Kristin Lavransdatter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Kristin Lavransdatter er en historisk romansyklus av Sigrid Undset (18821949) som består av tre bind; Kransen (1920), Husfrue (1921), og Korset (1922). Kristin Lavransdatter dannet i tillegg til tobindsromanen om Olav Audunssøn grunnlaget for at Undset fikk Nobelprisen i litteratur i 1928 hvor begrunnelsen var «… spesielt for hennes mektige beskrivelser av livet i Norden i middelalderen …».

Kristin Lavransdatter ble filmatisert i 1995 under Liv Ullmanns regi og bearbeidelse.

Tematikk[rediger | rediger kilde]

Handlingen i Kristin Lavransdatter er satt til første del av 1300-tallet, da Håkon den 5. Magnusson og han dattersønn Magnus Erikson styrer over Norge og hovedpersonen er Kristin, datter til storbonden Lavrans i Sel i Gudbrandsdalen. Romanen følger henne fra hun er ei lita jente og til hun dør som ei gammel enke. Den historiske bakgrunnen er svært nøyaktig i alle detaljer; mat, gårdsdrift, våpenbruk, religiøse skikker og moralske normer. «Hun lyktes i å støpe sammen ættesagaens meislede fortellerkunst, folkevisens poesi og helgenlegendenes høytidelighet til et nyskapt språk som oppleves samtidig både friskt og gammelmodig», skrev forfatteren Hans Herbjørnsrud.[1]

Konfliktstoffet er preget av forfatterens egen tid, Sigrid Undset underbygget selv at konfliktstoffet i hennes historiske romaner er bygget på moderne menneskers erfaringer - altså hennes egen samtid. I et intervju i bladet Urd fra 1909 uttalte hun følgende:

«Middelalderens stil er ikke den størknede skorpe om et avdødt tankeliv. I islandske sagaer, i danske ridderviser, i tysk minnesang, har de menneskelige følelser og tanker, som er til alle tider, fått fast og konsis form og kunstnerisk uttrykk. Ganske visst, man skal og kan ikke prøve på å skrive saga eller ridderviser eller minnesanger. Men skaller man av sig det lag av forestillinger og tanker som spesielt tilhører ens egen tid, så trer man like inn i middelalderen og ser livet fra den tids synspunkt – det faller sammen med ens eget. Og forsøker man konsist å gjengi, hva man har sett, så blir formen uvilkårlig beslektet. Og man skriver som en samtidig. Man kan jo bare skrive romaner fra sin samtid.»[2]

I verkene hennes finnes utallige «intertekster», som spiller på folkeviser skriver Liv Bliksrud, fra Bibel, liturgi, helgenvitae, krøniker, diplomer, folkeminner, sagaer og andre litterære kilder. Om den historiske vederheftighet i Kristin Lavransdatter skrev norrønforskeren Magnus Olsen:

«Når jeg leser hennes bok […], kan det ofte forekomme at jeg må si til meg selv: Så sannelig har hun vært bort den eller den lite kjent og sjeldent siterte kilden også! Jeg kan se det av et ord, en vending, en liten situasjon, men det er aldri slik at hun uten videre har «lånt» en karakteristisk detalj, nei, hun har alltid gjort den til sitt eget eie, innstøpt og utnyttet den etter sitt eget dikteriske behov.»[3]

Kransen[rediger | rediger kilde]

Konfliktstoffet handler om Kristins barndom og ungdom og hennes nære forhold til faren, storbonden Lavrans. De bor på gården Jørundgård i Sel i Gudbrandsdalen. Som vanlig på den tiden, ble Kristin tidlig lovet bort til en mann som foreldrene hadde valgt, Simon Darre. Mens Kristin er på klosterskole i Oslo, møter hun Erlend som redder henne fra å bli overfalt av røvere. De blir glade i hverandre.

Erlend er vakker og sjarmerende. Han har ikke det beste ryktet, men kjærligheten har fått makt over Kristin, og hun klarer ikke å stå i mot. Hun innleder et lidenskapelig forhold til Erlend, og hun er bestemt på å holde fast på han på tross av foreldrenes vilje.

Kristins vilje settes opp mot foreldrenes, i tillegg settes faren Lavrans opp mot moren Ragnfrid. Kristins vilje vinner over foreldrenes, og boken avsluttes etter Kristin og Erlends bryllup, med en oppklarende samtale mellom Kristins foreldre.

Husfrue[rediger | rediger kilde]

Husfrue omhandler Kristin som mor og husfrue. Kjærligheten til Erlend er ikke like sterk, og livet med Erlend blir ikke slik hun hadde ventet. Kristin tar på seg ansvaret for gården og ansvaret for barna. Erlend er lettsindig og bekymringsløs og krenker henne ved flere anledninger. Kristin tilgir, men klarer ikke å glemme.

Kristin sliter også med skyldfølelse overfor foreldrene, særlig faren, men også overfor Gud. Kristin legger ut på den tunge botsgangen til Olav den hellige i Nidarosdomen for å få forlatelse for sine synder. Hun går barfot til Olavs grav for å legge ned krans der.

Korset[rediger | rediger kilde]

I Korset avsluttes fortellingen om Kristin og Erlend og barna deres. Kristin frykter at sønnene skal ligne den lettsindige og sjarmerende faren.

Kjærlighetskampen mellom de aldrende foreldrene blir skildret inngående. Kristin sier en dag hva hun synes om Erlends væremåte, og han rir fra gården. For sønnenes skyld rir Kristin etter han opp i fjellet for å forsøke å forsone seg med ham. Erlend forteller Kristin at han alltid har elsket henne, og de får oppleve lykken sammen en kort stund før han dør. Gammel og utslitt blir Kristin tatt opp som leksøster i et kloster. Endelig finner hun fred og kan legge bak seg den livslange striden mellom seg selv og sin Gud. Svartedauden kommer og hun prøver i sine siste levedager å hjelpe menneskene rundt seg. Denne gode gjerningen gjør hun for å sone syndene hun har begått i sitt liv, og for å søke tilgivelse hos Gud. Kristin dør til slutt som gammel kone av sykdommen som omgir henne, nettopp svartedauden.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hans Herbjørnsrud (2007). «"Der var falt sne"». Gymnadenia. ««Men hun lyktes i å støpe sammen ættesagaens meislede fortellerkunst, folkevisens poesi og helgenlegendenes høytidelighet til et nyskapt språk som oppleves samtidig både friskt og gammelmodig.»» 
  2. ^ Undset, Sigrid (august 2004). Essays og artikler 1910-1949 (4. bind) (red. Liv Bliksrud). Oslo: Aschehoug. s. 15. ISBN 82-03-18792-7. «Middelalderens stil er ikke den størknede skorpe om et avdødt tankeliv. I islandske sagaer, i danske ridderviser, i tysk minnesang, har de menneskelige følelser og tanker, som er til alle tider, fått fast og konsis form og kunstnerisk uttrykk. Ganske visst, man skal og kan ikke prøve på å skrive saga eller ridderviser eller minnesanger. Men skaller man av sig det lag av forestillinger og tanker som spesielt tilhører ens egen tid, så trer man like inn i middelalderen og ser livet fra den tids synspunkt – det faller sammen med ens eget. Og forsøker man konsist å gjengi, hva man har sett, så blir formen uvilkårlig beslektet. Og man skriver som en samtidig. Man kan jo bare skrive romaner fra sin samtid.» 
  3. ^ Rieber Mohn, Hallvard (1982). Sten på sten. Fem blikk på Sigrid Undset. Oslo: Aschehoug. s. 35. «Når jeg leser hennes bok […], kan det ofte forekomme at jeg må si til meg selv: Så sannelig har hun vært bort den eller den lite kjent og sjeldent siterte kilden også! Jeg kan se det av et ord, en vending, en liten situasjon, men det er aldri slik at hun uten videre har ”lånt” en karakteristisk detalj, nei, hun har alltid gjort den til sitt eget eie, innstøpt og utnyttet den etter sitt eget dikteriske behov.» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]