stå for den egentlige maktbruken.

Misnøyen i befolkningen[rediger | rediger kilde]

Struensees arrestasjon. Mannen som står med ryggen til er von Køller-Banner. Samtidig tresnitt

I tillegg til alle fiendene Struensee selv hadde skaffet seg ved avskjedigelser og omorganiseringer, eksisterte det en generelt utbredt misnøye med ham i store deler av befolkningen. Hvor ille det rent faktisk stod til med kongens sinn var sannsynligvis ikke alment kjent utenfor hoffets vegger. Det syntes derfor å være en åpenlys frekkhet at en vanlig borger, og det til og med en lege uten noen form for politisk bakgrunn, hadde kunnet oppnå så utvidede fullmakter som Struensee hadde.

Enda verre var hans forhold til dronningen. Man kan se av datidens litteratur at hans intime forhold til Caroline Mathilde var alment kjent, og det forsterket i høyeste grad den alminnelige oppfatning at Struensee på en eller annen måte holdt kongen som gissel, ettersom han fant seg i et slikt åpenlyst sidesprang. Det var denne oppfatningen kuppmakerne forsto å utnytte da de den 11. januar spredte ryktet om at Struensee ville gjennomføre et virkelig statskupp. Struensee ville, sa ryktet, få kongen til å abdisere, og deretter innsette seg selv som hersker med Caroline Mathilde som sin dronning.[22]

Arrestasjonen av Struensee[rediger | rediger kilde]

Ryktene var ugrunnet, men de ga kuppmakerne påskuddet til å handle. Allerede den 15. januar ble oberst Køller-Banner innkalt til enkedronningen for å motta ordre om å utføre kuppet. Struensee og dronningen var på maskeball ved hoffet og ante ikke uråd. 2. grenaderkompani av det falsterske regiment hadde fått utlevert skarpe patroner og stod oppmarsjert ved slottet. Enkedronningen hadde skrevet arrestordrer på Struensee og alle nøkkelpersoner i hans styre, muligens utferdiget av Høegh-Guldberg. Disse ble utlevert til Eickstedt og Köller, som ga dem videre til sine underordnede som skulle utføre dem. Det var intet lovlig grunnlag for disse ordrene ettersom de ikke var underskrevet av kongen, men kuppmakerne hadde ingen skrupler med hensyn til å utføre dem.

Natten mellom den 16. og 17. januar 1772 gikk enkedronningen, arveprinsen og Guldberg til kongens kammer og sikret seg hans person, samtidig som Köller gikk til Struensees kammer med en gruppe soldater og arresterte ham. Likeledes trengte soldater inn hos Brandt, dronningen og flere andre av Struensees høytstående embedsmenn, og de ble alle ført bort.

Rettssak og henrettelse[rediger | rediger kilde]

Rettssaken[rediger | rediger kilde]

Struensee i cellen på Kastellet. Fra en samtidig skildring. På de første linjene står det:«Forrige Kongelig Danske Geheime Kabinets Minister Greve Johan Frider. Struensee forestillet og afbildet i hans DYBE FORNEDRELSE da han som Stats Fange blev indbragt i Citadellet Fridrichshavn d. 17. Ian. 1772.»

Struensee og Brandt ble arrestert og anbrakt i fengselsceller på Kastellet. Dronningen ble kjørt til Kronborg slott i Helsingør og satt i husarrest. Da nyheten om Struensees fall spredte seg i byen, valgte noen å starte opptøyer i København for å feire det. Det gikk ut over byens bordeller, men også det fornemme Gabels Kaffehus, som ifølge folkeviddet skulle ha fungert som en luksusbordell, men i realiteten snarere var opprettet av Struensee med henblikk på å starte en dansk utgave av den engelske «Lloyds of London», en fornem klubb for handelsmenn til fremme av handelen.[23]

Det var viktig for de nye makthaverne å fremskaffe en legitim begrunnelse for å ha arrestert dronningen, som var en søster av den britiske kongen, George III. Dette kunne bare skje dersom forholdet mellom Struensee og dronningen kom frem i lyset.

Det ble foretatt avhør av Struensee om dette den 21. februar. Men han svarte avvisende og til og med ofte smilende på spørsmålene. Dette skjedde inntil spørsmål nr. 239, som handlet om hvorvidt han hadde hatt seksuell omgang med dronningen. Her skiftet tonen hans plutselig, og han anføres som «klynkende», mens protokollen anfører at han tilstår. Asser Amdisen fremlegger mistanke om at det kan ha vært benyttet tortur. Dette bestyrkes ytterligere av Struensees håndskrift på tilståelsen, som først finnes 25. februar. Skriften er ujevn og ligner hans håndskrift i en periode i 1770 etter at han hadde brukket hånden etter et fall fra hesten.[24]

Struensees tilståelse ble forevist dronningen. Dette fikk også henne til å tilstå, selv om hun kort tid etter trakk tilståelsen tilbake.

Problemet for anklagerne var at den danske Kongeloven ikke tok høyde for en situasjon hvor den eneveldige kongen var sinnssyk og ute av stand til å regjere. Forholdene med en egentlig makthaver som bare benyttet en viljeløse konges underskrift hadde jo allerede eksistert før Struensee kom til hoffet, bare med andre i rollen. Derfor måtte Struensee dømmes for sitt forhold til dronningen, mens Brandt ble anklaget for å ha bitt kongen i fingeren under håndgemeng for å dempe ham under et av hans mange hysteriske anfall. Rettssaken etterpå var kun en formalitet. Til forsvarer for både Struensee og dronning Caroline Mathilde opptrådte den bare 28-årige, men ytterst dyktige, advokat Peter Uldall.

Struensee og Brandt ble dømt etter Danske Lovs 6. bog, 4. kapitel, 1. artikel som lyder:

Sitat Hvo som laster Kongen eller Dronningen til Beskæmmelse, eller deres og ders Børn Liv eftertragter, have forbrudt Ære, Liv og Gods, den høire Haand af hannem levende afhugges, Kroppen parteres og lægges paa Steile og Hiul, og Hovedet med Haanden sættes paa en Stage[...] Er Misdæderen af Adel, eller høiere Stand, da skal hans Vaaben af Bødelen sønderbrydes, og alle hans Livsarvinger miste deres Stand og Stamme. Sitat

Münters omvendelsesskrift[rediger | rediger kilde]

Under fengslingen ble prestene Balthasar Münter og Jørgen Hee fra Inkvisisjonsdomstolen beordret til å besøke fangene for å få dem til å skrifte og bekjenne sine synder. Disse to prestene var nettopp de samme som i 1771 var blitt idømt bøter for å ha preket mot Struensees styre.[25] Spesielt Struensee var kjent som tilhenger av deismen og en hårdnakket kritiker av kirken. Allikevel ga Münter en stund senere ut skriftet Forrige Greve og Kongelige Danske Geheime-Cabinetsminister J.F. Struensees Omvendelshistorie, som forteller hvordan Struensee angrende omvendte seg til kristendommen og beklaget alle sine handlinger.

Også Hee utga Brandts omvendelseshistorie i skriftet Paalidelig Underretning om den henrettede Enevold Brandts Forhold og Tænkemåde i hans Fængsel (1772). Men spesielt Münters skrift ble svært populært i hele Europa og ble benyttet av motstanderne av opplysningstanken som bevis på at hele deres grunnlag var falskt. Historikeren Asser Amdisen hevder imidlertid at skriftet for det meste er en overdrivelse, hvis ikke likefrem et falsum.[26] Struensees anger stemmer ikke overens med avhørsprotokollene fra denne perioden, dessuten er de brevene som Münter fremlegger som bevis for Struensees omvendelse, ikke å finne andre steder enn i hans egen bok. Spørsmålet er, mener Amdisen, om ikke omvendelseshistorien bare er en del av en fastlagt tradisjon i tiden vedrørende dødsdømte forbrytere og deres skjebne.

Professor i teologi Jens Glebe-Møller er i sin bok Struensees vej til skafottet (2007) enig i Amdisens vurdering av at Münters skrift er falskt. Han fremhever at særlig de første 31 sider i boken, som skal forestille å være Struensees egenhendig skrevne omvendelseshistorie, er så ulik Struensees språk og skrivemåte at det høyst sannsynlig er en forfalskning.[27] Glebe-Møller er enig i at Münters skrift er et bevisst komponert angrepsskrift, beregnet på å få omvendt tilhengerne av den franskinspirerte opplysningsfilosofi til Münters egen overbevisning, nemlig neologismen, som er den teologiske utlegning av den tyske filosof Christian Wolffs filosofiske system. Men Glebe-Møller hevder samtidig at der er så mange elementer av sannhet i Münters fortelling, at det snarere dreier seg om en tidlig utgave av den moderne litterære sjangeren faksjon, og skriftet kan derfor ikke avskrives fullstendig som en ren oppdiktning.[28] Samtidig tydeliggjør Münters bok forskjellen på den franske og den tyske opplysning i motsetningen mellom Struensee og Münter, i det at den tyske opplysning generelt søkte å spre sin filosofi gjennom kirken, og ikke som den franske, mot den.[29]

Henrettelsen[rediger | rediger kilde]

Håndkolorert kistebrev som viser grevene Struensee og Brandt utstilt på «hiul og Steyler» etter henrettelse og kvartering som straff for majestetsfornærmelse og usurpasjon ifølge Kongeloven i Danmark. Fra Det Kongelige Biblioteks samling.
Struensee og Brandts henrettelse på Østerfælled 28. april 1772. Samtidig stikk.

Christian VII underskrev dødsdommen som ble fremlagt for ham, og den ble utført ved halshogging om morgenen den 28. april på Østerfælled – nåtidens Fælledpark. I hver sin karet ble Struensee og Brandt kjørt ut dit i jern og lenker. Først ble Brandt ført frem, han ble avkledd lenkene og deretter alt sitt tøy, med ca. 30 000 fremmøtte som tilskuere – København hadde dengang ca. 70 000 innbyggere. Hans høyre hånd ble hugget av. Han ropte: «Jesu blod roper på min sjel!» før også hodet ble hugget av. Så var det Struensees tur. Enkedronning Juliane Marie oppholdt seg på Frederiksberg slott – derfra kunne hun se folkemengden. Etter at Struensee hadde fått høyre hånden hugget av, bommet bøddelen, Gotschalk Mühlhausen, slik at Struensee forsøkte å reise seg og måtte holdes nede med makt. Mühlhausen viste deretter det avhugde hodet frem til en uvanlig taus folkemengde.[30]

Det var tydelig at de nye makthaverne hadde behov for å statuere et eksempel, men ved å inkludere den gammeldagse parteringen virket straffen voldsom, selv for samtiden. Jacob Gude (1754–1810), som selv overvar henrettelsen, skriver i sine erindringer:[31]

Sitat Under Henrettelserne stod jeg tæt ved, hvor Holmens Magt [matroserne] var opstillet. Et ungt Menneske af disse sagde, da Struensees Hoved var afhugget: "Nu er det nok! Det andet (han mente Parteringen) kunde de gerne lade være." Hvor menneskeligen tænker ikke ofte den ringeste Almue!" Sitat

De parterte likene ble deretter lagt på hjul og steile på Vesterfælled. Her hang de i noen år fremover, til bare knoklene var igjen. Ingen vet hvor de ble begravet etterpå, men noen hadde klatret opp i en stige og trukket ut en fortann av munnen på Struensee. Ved en utgraving på Enghavevej i 1895 fant man to skjeletter med de løse kraniene sine plassert mellom benene. Da det ene hodet manglet en fortann, antok man at det kunne dreie seg om nettopp Struensee og Brandt. De ble begravet i Sankt Petri kirke.[32]

Reformenes senere skjebne[rediger | rediger kilde]

De nye makthaveres politiske agenda kan betegnes som «reaksjonær» overfor Struensees reformer.[33] Det vil si at de ofte søkte tilbake til velkjente retts- og privilegietilstander når det gjaldt de eksperimenterende reformene Struensee hadde innført. Det første de gjorde var da også å gjenopprette de to livregimentene, livgarden til fots og livgarden til hest, som hadde vist seg så nyttige for deres formål under Julaftenfeiden.[34] Deretter ble det nedsatt en kommisjon bestående av Otto Thott, Joachim Otto Schack–Rathlou og Jørgen Skeel (senere også Andreas Peter Bernstorff og Joachim Godske Moltke), som skulle gjennomgå alle Struensees kabinettordrer med henblikk på å bestemme hvilke som skulle endres og hvilke som skulle beholdes.

Resultatet, som fremkom ved betenkning av 17. februar 1773, var svært blandet.[35] Først og fremst var det viktig for de nye makthaverne å få omorganisert administrasjonen, dvs. kollegienes og kancelliets sammensetning, så det passet med det nye statsrådsstyret. Det betydde at mange av Struensees reformer ble endret, men ikke nødvendigvis tilbake til det gamle; det viktigste var at gehejmestatsrådet fikk sin førerposisjon i regjeringsprosessen tilbake. Dette skrittet varte imidlertid bare en kort tid, og i løpet av 1770-årene vendte kabinettstyret, som Struensee også hadde benyttet, tilbake, denne gang med Ove Høegh-Guldberg, enkedronningen og arveprinsen som de ledende personligheter.

Deretter ble det gjort en del tiltak i den generelle lovgivningen som uten tvil kan betegnes som en retur til den gamle orden, f.eks. følgende: tortur ble gjeninnført ved politiavhør, straff for «lejermål» (dvs samleie utenfor ekteskapet) ble gjeninnført, Københavns administrasjon under «de 32 mænd» ble gjeninnført, alle embedsmenn som hadde blitt sparket fikk stillingene tilbake, retten til å sette familiemedlemmer i tukthuset hvis man mente de «førte et dårlig liv» ble gjeninnført, og barnekassen ved fødselsstiftelsen ble fjernet. Men på den annen side var det forholdsvis mange av Struensees reformer som forble urørte. Dette dreide seg særlig om administrative reformer og reformene vedrørende de forskjellige sykehus- og fattighusstiftelsene. Det kan sees som et uttrykk for den generelle humanitetsånden i tiden, og som derfor betydde at det ikke bare var radikale reformatorer som Struensee som ville ha lover beregnet på å beskytte den svake.

Den senere politikken i Høegh-Guldberg-perioden viser allikevel en åpenbar reaksjon på to andre punkter, nemlig med hensyn til landboreformene og trykkefriheten. Selv om Struensee ikke kom særlig videre enn å fastsette hoveriet på landboreformenes område, var det tydelig at han hadde planer om å gripe inn på området. Dette kom ikke til å skje i den etterfølgende perioden i Danmarks historie; først etter Guldbergs fall i 1784 ble det tatt skritt i den retning. Dessuten ble trykkefriheten vesentlig innskrenket igjen, idet politimyndighetene fikk utvidede fullmakter og høyere straffer ble fastsatt for overtredelser. Det er allikevel verdt å bemerke at sensuren, dvs. forhåndsgodkjennelse av bøker før de ble trykt, slik den fantes før Struensee, ikke ble gjeninnført, men at man i stedet nøyde seg med en straffelovgivning som grep inn etter at bøkene var trykt.[36]

Ettertidens oppfatning av Struensee[rediger | rediger kilde]

I lang tid var Struensee og Brandt arketypene på kronranere og forrædere, men dette var fortrinnsvis den folkelige oppfatning om Struensee. Historikeren Asser Amdisen har i sitt verk Til nytte og fornøjelse – Johan Friedrich Struensee 1737-1772 (2002) regnet opp to oppfatninger av Struensee som har vært fremherskende i historieforskningen.[37] Den første går grovt sagt ut på å anse Struensee som en «overfladisk lykkejeger», som bare fulgte opplysningstankene som en motesak uten egentlig forståelse for dem. Denne retningen er først og fremst blitt fremført av danske 1700-tallshistorikere som Edvard Holm, Axel Linvald og Ole Feldbæk. Årsakene til hans fall var etter deres oppfatning manglende forståelse både av statsadministrasjonen og den danske befolkningen, og av de idéer som han prøvde å gjennomføre.

Den andre retningen oppfatter Struensee som «en tragisk helteskikkelse», som modig prøvde å innføre fremtidsrettede og moderne tanker i Danmark, men ble overvunnet av en sterkt konservativ og reaksjonær dansk maktelite. Denne retningen fikk sitt gjennombrudd med Jens Kragh Høsts Struensee-biografi fra 1824 og ble fortrinnsvis tatt opp av tyske historikere og forfattere. Men spesielt den svenske forfatteren Per Olov Enquists roman om Struensee Livläkarens besök fra 1999 har fått denne retningen til å bite seg fast i den folkelige bevissthet også i Danmark.

Asser Amdisen selv, som oppfatter sitt verk som en revurdering av Struensee, velger en posisjon midt i mellom disse to oppfatningene og konkluderer med at Struensee var litt av begge deler, for bare som et helt menneske, både med feiltakelsene og suksessene, kan man fullt ut forstå Struensee og hans handlinger.[38]

Struensees historie har også blitt fortalt flere ganger på film. Bl.a. den engelsk/tyske filmen The Dictator (1935), instruert av Victor Saville med Clive Brook i rollen som Struensee,[39] og den tyske Herrscher ohne Krone (1953, på dansk med titlen Struensee - Herskeren uden krone), instruert av Harald Braun med Otto Wilhelm Fischer i tittelrollen,[40] men de tar begge to betydelige kunstneriske friheter i forbindelse med handlingen. I februar 2012 ble en dansk film regissert av Nikolaj Arcel med tittelen En kongelig affære vist på Berlinalen i Berlin, og mottok en sølvbjørn for beste manuskript.[41] Filmen omhandler blant annet dronningens forhold til kongen og Struensee.[42]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jens Glebe-Møller, 2007, s. 13
  2. ^ Asser Amdisen, Til nytte og fornøjelse – Johann Friedrich Struensee 1737-1772, Akademisk Forlag, 2002, s. 27
  3. ^ Ole Feldbæk, Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie – bind 9, 2003, s. 221
  4. ^ Jens Glebe-Møller, 2007, s. 18
  5. ^ Jens Glebe-Møller, 2007, s. 20
  6. ^ Om begyndelsen til kærlighedsaffæren Sv. Cedergreen Bech, s. 172. Om farskapet til Louise Agusta, Sv. Cedergreen Bech, s. 263.
  7. ^ Sv. Cedergreen Bech 1972, s. 158
  8. ^ Sv. Cedergreen Bech, s. 230.
  9. ^ Københavns hvornår skete det 1810
  10. ^ Sv. Cedergreen Bech, s. 238.
  11. ^ Sv. Cedergreen Bech, s. 264-265
  12. ^ Sv. Cedergreen Bech, s. 260ff
  13. ^ Asser Amdisen, s. 32-33
  14. ^ Sv. Cedergreen Bech, s. 243.
  15. ^ Jens Glebe-Møller, 2007, s. 42
  16. ^ Jens Glebe-Møller, 2007, s. 43
  17. ^ Jens Glebe-Møller, 2007, s. 44
  18. ^ Edvard Holm – Nogle Hovedtræk af Trykkefrihedstidens Historie, København 1885 (2. opplag 1975), s. 159
  19. ^ Johnny Thiedecke, For folket – Oplysning, magt og vanvid i Struensee-tidens Danmark, Pantheon, 2004, s. 86.
  20. ^ Koppevaksinen: Metoden beskrives av Struensee i artikkelen En leges tanker om befolkningen i landet i bladet Til nytte og fornøyelse. Han benyttet inokulasjon, en metode som hadde kommet fra Tyrkia i 1721. Ved inokulasjon førte man små biter av et koppesår inn i blodomløpet til en frisk person. Inntil Edward Jenner oppfant koppevaksinen i 1796 var dette den eneste måten å begrense koppeepidemier på.
  21. ^ Asser Amdisen s. 25
  22. ^ Ole Feldbæk, Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie – bind 9, 2003, s. 227ff
  23. ^ Asser Amdisen, s. 141
  24. ^ Asser Amdisen, s. 147-149
  25. ^ Jens Glebe-Møller, 2007, s. 44ff
  26. ^ Asser Amdisen, s. 154-157
  27. ^ Jens Glebe-Møller, 2007, s. 54
  28. ^ Jens Glebe-Møller, 2007, s. 106-107
  29. ^ Jens Glebe-Møller, 2007, s. 108
  30. ^ Asser Amdisen, s. 157
  31. ^ Julius Clausen og P. Fr. Rist (utgivere), En kjøbenhavnsk Embedsmand Jacob Gudes Optegnelser 1754-1810, bind XXVII i serien Memoirer og Breve, Gyldendal, 1918, s. 59
  32. ^ Asser Amdisen, s. 160
  33. ^ Edvard Holm, Danmark-Norges historie, bind V, 1906, s. 129ff
  34. ^ Edvard Holm, 1906, s. 37
  35. ^ Det henvises til Edvard Holm, Danmark-Norges historie, bind V, 1906, s. 108-165
  36. ^ Harald Jørgensen, Trykkefrihedsspørgsmaalet i Danmark 1799-1848, Ejnar Munksgaard, 1944, s. 20
  37. ^ Asser Amdisen, s. 10-13
  38. ^ Asser Amdisen, s. 173-178
  39. ^ The Dictator - Answers.com
  40. ^ Herrscher ohne Krone - Deutsches Filminstitut
  41. ^ Dansk film får to fornemme priser i Berlin - politiken.dk
  42. ^ Caroline Mathildes år - zentropa.dk

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Svend Cedergreen Bech (1972). Struensee og hans tid. Politikens forlag. ISBN 8756715811.
  • Asser Amdisen (2002). Til nytte og fornøjelse: Johann Friedrich Struensee. Akademisk Forlag. ISBN 8750037307.
  • Jens Glebe-Møller (2007). Struensees vej til skafottet - fornuft og åbenbaring i Oplysningstiden. Museum Tusculanums forlag. ISBN 9788763505130 [Denne boken inneholder en dansk oversettelse av artikkelen, Lovtale over hundene og album graecum, som Struensee i 1763 ble dømt for å ha utgitt i sitt tidsskrift Zum Nutzen und Vernügen].
  • Ulrik Langen: Den afmægtige – en biografi om Christian 7., Jyllands-Postens Forlag, 2008. ISBN 978-87-7692-093-7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]