Kongelig resolusjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En kongelig resolusjon er i henhold til norsk forfatningsrett en beslutning fattet av Kongen i statsråd. Det vil si en beslutning fattet i det formelle møtet hvor Regjeringen under ledelse av Kongen, eller Kronprinsen, er samlet på Slottet, normalt hver fredag kl. 11.00.

Når både Kongen og Kronprinsen har forfall, blir statsrådsmøtet holdt under statsministerens ledelse – normalt i statsrådssalen på Statsministerens kontor.

Både Grunnloven og ordinær lovgivning legger myndighet til Kongen. Med unntak for Kongens personlige prerogativer, som for eksempel retten til å tildele ordener[1] og retten til å gi titler til kongefamilien[2], betyr dette at beslutningen skal skje i form av en kongelig resolusjon.

Beslutninger som må avgjøres som kongelig resolusjon[rediger | rediger kilde]

Hovedregelen er at Kongen leder statsforvaltningen.[3] Det følger av dette ledelsesprinsippet at Kongen avgjør hvilket nivå og hvilken etat som skal løse en gitt gruppe saker. En slik avgjørelse kalles delegasjon, og fattes ved kongelig resolusjon. Unntak fra dette prinsippet er først og fremst gitt i Grunnloven selv, men også enkelte ordinære lover fastslår at beslutningen må tas av Kongen i statsråd.

Den mest generelle bestemmelsen om dette fastslår at utnevnelse av embetsmenn og andre saker «af Vigtighed» skal avgjøres i statsråd.[4] Hva som er en sak av viktighet må vurderes konkret, og det tas i praksis betydelig hensyn til størrelsen på statens aktivitet i samfunnet.[5][6] Et annet eksempel er at Kongen har rett til å benåde forbrytere.[7] Her er det statsrettslig antatt at det kun er benådning som må skje i statsråd, og Justis- og beredskapsdepartementet har fått fullmakt til å avslå søknader.[8]

Av eksempler fra den ordinære lovgivning kan nevnes at det kun er Kongen som kan avgjøre spørsmålet om det skal tas ut tiltale for domstolene med påstand om straff av embetsmenn og visse tjenestemenn.[9] Riksadvokaten, som påtalemyndighetens øverste leder, står direkte under Kongen når det gjelder spørsmål om instrukser.[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Grunnloven § 23
  2. ^ Grunnloven § 34
  3. ^ Grunnloven § 3
  4. ^ Grunnloven § 28
  5. ^ Helseth, Per: Norges statsforfatningsrett, 1995, s. 46
  6. ^ Andenæs, Johs og Fliflet, Arne: Statsforfatningen i Norge, 2006, s. 187
  7. ^ Grunnloven § 20
  8. ^ Kgl.res. 5. juni 1981 nr. 8703
  9. ^ Straffeprosessloven § 64
  10. ^ Straffeprosessloven § 55