Kristin Lavransdatter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Som tenåring oppholder Kristin seg i klosteretHovedøya.

Kristin Lavransdatter er en historisk romansyklus av Sigrid Undset (18821949) som består av tre bind; Kransen (1920), Husfrue (1921), og Korset (1922). Kristin Lavransdatter dannet i tillegg til tobindsromanen om Olav Audunssøn grunnlaget for at Undset fikk nobelprisen i litteratur i 1928, hvor begrunnelsen var «… spesielt for hennes mektige beskrivelser av livet i Norden i middelalderen …».

Kristin Lavransdatter ble filmatisert i 1995 under Liv Ullmanns regi og bearbeidelse.

Tematikk[rediger | rediger kilde]

Handlingen i Kristin Lavransdatter er satt til første del av 1300-tallet, mens Håkon V Magnusson og hans dattersønn Magnus Erikson styrer over Norge. Hovedpersonen er Kristin, datter til storbonden Lavrans i Sel i Gudbrandsdalen. Romanen følger henne fra hun er ei lita jente og til hun dør som en midaldrende enke. Undset oppgir ikke noe fødselsår for Kristin, men i hennes ungdom foregår det konflikter mellom enkedronning Ingebjørg og riksrådet, og disse vet vi fant sted på 1320-tallet.[1] Kristins fødselsår kan dermed løst settes til 1302-05, så ved sin død av pest i 1349 har hun vært mellom 44 og 47 år - ingen gammel kone den gangen heller.

Den historiske bakgrunnen er svært nøyaktig i alle detaljer; mat, gårdsdrift, våpenbruk, religiøse skikker og moralske normer. «Hun lyktes i å støpe sammen ættesagaens meislede fortellerkunst, folkevisens poesi og helgenlegendenes høytidelighet til et nyskapt språk som oppleves samtidig både friskt og gammelmodig», skrev forfatteren Hans Herbjørnsrud.[2]

Konfliktstoffet er preget av forfatterens egen tid, Sigrid Undset underbygget selv at konfliktstoffet i hennes historiske romaner er bygget på moderne menneskers erfaringer - altså hennes egen samtid. I et intervju i bladet Urd fra 1909 uttalte hun følgende:

«Middelalderens stil er ikke den størknede skorpe om et avdødt tankeliv. I islandske sagaer, i danske ridderviser, i tysk minnesang, har de menneskelige følelser og tanker, som er til alle tider, fått fast og konsis form og kunstnerisk uttrykk. Ganske visst, man skal og kan ikke prøve på å skrive saga eller ridderviser eller minnesanger. Men skaller man av sig det lag av forestillinger og tanker som spesielt tilhører ens egen tid, så trer man like inn i middelalderen og ser livet fra den tids synspunkt – det faller sammen med ens eget. Og forsøker man konsist å gjengi, hva man har sett, så blir formen uvilkårlig beslektet. Og man skriver som en samtidig. Man kan jo bare skrive romaner fra sin samtid.»[3]

I verkene hennes finnes utallige «intertekster» som spiller på folkeviser, skriver Liv Bliksrud, fra Bibelen, liturgi, helgenvitae, krøniker, diplomer, folkeminner, sagaer og andre litterære kilder. Om den historiske vederheftighet i Kristin Lavransdatter skrev norrønforskeren professor Magnus Olsen:

«Når jeg leser hennes bok […], kan det ofte forekomme at jeg må si til meg selv: Så sannelig har hun vært bort den eller den lite kjent og sjeldent siterte kilden også! Jeg kan se det av et ord, en vending, en liten situasjon, men det er aldri slik at hun uten videre har «lånt» en karakteristisk detalj, nei, hun har alltid gjort den til sitt eget eie, innstøpt og utnyttet den etter sitt eget dikteriske behov.»[4]

Professor Olsen, den mann i Norge som visste mest om norsk middelalder på 1920-tallet, kunne likevel ikke la være å lete etter mulige feil i romanen, men bare én eneste liten ting kunne han sette fingeren på. Sigrid Undset nevner kirken i Ladalm. På sin første julaften på Husaby tenker Kristin seg at foreldrene er dradd til morens frender for å delta i julemessen i Ladalm, som da var hovedkirke etter at kirken i hjembygden brente ned. Magnus Olsen påpeker at Ladalm bare var en annekskirke og ingen hovedkirke.[5]

Kransen[rediger | rediger kilde]

Konfliktstoffet handler om Kristins barndom og ungdom og hennes nære forhold til faren, storbonden Lavrans. De bor på gården Jørundgård i Sel i Gudbrandsdalen. Femten år gammel ble Kristin lovet bort til en mann som foreldrene hadde valgt, Simon Darre. Mens Kristin er i kloster i Oslo, møter hun Erlend som redder henne fra å bli overfalt av røvere. Han er søstersønn av fru Åshild som pleiet Kristins lillesøster Ulvhild frem til pikens død. Fru Åshild fortalte Kristin om sin søstersønn da. Nå har Kristin faktisk møtt mannen som sin redningsmann, og hun og Erlend blir forelsket.

Erlend er vakker og sjarmerende. Han har ikke det beste ryktet, med to barn han har fått med en kvinne han ikke har giftet seg med. Men forelskelsen har fått makt over Kristin som ikke klarer å stå imot. Hun innleder et lidenskapelig forhold til Erlend, og er bestemt på å holde fast på han på tross av foreldrenes vilje.

Kristin havner dermed i konflikt med sine foreldre, og foreldrene ser innbyrdes ulikt på saken som ripper opp i problemer i deres eget forhold, årsaken til Ragnhilds tungsinn. Simon Darre lar sin forlovede gå, og gifter seg senere med Kristins yngre søster Ramborg, som hater sin søster fordi Simons hjerte har hengt ved henne uten egentlig å feste seg ved Ramborg.

Kristins vilje vinner over foreldrenes, og boken avsluttes etter Kristin og Erlends bryllup, med en oppklarende samtale mellom Kristins foreldre.

Husfrue[rediger | rediger kilde]

Husfrue omhandler Kristin som mor og husfrue på gården Husaby i Skaun. Kjærligheten til Erlend er ikke like sterk, og livet med Erlend blir ikke slik hun hadde ventet. Kristin tar på seg ansvaret for gården og ansvaret for barna. Erlend er lettsindig og bekymringsløs og krenker henne ved flere anledninger. Kristin tilgir, men klarer ikke å glemme.

Kristin sliter også med skyldfølelse overfor foreldrene, særlig faren, men også overfor Gud. Med sin førstefødte, Nåkkve, legger Kristin ut på den tunge botsgangen over Dovre[6] til Olav den hellige i Nidarosdomen for å få forlatelse for sine synder. Hun går barføtt til Olavs grav for å legge ned krans der, i håp om at han vil tale hennes sak overfor Gud.

Nidarosdomen var målet for Kristins pilegrimsferd. De opprinnelige murveggene.

Korset[rediger | rediger kilde]

I Korset avsluttes fortellingen om Kristin og Erlend og barna deres. Kristin frykter at sønnene skal ligne den lettsindige og sjarmerende faren.

Kjærlighetskampen mellom de midaldrende foreldrene skildres inngående. Kristin sier en dag hva hun synes om Erlends væremåte, og han rir fra gården. For sønnenes skyld rir Kristin etter han opp i fjellet for å forsøke å forsone seg med ham. Erlend forteller Kristin at han alltid har elsket henne, og de får oppleve lykken sammen en kort stund før han dør. Kristin som nå er i førtiårene, tas opp som leksøster i Rein klosterFosen. Endelig finner hun fred og kan legge bak seg den livslange striden mellom seg selv og sin Gud. Svartedauden kommer, og hun prøver i sine siste levedager å hjelpe menneskene rundt seg. Denne gode gjerningen gjør hun for å sone syndene hun mener å ha begått i sitt liv, og søke tilgivelse hos Gud. Hun blir smittet og dør selv av pesten. Pesten var i 1349. Kristin Lavransdatter ble født i starten av 1300-tallet. Hvis 1302 settes som hennes fødselsår (Sigrid Undset skriver ingenting presist), var Kristin Lavransdatter 47 da hun døde, altså langt fra noen gammel kone.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Historisk-politisk ramme
  2. ^ Hans Herbjørnsrud (2007). «"Der var falt sne"». Gymnadenia. ««Men hun lyktes i å støpe sammen ættesagaens meislede fortellerkunst, folkevisens poesi og helgenlegendenes høytidelighet til et nyskapt språk som oppleves samtidig både friskt og gammelmodig.»» 
  3. ^ Undset, Sigrid (august 2004). Essays og artikler 1910-1949 (4. bind) (red. Liv Bliksrud). Oslo: Aschehoug. s. 15. ISBN 82-03-18792-7. «Middelalderens stil er ikke den størknede skorpe om et avdødt tankeliv. I islandske sagaer, i danske ridderviser, i tysk minnesang, har de menneskelige følelser og tanker, som er til alle tider, fått fast og konsis form og kunstnerisk uttrykk. Ganske visst, man skal og kan ikke prøve på å skrive saga eller ridderviser eller minnesanger. Men skaller man av sig det lag av forestillinger og tanker som spesielt tilhører ens egen tid, så trer man like inn i middelalderen og ser livet fra den tids synspunkt – det faller sammen med ens eget. Og forsøker man konsist å gjengi, hva man har sett, så blir formen uvilkårlig beslektet. Og man skriver som en samtidig. Man kan jo bare skrive romaner fra sin samtid.» 
  4. ^ Rieber Mohn, Hallvard (1982). Sten på sten. Fem blikk på Sigrid Undset. Oslo: Aschehoug. s. 35. ««Når jeg leser hennes bok […], kan det ofte forekomme at jeg må si til meg selv: Så sannelig har hun vært bort den eller den lite kjent og sjeldent siterte kilden også! Jeg kan se det av et ord, en vending, en liten situasjon, men det er aldri slik at hun uten videre har «lånt» en karakteristisk detalj, nei, hun har alltid gjort den til sitt eget eie, innstøpt og utnyttet den etter sitt eget dikteriske behov.»» 
  5. ^ Elisabeth Wikborg Bang: Sigrid Undset og Kristin Lavransdatter : et mesterverk blir til (s. 93)
  6. ^ https://digitaltmuseum.no/011085442354/kristin-lavransdatter-pa-tofte

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]