Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Charles Bouvet de Lozier

Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier, (født 14. januar 1705 nær Pleudihen-sur-Rance i Bretagne i Frankrike, død 1786 i Saint-Malo) var en fransk marineoffiser. Han oppdaget Bouvetøya den 1. januar 1739, og denne er derfor oppkalt etter ham.

Charles Bouvet ble foreldreløs som syvåring. Han vokste opp i Paris og kom senere til Saint-Malo for å studere sjøfart og navigasjon.

I 1731 ble han forfremmet til løytnant i Compagnie des Indes (Det franske ostindiske kompani) og i 1733 ble det foreslått en ekspedisjon som skulle søke etter nye områder og handelsmuligheter i det sørlige Atlanterhavet.

Ekspedisjonen til Øst-Atlanten[rediger | rediger kilde]

Charles Bouvet de Loziers reise

Den 19. juli 1738 forlot Charles Bouvet havnebyen Lorient med fartøyene «L'Aigle» og «La Marie».

De nådde Santa Catarinaøyene utenfor Brasil i oktober der de ble i en måned for reparasjoner og lasting.

Deretter fortsatte reisen sørover, og den 10. desember kom ekspedisjonen til slutt frem til ukjente farvann sør for 45. breddegrad. De kom ut i tett tåke i flere dager og da den lettet så de mare isfjell og pingviner, som Charles Bouvet beskrev som «et amfibiskt kreatur, som ser ut som en lang and men har finner i stedet for vinger».

Tåken kom tilbake mens ekspedisjonen fortsatte i sikksakk-kurs i sin leten etter land. Den 1. januar 1739 så man land som var høyt og snødekket. Charles Bouvet troode at han hadde funnet en del av Sydlandet Terra Australis och navngav området Kap Circumcision, men klarte ikke å stige i land. Senere er øya blitt kalt Bouvetøya.

Under reisens gang ble størstedelen av besetningen rammet av sykdommer, fremfor alt skjørbuk, og derfor ble Bouvet tvunget til å avbryte reisen. Ekspedisjonen satte kurs østover for å ta seg til Kapp det gode håp der de ankom den 24. februar, og fire måneder senere nådde de atter Lorient den 24. juni 1739.

Bouvets senere liv[rediger | rediger kilde]

Etter hjemkomsten ble man overbevist om at et eventuelt Sydland skulle muligens ligge lengre sør enn man tidligere trodde.

I mars 1750 ble han utnevnt til guvernør i Maskarenene fram til 1752, og ytterligere en periode mellom årene 1757 til 1763.

Senere trakk han seg tilbake til Frankrike og døde i Saint-Malo i 1786.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alan Gurney, Below the Convergence: Voyages Towards Antarctica 1699-1839, New York, (1997)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]