Kristin Lavransdatter
| Kristin Lavransdatter | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Forfatter(e) | Sigrid Undset | ||
| Språk | Norsk | ||
| Tilblivelse | 1920 | ||
| Utgitt | 1920 | ||
| Forlag | Aschehoug | ||
| OCLC | 17486375 | ||
| ISBN 978-0-394-43262-5 | |||
Kristin Lavransdatter er en historisk romansyklus av Sigrid Undset (1882–1949) som består av tre bind; Kransen (1920), Husfrue (1921), og Korset (1922). Kristin Lavransdatter dannet sammen med tobindsromanen om Olav Audunssøn grunnlaget for at Undset fikk nobelprisen i litteratur i 1928, hvor begrunnelsen var «… spesielt for hennes mektige beskrivelser av livet i Norden i middelalderen …».
Handlingsforløpet i bøkene[rediger | rediger kilde]
Kransen[rediger | rediger kilde]
Den første boken i trilogien har tittelen Kransen. Den handler om Kristins barndom og ungdom, som preges av hennes nære forhold til faren, storbonden Lavrans. De bor på gården Jørundgård i Sel i Gudbrandsdalen. Femten år gammel ble Kristin lovet bort til Simon Darre, en mann som foreldrene, Lavrans og Ragnfrid, hadde valgt. Kristin blir deretter sendt til klosterskolen ved Nonneseter kloster i Oslo, og der møter hun Erlend som redder henne fra å bli overfalt av røvere. Han er søstersønn av fru Åshild, som pleiet Kristins lillesøster Ulvhild frem til pikens død. Fru Åshild fortalte Kristin om sin søstersønn da. Nå har Kristin faktisk møtt mannen som sin redningsmann, og hun og Erlend blir forelsket.
Erlend er vakker og sjarmerende. Han har ikke det beste ryktet, ikke minst fordi han har to barn med en kvinne han ikke har giftet seg med. Men forelskelsen har fått makt over Kristin, som ikke klarer å stå imot. Hun innleder et lidenskapelig forhold til Erlend, og er bestemt på å holde fast på han på tross av foreldrenes vilje. Kristin havner dermed i konflikt med sine foreldre; Lavrans og Ragnfrid har på sin side ulikt syn på saken – den ripper opp i problemer i deres eget forhold, noe som har forårsaket et vedvarende tungsinn hos Ragnfrid. Simon Darre lar sin forlovede gå, og gifter seg senere med Kristins yngre søster Ramborg, som legger Kristin for hat fordi hun merker at Simon fortsatt går og tenker på Kristin.
Kristin står på sitt og overvinner foreldrenes motvilje. Boken avsluttes etter bryllupet mellom Kristin og Erlend, med en oppklarende samtale mellom Kristins foreldre.
Husfrue[rediger | rediger kilde]
Husfrue omhandler Kristin som mor og husfrue på gården Husaby i Skaun. Kjærligheten til Erlend er ikke like sterk, og livet med Erlend har ikke blitt slik hun hadde ventet. Kristin tar på seg ansvaret for gården og ansvaret for barna; Erlend er lettsindig og bekymringsløs og krenker henne ved flere anledninger. Kristin tilgir, men klarer ikke å glemme.
Kristin sliter også med skyldfølelse overfor foreldrene, særlig faren, men også overfor Gud. Med sin førstefødte, Nåkkve, legger Kristin ut på den tunge botsgangen over Dovre[1] til Olav den hellige i Nidarosdomen, for å få forlatelse for sine synder. Hun går barføtt til Olavs grav for å legge ned krans der, i håp om at han vil tale hennes sak overfor Gud.
Korset[rediger | rediger kilde]
I Korset avsluttes fortellingen om Kristin og Erlend og barna deres. Kristin frykter at sønnene skal ligne den lettsindige og sjarmerende faren. Kjærlighetskampen mellom de middelaldrende foreldrene skildres inngående. Kristin sier en dag hva hun synes om Erlends væremåte, og han rir fra gården. For sønnenes skyld rir Kristin etter han opp i fjellet for å forsøke å forsone seg med ham. Erlend forteller Kristin at han alltid har elsket henne, og de får oppleve lykken sammen en kort stund før han dør. Kristin, som nå er i førtiårene, tas opp som leksøster i Rein kloster på Fosen. Endelig finner hun fred og kan legge bak seg den livslange striden mellom seg selv og sin Gud. Svartedauden kommer, og hun prøver i sine siste levedager å hjelpe menneskene rundt seg. Denne gode gjerningen gjør hun for å sone syndene hun mener å ha begått i sitt liv, og søke tilgivelse hos Gud. Hun blir smittet og dør selv av pesten.
Historisk nøyaktighet[rediger | rediger kilde]
Handlingen i Kristin Lavransdatter er satt til første del av 1300-tallet, mens Håkon V Magnusson og hans dattersønn Magnus Erikson styrer over Norge. Hovedpersonen er Kristin, datter til storbonden Lavrans i Sel i Gudbrandsdalen. Romanen følger henne fra hun er ei lita jente og til hun dør som en midaldrende enke. Undset oppgir ikke noe fødselsår for Kristin, men i hennes ungdom foregår det konflikter mellom enkedronning Ingebjørg og riksrådet, og disse vet vi fant sted på 1320-tallet.[2] Kristins fødselsår kan dermed løselig settes til 1302–1305. I den tredje boken Korset dør Kristin under Svartedauden, som kom til Norge i 1349. Det innebærer at hun må ha vært mellom 44 og 47 år da hun døde.
Den historiske bakgrunnen er svært nøyaktig i alle detaljer; mat, gårdsdrift, våpenbruk, religiøse skikker og moralske normer. Forfatteren Hans Herbjørnsrud skrev om dette:
«(H)un lyktes i å støpe sammen ættesagaens meislede fortellerkunst, folkevisens poesi og helgenlegendenes høytidelighet til et nyskapt språk som oppleves samtidig både friskt og gammelmodig.»[3]
Konfliktstoffet er preget av forfatterens egen tid, Sigrid Undset underbygget selv at konfliktstoffet i hennes historiske romaner er bygget på moderne menneskers erfaringer - altså hennes egen samtid. I et intervju i bladet Urd fra 1909 uttalte hun følgende:
«Middelalderens stil er ikke den størknede skorpe om et avdødt tankeliv. I islandske sagaer, i danske ridderviser, i tysk minnesang, har de menneskelige følelser og tanker, som er til alle tider, fått fast og konsis form og kunstnerisk uttrykk. Ganske visst, man skal og kan ikke prøve på å skrive saga eller ridderviser eller minnesanger. Men skaller man av sig det lag av forestillinger og tanker som spesielt tilhører ens egen tid, så trer man like inn i middelalderen og ser livet fra den tids synspunkt – det faller sammen med ens eget. Og forsøker man konsist å gjengi, hva man har sett, så blir formen uvilkårlig beslektet. Og man skriver som en samtidig. Man kan jo bare skrive romaner fra sin samtid.»[4]
Professer Liv Bliksrud har påpekt at Undsets middelalderverker – som innbefatter Kristin Lavransdatter – inneholder utallige språklige «intertekster», det vil si spill med ord og uttrykk fra folkeviser, Bibelen, liturgi, helgenvitae, krøniker, diplomer, folkeminner, sagaer og andre litterære kilder.[5] Rett etter at Kransen var utgitt roste norrønforskeren professor Magnus Olsen hvor historisk korrekt alle detaljer i boken var beskrevet. Han mente at Undset hadde nedlagt et imponerende forarbeid:
«Når jeg leser hennes bok […], kan det ofte forekomme at jeg må si til meg selv: Så sannelig har hun vært bort den eller den lite kjent og sjeldent siterte kilden også! Jeg kan se det av et ord, en vending, en liten situasjon, men det er aldri slik at hun uten videre har «lånt» en karakteristisk detalj, nei, hun har alltid gjort den til sitt eget eie, innstøpt og utnyttet den etter sitt eget dikteriske behov.»[6]
Professor Olsen, som ifølge sin samtidige Francis Bull var den mann i Norge som visste mest om norsk middelalder på 1920-tallet, hadde betrodd Bull at med sin bakgrunn kunne han ikke la være å lete etter mulige feil i romanen. Han fortalte at alt stemte, bortsett fra én liten detalj: Sigrid Undset skriver at mens Kristin feirer sin første julaften på Husaby, tenker hun seg at foreldrene er dradd til morens frender for å delta i julemessen i Ladalm, som da var hovedkirke etter at kirken i hjembygden brente ned. Magnus Olsen påpekte at Ladalm bare var en annekskirke og ingen hovedkirke, men professor Olsen anså selv at denne feilen var «absolutt betydningsløs».[7]
Filmatisering[rediger | rediger kilde]
Spillefilmen Kristin Lavransdatter hadde premiere i 1995. Den var regissert av Liv Ullmann, som også hadde skrevet filmmanuset.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Kristin Lavransdatter på Tofte». digitaltmuseum.no. Besøkt 14. august 2021.
- ^ «Kransen : Tekstkritisk utgave ved Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy, Nina Marie Evensen, Anne Birgitte Rønning og Ellen Nessheim Wiger». Det norske språk- og litteraturselskap / bokselskap.no i samarbeid med Nasjonalbiblioteket. 2020. Besøkt 14. august 2021.
- ^ Hans Herbjørnsrud (2007). «"Der var falt sne"». Gymnadenia. ««Men hun lyktes i å støpe sammen ættesagaens meislede fortellerkunst, folkevisens poesi og helgenlegendenes høytidelighet til et nyskapt språk som oppleves samtidig både friskt og gammelmodig.»»
- ^ Undset, Sigrid (august 2004). Essays og artikler 1910-1949 (4. bind) (red. Liv Bliksrud). Oslo: Aschehoug. s. 15. ISBN 82-03-18792-7. «Middelalderens stil er ikke den størknede skorpe om et avdødt tankeliv. I islandske sagaer, i danske ridderviser, i tysk minnesang, har de menneskelige følelser og tanker, som er til alle tider, fått fast og konsis form og kunstnerisk uttrykk. Ganske visst, man skal og kan ikke prøve på å skrive saga eller ridderviser eller minnesanger. Men skaller man av sig det lag av forestillinger og tanker som spesielt tilhører ens egen tid, så trer man like inn i middelalderen og ser livet fra den tids synspunkt – det faller sammen med ens eget. Og forsøker man konsist å gjengi, hva man har sett, så blir formen uvilkårlig beslektet. Og man skriver som en samtidig. Man kan jo bare skrive romaner fra sin samtid.»
- ^ Bliksrud, Liv (1997). Sigrid Undset. Oslo: Gyldendal. s. 96. ISBN 8205247714.
- ^ Rieber Mohn, Hallvard (1982). Sten på sten. Fem blikk på Sigrid Undset. Oslo: Aschehoug. s. 35. ««Når jeg leser hennes bok […], kan det ofte forekomme at jeg må si til meg selv: Så sannelig har hun vært bort den eller den lite kjent og sjeldent siterte kilden også! Jeg kan se det av et ord, en vending, en liten situasjon, men det er aldri slik at hun uten videre har «lånt» en karakteristisk detalj, nei, hun har alltid gjort den til sitt eget eie, innstøpt og utnyttet den etter sitt eget dikteriske behov.»»
- ^ Bang, Elisabeth Wikborg (1977). Sigrid Undset og Kristin Lavransdatter : et mesterverk blir til. Drammen: Harald Lyche & Co. s. 93. ISBN 8270081051.