Arbeidsgiveravgift

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Arbeidsgiveravgift er en skatt som arbeidsgivere i både privat og offentlig sektor er pålagt til å betale som et prosentuelt påslag på lønnskostnader. For de fleste norske virksomheter, er avgiftssatsen 14,1%. Arbeidsgiveravgiften i Norge skal bidra til å finansiere folketrygdens utgifter til for eksempel pensjon, sykepenger, arbeidsledighetstrygd mv. Den norske arbeidsgiveravgiften er regionalt differensiert, slik at avgiftssatsen avhenger av hvor bedriften er lokalisert.

Arbeidsgiveren skal betale arbeidsgiveravgift av lønn og annen godtgjørelse for arbeid og oppdrag i og utenfor tjenesteforhold som han plikter å innberette. Arbeidsgiveravgiften fastsettes i prosent av det beløp som skal innberettes for vedkommende år. Det skal ikke betales arbeidsgiveravgift når arbeidet eller oppdraget er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet..[1]

Hjemmel for å kreve inn arbeidsgiveravgift er gitt i Folketrygdloven § 23-2.[1]

Geografisk differensiering[rediger | rediger kilde]

██ Sone I

██ Sone Ia

██ Sone II

██ Sone III

██ Sone IVa

██ Sone IV

██ Sone V

NB! Kartet er fra 2010 og er nå utdatert. For en oppdatert oversikt; se http://www.skatteetaten.no/no/Tabeller-og-satser/Arbeidsgiveravgift---soneinndeling/

Arbeidsgiveravgift beregnes etter satsen som gjelder i den sonen hvor arbeidsgiver anses å drive virksomhet. Et foretak som er arbeidsgiver, anses å drive virksomhet i den kommunen hvor foretaket er registrert. En privatperson som er arbeidsgiver, anses å drive virksomhet i den kommunen hvor vedkommende er bosatt ifølge folkeregisteret.[2]

Siden 2000 har satsene variert fra 14,1 % til 0 %, men antall soner og fordelingen disse imellom har variert noe fra år til år.[3]

Satser i den geografisk differensierte arbeidsgiveravgiften, 2016[3]
Sone Ordinære næringer Landbruk og fiske
I 14,1 % 14,1 %
Ia* 14,1 % 10,6 %
II 10,6 % 10,6 %
III 6,4 % 6,4 %
IV 5,1 % 5,1 %
IVa 7,9 % 5,1 %
V 0,0 % 0,0 %

* I sone 1a skal det betales arbeidsgiveravgift med en sats på 10,6 pst. inntil differansen mellom det foretaket faktisk betaler i arbeidsgiveravgift, og det foretaket ville ha betalt i arbeidsgiveravgift med en sats på 14,1 pst, er lik fribeløpet. I 2016 er fribeløpet 500 000 kroner per foretak. For godstransport på vei i sone 1a er fribeløpet 250 000 kroner. Etter EUs nye retningslinjer for regionalstøtte kan det ikke lenger gis differensiert arbeidsgiveravgift i deler av transportsektoren, energisektoren og finans- og forsikringssektoren. I disse sektorene er det derfor innført en tilsvarende fribeløpsordning som i sone Ia.[3]

Den regionale differensieringen begrunnet som et viktig distriktspolitisk virkemiddel. Etter pålegg fra EFTAs overvåkingsorgan (ESA) ble systemet med regionalt differensierte satser vesentlig innskrenket etter 2003. Fra 2007 gjelder imidlertid igjen generelt nedsatte avgiftssatser i mesteparten av det området som hadde nedsatte satser i 2003. Satsene er de samme som i 2003 med unntak for Tromsø og Bodø, som har fått en noe høyere generell sats. Rett før sommeren 2013 vedtok ESA innskrenkninger som kan gjøre at bruken av differensierte satser innskrenkes for Midt-Norge og Vestlandet. Dette avklares antakelig høsten 2013.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Lovdata: Folketrygdloven § 23-2
  2. ^ Stortingsvedtak om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden for 2011, § 1
  3. ^ a b c Skatteetaten (24. oktober 2012). «Skatteetaten - Arbeidsgiveravgift». www.skatteetaten.no (norsk). Besøkt 2. november 2016. 
  4. ^ NRK: -Kan få store konsekvenser for arbeidsplassene

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]