Jens Arup Seip

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jens Arup Seip

Jens Lauritz Arup Seip (født 11. oktober 1905 i Bolsøy, død 5. september 1992) var en norsk historiker. Seip var utdannet middelalderhistoriker, men markerte seg sterkest som sin tids fremste tolker av norsk politisk historie på 1800-tallet, der han er særlig kjent for å ha skapt begrepet «embedsmannsstaten». Jens Arup Seips språkbruk og skrivestil blir av mange historikere karakterisert som glimrende, og er ofte forsøkt etterlignet. Mange uttrykk og aforismer fra Seip er innarbeidet i de fleste moderne historieverk. Seip ble inkludert blant 16 forfatterne i «Den norske litterære kanon» fra 1900 til 1960[1] og blant 20 forfattere (nr. 2) i en kåring av sakprosaforfattere utført av Dagbladet i 2008.[2] Seip er æresdoktor ved Universitetet i Bergen fra 1975.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Seip ble student i 1924 og cand. philol. i 1931. Dr. philos. ble han i 1945 på avhandlingen «Sættargjerden i Tunsberg og kirkens jurisdiksjon» (1942). Fra 1936 til 1941 var Seip adjunktstipendiat ved Universitetet i Oslo. Fra 1941 til 1946 var han arkivar i Riksarkivet. I 1946 ble han styremedlem i Kjeldeskriftfondet og senere formann i samme fra 1958 til 1962. I 1946 ble Seip dosent i historie og var professor i historie, særlig politisk idéhistorie, ved Universitetet i Oslo 1952–1975. Han var konsulent ved Nobelinstituttet 1946–1958. Fra 1956 til 1966 var Seip formann i Den norske historiske forening.

Jens Arup Seip var gift med Anne-Lise Seip.

Historiesyn[rediger | rediger kilde]

Som middelalderhistoriker markerte Seip seg som kritiker av ensidige marxistiske teorier som så på kongemakten som et redskap for overklassens interesser, den såkalte teorien om redskapskongedømmet.

Seips syn på politikk var at det var et substansløst maktspill. Politiske synspunkter skulle avsløres slik at den bakenforliggende maktkampen kom til syne. Seips fokus var å lete etter såkalte vikarierende motiver. Disse motivene var de motivene en fremstod med utad, mens individuelle egoistiske motiver var de egentlige motiver. Ettersom vikarierende motiv sjelden tålte dagens lys, ble det historikernes oppgave å avdekke dem i ettertid. Dette synet gjør at hans historiesyn har blitt karakterisert som kynisk. Dette perspektivet er det fremherskende i Utsikt over Norges historie, den ikke-fullførte serien om norsk politisk historie etter 1814.

Francis Sejersted har klassifisert Seips historiesyn som satirisk[3] i henhold til Hayden Whites kjente litterære klassifikasjonskjema. Filosofen Hans Skjervheim har omtalt Seips syn som mistankens hermeneutikk.[4] På grunn av maktens uunngåelige korrumpering ville ikke historiske hendelsesforløp få en «happy ending» ifølge Seip.

Etter krigen (1949) ble det et oppgjør med de store historiefortellertradisjonene innenfor hvilke de store norgeshistoriene var skrevet. Seip kritiserte den engelske historikeren Arnold Toynbee (1889–1975)[5], men kritiserer samtidig den norske tradisjonen med Ernst Sars: Udsigt (1873–91), P.A.Munch: Det Norske Folks historie (1852) og Halvdan Koht: På leit etter liner i historia (1953). Kritikken gikk på de metafysiske undertoner i fortellingene og den teleologi de bygget på. Francis Sejersted omtaler oppgjøret med Toynbee som «..(et angrep som) lykkedes opp til et punkt».[6]

«Fra embedsmannsstat til ettpartistat»[rediger | rediger kilde]

14. september 1963 holdt han foredraget «Fra embedsmannsstat til ettpartistat»[7] i Det Norske Studentersamfund, og delte med det inn den norske historien fra 1814 i tre deler:

  • Embedsmannsstaten fra 1814 til 1884
  • Flerpartistaten fra 1884 til 1940
  • Ettpartistaten (Arbeiderpartiet) etter 1945. Friheten var i følge Seip innskrenket i en byråkratisk ettpartistat.

Seip henviste i foredraget til at det var gått 100 år siden Sars hadde fremlagt sin historiske syntese, og 50 år siden Koht hadde presentert sin. I motsetning til sosialdemokratiske historikere som Sverre Steen så Seip Gerhardsens sosialdemokrati som en pervertering av «det frie Norge».

Den syntesen han la frem i dette foredraget, skulle danne grunnlaget for Utsikt over Norges historie, et historieverk som han planla skulle strekke seg over fire bind. Bare to av bindene ble en realitet, i 1975 og 1981. Høy alder og svekkede krefter hindret ham i å fullføre arbeidet med de øvrige bindene. Innledningskapittelet til det tredje bindet, skrevet i 1985, ble publisert i Nytt Norsk Tidsskrift i 1994.

Striden om prøvelsesretten[rediger | rediger kilde]

Seip hevdet i en artikkel om prøvelsesretten i norsk historie at da embetsmennene mistet makten over regjeringen i 1884, fortsatte de kampen mot Venstre-staten ved å utvikle en juridisk lære om at Høyesterett hadde rett til å overprøve om Stortingets lovvedtak var i henhold til Grunnloven[8] Et samlet juridisk miljø tok til motmæle og hevdet at prøvelsesretten fulgte av alminnelig juridisk teori. Torstein Eckhoff hevdet at prøvelsesretten ble brukt i varierende grad (fra 1841), men konkluderte med at ".. selv om dommene om prøvelsesretten hører til dem som har vakt størst politisk interesse, er de neppe blant dem som har hatt størst sammfunnsmessig betydning..[9] Rune Slagstad fremhevet at norske jurister hadde drøftet prøvelsesretten allerede på 1850- og 60-tallet, og påviste at Høyesterett eksplistit hade drøftet denne konstitusjonelle normen i en dom fra 1866.

Modellenes tyranni[rediger | rediger kilde]

På 1970-tallet var Seip engasjert i en debatt med statsviteren Stein Rokkan. Seip hevdet at eksplisitt abstrakte samfunnsvitenskaplige modeller førte til misoppfattelser når de ble anvendt for å forstå historiske fenomen. Utvalget og tolkningen av fakta ble styrt av modellene, eller med Seips kjente uttrykk «modellenes tyranni».[10] Sosiologen Gudmund Hernes svarte med at Seip bedrev «modellenes maskerade», i og med at også historikerne var avhengige av teorier (som andre samfunnsvitenskaplige disipliner kaller modeller) i historieforskningen, men at de til forskjell fra samfunnsviterne sjeldnere omtalte dem eksplisitt.

Uttrykk og aforismer av Seip[rediger | rediger kilde]

  • Vikarierende motiver
  • Embetsmannsstaten, Ettpartistaten[11]
  • Modellenes tyranni om statsvitenskaplig metode
  • Historikerens oppgaver er ikke å kle på, men kle av.[12]
  • Domstolenes politiske funksjon flyter i sin innerste grunn derav at lovanvendelse i seg selv er lovskapende.[13]
  • «En kjepp i demokratiets hjul» om Høyesteretts prøvelsesrett
  • Bonden ser bygden, borgerne byen, embetsmannen staten.[14]
  • Det er en ytterside vi ser (av den politiske samtid) og som det er meningen at vi skal se,– og der er en innerside vi ikke ser, uten vi selv lager en nøkkel til å låse opp med. For at noe kan være i politikken, må det se ut som noe annet enn det er.[15]
  • Det var et drama hvor menn kjempet med seg selv og med hverandre. Det var menn hvis handlinger bandt ikke bare dem selv, men også deres samtid, og som til gjengjeld i tanke og handling var bundet av hva samtiden hadde gjort dem til. På én gang menn og marionetter gikk de med lidenskap opp i et spill hvor konflikten på forhånd var gitt, og hvis roller de var tvunget til å utføre.[16]
  • «En manns meninger er vel i regelen mindre bestemt av hvor han kommer fra, enn hvor han akter seg hen.»[17]

Utvalgt bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Fra embetsmannsstat til ettpartistat og andre essays Universitetsforlaget (1963)
  • Utsikt over Norges historie; bind 1: tidsrommet 1814 - ca. 1860 Gyldendal norsk forlag (1974) Finn arkivsaker i Arkivportalen
  • Utsikt over Norges historie; bind 2: tidsrommet 1850 – 1884 Gyldendal norsk forlag (1981)
  • Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays (1974)
  • Dyd og nødvendighet: Høyres historie gjennom hundre år 1880–1980 (1980)
  • Et regime foran undergangen Forlagt av Johan Grundt Tanum 1945; Gyldendals fakkelbøker 1965, Pax forlag 1960
  • Politisk ideologi. Tre lærestykker Universitetsforlaget(1988); ISBN 82-00-07086-7
  • Problemer og metoder i historieforskningen Gyldendal norsk forlag(1983); ISBN 82-05-14285-8
  • Sættargjerden i Tunsberg og kirkens jurisdiksjon 1942
  • Tanke og handling i norsk historie Gyldendal 1968

Artikler i Historisk tidsskrift[rediger | rediger kilde]

  • Ennu en kristenrett fra gammelnorsk tid Historisk tidsskrift 1937-40 31: 573-627
  • Romaskatten og kristenretten Historisk tidsskrift 1940-42 32: 390-396
  • Problemer og metode i norsk middelalderforskning Historisk tidsskrift 1940-42 32: 49-133
  • De 12 gode menn i tronfølgeloven 1163 Historisk tidsskrift 1946-48 34: 62-84
  • Svar til Arne Odd Johnsen Historisk tidsskrift 1949-51 35: 512-514
  • Saint-Simon, Crédit Mobilier og Den Norske Creditbank Historisk tidsskrift 1952-53 36: 513-538
  • Kampen mot parlamentarisme 1880-1884.Den konservative politikken under vetostriden. Opposisjonsinnlegg ved Alf Kaartvedts doktordisputas Historisk tidsskrift 1957-58 38: 282-294
  • Om årsaksproblemer i historisk forskning. Forsøk på en vitenskapsteoretisk analyse. Opposisjonsinnlegg ved Ottar Dahls doktordisputas Historisk tidsskrift 1957-58 38: 345-355
  • Teorien om det opinionsstyrte enevelde Historisk tidsskrift 1957-58 38: 397-463
  • Noen bemerkninger om statistikk på grunnlag av små tall Historisk tidsskrift 1957-58 38: 570-571
  • Det norske system i den klassiske økonomiske liberalismes klassiske tid (1850–1870) Historisk tidsskrift 1959-60 39: 1-58
  • Patrioter, intelligens og skandinaver. Norske reaksjoner på skandinavismen før 1848. Opposisjonsinnlegg ved John Sanness´ doktordisputas Historisk tidsskrift 1959-60 39: 376-388
  • Den norske høyesterett som politisk organ Historisk tidsskrift 1964 43: 103-135
  • Jus og politikk Historisk tidsskrift 1965 44: 168-202
  • Teknisk hjelp og politisk struktur. En studie av norsk landbruksforvaltning 1874-1899. Opposisjonsinnlegg ved Knut Dahl Jacobsens doktordisputas Historisk tidsskrift 1965 44: 210-221
  • Replikk Historisk tidsskrift 1965 44: 308
  • Om "ekte" og "uekte" vurderinger i historieforskningen Historisk tidsskrift 1967 46: 54-59
  • Historieforskningen i fremtiden Historisk tidsskrift 1970 49: 271-285
  • Fritz Hodnes søkelys Historisk tidsskrift 1972 51: 209-215
  • Om unødige bevis i historieforskningen Historisk tidsskrift 1976 55: 125-129
  • Studiet av makt Historisk tidsskrift 1976 55: 405-432
  • Makt og økonomi. En klargjøring Historisk tidsskrift 1977 56: 203-206
  • Til spørsmålet om det ideologiske leie i 1814 Historisk tidsskrift 1982 61: 74-75

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aaslestad, Petter og Hagen, Erik Bjerck. 2007. Den norske litterære kanon. Aschehoug ISBN 978-82-19152-7
  2. ^ En norsk Machiavelli. Dagbladet fredag 01.08.2008
  3. ^ Francis Sejersted: Historiefagets fortellinger i NNT 4/1995
  4. ^ Hans Skjervheim: Jens Arup Seip som politisk teoretikar i Filosofi og dømmekraft 1992 ISBN 82-00-21342-0
  5. ^ Arnold Toynbee 1949. Historien i nytt lys. Oversatt og forkortet av Trygve Width. Gyldendal norsk forlag.
  6. ^ Sejersted, F. 2000. Norsk idyll?. Pax forlag. s. 21
  7. ^ Jens Arup Seip: Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays. Universitetsforlaget, 1963, s. 7-42
  8. ^ Seip, JA. 1964. Den Norske høyesterettsom politisk organ. Historisk tidsskrift 43: 103-35 ; Lov og rett: 1-24
  9. ^ Torstein Eckoff. 1975. Høyesterett som grunnlovens vokter. I Dahl. O, Bull, E, Hølmebakk, G. Maurseth, P. og Mykland, K. Makt og motiv. Gyldendal. s. 206-7
  10. ^ Modellenes tyranni. Analyse av Stein Rokkans anvendelse av en sentrum-periferi modell på norsk historie (1975) I Seip, J.A. 1983. Problemer og metoder i historieforskningen. Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 82-05-14285-8
  11. ^ Fra embedsmannsstat til ettpartistat
  12. ^ Tanke og handling i norsk historie, side 117
  13. ^ «Den norske høyesterett som politisk organ». I Seip.J.A. Tanke og handling i norsk historie. Gyldendal 1968 s. 90
  14. ^ Utsikt over Norges historie; bind 1 side 62-63
  15. ^ Fra embedsmannsstat til ettpartistat, s. 7
  16. ^ Et regime foran undergangen; Gyldendals fakkelbok s. 19-20
  17. ^ "Den norske høyesterett som politisk organ", Trykt i Historisk tidsskrift, 1964, s. 103-135

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]