Norsk polarinstitutt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Norsk Polarinstitutt)
Hopp til: navigasjon, søk
Norsk polarinstitutt
Norsk polarinstitutt
TypeForvaltningsorgan
VirkeområdeNorge
Etablert1928[1]
DirektørOle Arve Misund[2]
HovedkontorFramsenteret (Tromsø)
EierKlima- og miljødepartementet
Ansatte154 (2013)[3]
Nettsidenpolar.no
Norsk polarinstitutts hovedkontor, Framsenteret i Tromsø

Norsk polarinstitutt (NP) er et direktorat under Klima- og miljødepartementet med ansvar for forskning, miljøovervåkning og kartlegging i polarområdene. Instituttet planlegger og gjennomfører ekspedisjoner i Arktis og Antarktis. Polarinstituttet bistår Miljødirektoratet, Riksantikvaren og Sysselmannen på Svalbard som faglig rådgiver. Polarinstituttet er myndighetsorgan for oppfølging og gjennomføring av norsk miljølovgiving i Antarktis. Det har også det offisielle ansvaret for å fastsette stedsnavn i norske polarområder, og vedlikeholder databasen Stadnamn i norske polarområde.

Polarinstituttet har om lag 150 ansatte, hvorav 1/3 er forskere.

Historie[rediger | rediger kilde]

Instituttet er en videreføring av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU), som ble etablert av Adolf Hoel i 1928 for å kartlegge hav- og landområder og drive geologiske undersøkelser i Arktis. NSIU var en videreføring av De norske statsunderstøttede Spitsbergenekspedisjoner (DNSS), som fungerte fra 1906, og var Norges første statlige enhet som drev med polarforskning. Adolf Hoel ledet NSIU fra 1928 til 1945, mens Anders K. Orvin overtok de siste tre årene fra 1945 til 1948.[4]

I 1948 ble det geografiske ansvarsområdet utvidet til å omfatte norske biland og territorialkrav i Antarktis, og navnet ble endret til Norsk Polarinstitutt. Etter tidligere å ha vært lokalisert i Oslo, flyttet Norsk Polarinstitutt i 1998 inn i Polarmiljøsenteret (nå Framsenteret) i Tromsø. Instituttets første direktør var Harald Ulrik Sverdrup.[5]

NSIU var underlagt Handelsdepartementet. Norsk Polarinstitutt ble ved opprettelsen i 1948 lagt inn under Industridepartementet, og har fra 1979 vært et direktorat underlagt Miljøverndepartementet.[5]

Siden 1982 har Polarinstituttet utgitt forskningtidsskriftet Polar Research.

CIA-front[rediger | rediger kilde]

Kontrakten mannskapet skrev under på, var omfattende. Paragraf 6 handlet om taushetsplikt. Mennene måtte forplikte seg til ikke å uttale seg til aviser, ikke skrive i aviser og tidsskrifter om ekspedisjonen, og ikke uttale seg om saker og forhold de eventuelt ble kjent med under ekspedisjonen. Både skipper og mannskap trodde virkelig at de hadde kontrakt med Polarinstituttet[6]

Polarinstitutt ble etter krigen en av de viktigste frontene CIA hadde i Norge. Gjennom instituttet utførte det hemmelige Stay-behind nettverk mange tokter i nordområdene for spionasje mot Sovjetunionen og kartlegging av områdene på Svalbard som hadde som formål å stasjonere en hemmelig militærbase der. Alt var foretatt i Polarinstituttets navn. De første tre direktørene ble stort sett håndplukket av amerikanske OSS og CIA, som også finansierte instituttets budsjett.[7]

Forskningsstasjoner[rediger | rediger kilde]

Norsk Polarinstitutt har opprettet forskningsstasjoner for å ivareta ansvaret for polarforskning. Disse benyttes for å være til stede permanent og drive helårlig forskning. Dessuten benyttes de som base for ekspedisjoner. NP har forskningsaktiviteter i Antarktis, samt i Longyearbyen og Ny-ÅlesundSvalbard.

Norsk Polarinstitutt disponerer forskningsfartøyet «Lance», Sverdrupstasjonen og ZeppelinobservatorietSvalbard og stasjonene Troll og Tor i Antarktis.

Direktører[rediger | rediger kilde]

Arkiv[rediger | rediger kilde]

Norsk Polarinstitutt avleverte i 1986 deler av sine eldste arkiver til Riksarkivet. Materialet –som i hovedsak stammer fra før 1940, og utgjør omtrent 17 hyllemeter – ble i 2003 overført til Statsarkivet i Tromsø. Statsarkivet mottok i 2004 ytterligere 18,4 hyllemeter arkivmateriale fra Norsk Polarinstitutt (med forløpere). Ytterligere 25 hyllemeter arkiv ble avlevert i 2013. Arkivet fra Norsk Polarinstitutt (med forløpere) er forskningsmessig interessant for flere fagfelt. En rekke naturvitenskapelige disipliner er representert i materialet, blant annet biologi, geografi, geologi og glasiologi. I tillegg er arkivet interessant for polarhistorisk forskning generelt og for mer spesielle prosjekter, for eksempel innenfor kartlegging og økonomisk utnyttelse av naturressurser i polarstrøk. Også ut fra juridiske og statsvitenskapelige problemstillinger bør materialet kunne gi utbytte.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]