Alkman

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alkman lot seg fascinere av naturen og beskrev villig blomstenes farger, som hvitveisens «klartskinnende» skjær.

Alkman (gresk: Ἀλκμάν) var en korlyriker fra antikkens Hellas fra det 7. århundre f.Kr. fra Sparta. Han er den eldste av de ni lyriske poeter. Lite er sikkert om hans liv og virke. Han skal ha kommet til Sparta som slave, i henhold til Aristoteles,[1] og skal blitt frigitt på grunn av sin dyktighet. I følge Pausanias ligger han begravet i Sparta ved siden av graven til Helena.

I antikken kjente man til seks bind av Alkmans korallyrikk, med omtrent 50 hymner, men disse gikk tapt i middelalderen, slik Alkman var bare kjent gjennom sitater hos andre greske forfattere inntil man i 1855 fant et papyrus i en grav nær den andre pyramiden i Saqqâra i Egypt. På papyrusfragmentene, som nå oppbevares i Louvre i Paris, kan man lese omtrent 100 vers av såkalte partheneion, det vil si en sang sunget av et kor av unge, ugifte kvinner. På 1960-tallet ble det funnet flere fragmenter på en antikk søppelhaug i Oxyrhynchus, med både partheneia og andre diktformer. Både fødselsår og dødsår er ukjent.

Alkman diktet på dorisk gresk fra Sparta, men det er uklart om dette er representativt for hans diktning, og det er kommet med i nedskrivningen av framførere i senere generasjoner fra Lakonia.

Prisning av guder, kvinner og den naturlige verden[rediger | rediger kilde]

Uansett emne har Alkmans poesi en klar, lys, behagelig tone som kommentarer i antikken har bemerket. Detaljer fra ritualer og festivaler er beskrevet omsorg, selv om konteksten til en del detaljer ikke lenger kan bli forstått.

Hans språk er rikt med visuelle beskrivelser. Han beskriver den gule fargen til en kvinnes hår og den gullkjeden hun bærer om halsen, kronbladets purpurfarge på en blomst, og den blåfiolette fargen på havets dybde, den «klartskinnende» fargen på hvitveisen og de mange farger på en fugls fjær mens den tygger grønne knopper fra vinrankene.

Mye oppmerksomhet er gitt til naturen; dalsøkk, fjell, blomstrende skoger om natten, den stille lyden av vann som plasker over tang. Dyr og andre vesener fyller hans linjer: fugler, hester, bier, løver, reptiler, og selv kravlende insekter.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aristoles, fr. 372 Rose, i Heraclides Lembus, Excerpt. polit. (s. 16 Dilts).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg
Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen: