Madeleine de Scudéry

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Madeleine de Scudéry
Født15. nov. 1607[1][2]Rediger på Wikidata
Le Havre[3]
Død2. juni 1701[4][5][1][6]Rediger på Wikidata (93 år)
Paris
BeskjeftigelseSkribent,[7][8] salongvertinne, litterat, romanforfatter, lyriker, De franske moralister, filosof
SøskenGeorges de Scudéry[3]
NasjonalitetFrankrike
MorsmålFransk
SpråkFransk
PseudonymSapho, Monsieur de Scudéry, M. de Scuddery, M. D. S.
Periode1600-tallet, klassisisme
SjangerNøkkelroman
Notable verkArtamène ou le Grand Cyrus
Signatur
Madeleine de Scudérys signatur
Madeleine de Scudéry på Commons

Madeleine de Scudéry, ofte kjent som kun mademoiselle de Scudéry, (født 15. november 1607, død 2. juni 1701) var en fransk forfatter av voluminøse underholdningsromaner. Hun var den yngre søsteren av forfatteren Georges de Scudéry. Hun var en del av preciositeten, les précieuses, en litterær stil og idébevegelse på 1600-tallet i de litterære salonger i Paris.

Som andre av tidens forfattere, fulgte Scudéry suksessformelen til Honoré d'Urfés L’Astrée, en roman om en presiøse erotikkens irrganger og liksom-lek, preget av usannsynlige eventyr og galanterier. Hun spesialiserte seg også på portrettere venner og bekjente med passe dose smiger, lett fordekte i sine romaner.[9]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Broren Georges de Scudéry.

Hun ble født i Le Havre i Normandie, og det ble sagt at hun var en enkel kvinne uten formue, men hun var meget godt utdannet. Hennes far, kaptein av havnen i Le Havre, døde i 1613, og hennes mor kort tid etter.[10] Madeleine og hennes bror Georges de Scudéry ble plassert under omsorgen av en onkel som sørget godt for dem.[10] Han ga Madeleine en uten om det vanlige en meget omfattende utdannelse: hun studerte skriving, staving, tegning, dans, maleri og håndarbeid. I tillegg studerte hun på egen hånd landbruk, medisin, matlaging, og lærte seg spansk og italiensk. Hennes tekster viser også omfattende kunnskap i oldtidens historie og det er antatt at hun studerte gresk og latin.[10]

I 1637, etter at deres onkel døde, etablerte Scudéry seg i Paris med sin bror. Georges de Scudéry ble en dramatiker. Søskenparet sto hverandre nært og samarbeidet ofte. Da hun vendte tilbake til Paris på begynnelsen av 1650-årene ble hun det feirende midtpunktet i en krets som utformet en ny oppfatning av det «presiøse». Idealet var en høyt utviklet selskapelig omgang med et sentrum bestående av en opphøyd, åndeliggjort kjærlighet. Det var i åpenlys reaksjon mot den «galante» presiøsitet og hykleri som hadde utviklet seg i koteriet ved Hôtel de Rambouillet. Scudérys egen salong be kalt for Société du samedi («Lørdagssamfunnet»). Hun gikk under psevdonymet «Sapho», eller sitt eget navn, var hun anerkjent som den første blåstrømpe, bas bleu,[11] i Frankrike og i verden. Hun fikk et nært vennskap med Paul Pellisson som varte til han døde i 1693. Hun giftet seg aldri.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Tittelsiden på Artamène, ou le Grand Cyrus

Hennes lange romaner, slik som Artamène, ou le Grand Cyrus (10 bind, 1648–53), Clélie (10 bind, 1654–61), Ibrahim, ou l'illustre Bassa (4 bind, 1641), Almahide, ou l'esclave reine (8 bind, 1661-3) var yndet lesning i hele Europa, anbefalt av andre litterære personligheter som Madame de Sévigné. Artamène, som inneholder rundt 2,1 millioner ord, er rangert som en av de lengste romaner noensinne skrevet. Disse fortellingene har fått sin enorme lengde fra de endeløse samtalene og for hendelser, de tallrike bortføringer av heltinnene, tenkt og fortalt på meget sømmelig vis. Romanenes voldsomme og uendelige opphoping av detaljer bidro til den voluminøse størrelsene, Clélie alene var på rundt 7 000 sider og i ti bind.[12] Samtidens lesere likte disse romanene også for at de ga et glimt i livet til betydningsfulle samfunnsmennesker.[13] Disse skikkelsene var ofte forkledd som persiske, greske og romerske krigere og jomfruer.[13]

Hennes såkalte historiske romaner hvor historien benyttes svært fritt, intrigene er usannsynlige, og personene er idealiserte. Men de var også nøkkelromaner hvor samtidens lesere fant berømte personer avbildet; Le Grand Condé som Kyros, Madame de Longueville som Mandane og lignende.[12]

Les Femmes Illustres (1642) henvendte seg til kvinner og forsvarte utdannelse, som virkemidler for sosial mobilitet for kvinner, framfor skjønnhet eller kosmetikk. Denne teksten hadde til hensikt å rettferdiggjøre kvinner deltagelse i den retoriske og litterære kulturen. Den benyttet kvinnelige talere som modeller for samtalene, inkludert Kleopatra av Egypt.[13]

I Les Femmes Illustres (1642), Conversations Sur Divers Sujets (1680), og Conversations Nouvelles sur Divers Sujets, Dediees Au Roy (1684), tilpasset Madeleine de Scudéry den klassiske retoriske teori fra Cicero, Quintilianus, Aristoteles, og sofistene til en teori for salongkonversasjonene og brevskrivningen. Hennes Conversations Sur Divers Sujets, inkludert dialogene dekket emner som «konversasjon», «kunsten å snakke», «småerting», «oppfinnelse» og «måten å skrive brev».[13] Denne teksten tilbød salongkonversasjonens retorikk og scenarioer hvor kvinner tar intellektuell kontroll over samtalen.[13] Scudéry var et dyktig konversasjonstalent; flere bind som hevdet å vise hennes samtalekunstner over ulike emner ble utgitt i løpet av hennes levetid. Hun mente å ha en særskilt pedagogisk kall.

Carte de Tendre eller Carte du Pays de Tendre; kart over kjærlighets rike Tendre

I Clélie, historie romaine («Clelia, romersk fortelling») oppfant Scudéry det berømte Carte de Tendre, et kart over Tendre som et fantasiland, egentlig et kart over Arkadia (hyrderomanens paradis), hvor dens geografi er basert på temaet kjærlighets rike.[14] Det er en raffinert beskrivelse av elskovens mange etapper på godt og vondt. Her er Likegyldighetens sjø og Farenes hav, om småbyer som heter Ømhet og Respekt eller Glemsel og Ondskap, og videre på lignende vis. Det endelige mål er Det ukjente land hvor kjærlighetens lengsler oppfylles.[12]

Bakgrunnen er at Madeleine de Scudéry en ung mann fra sørlige Frankrike sommeren 1653. Begge ble forelsket, men til tross for hans beiling påla hun ham ti måneders karantene. For å hjelpe ham gjennom den vanskelige ventetid, tegnet hun dette kartet over kjærlighetens rike som viste de mange etappene på vei mot hans lengslers mål. Det er i alt 40 stedsnavn i dette heroisk-galante land. Etter at det kom med i Clélie ble det studert og fulgt med stor interesse av det velstående lesende selskap.[15]

Senere år[rediger | rediger kilde]

Den eldre Madeleine de Scudéry

Scudéry overlevde sin bror med mer enn tretti år, og i hennes senere tid utga tallrike bind med samtaler, for stor grad trukket ut fra hennes romaner, således utgjorde de en form antologi over hennes forfatterskap. Til å være den som dyrket samtalens kunstart, var Scudéry ironisk nok døv i løpet av de siste førti årene av sitt liv.[16] Til en viss grad gikk hun av moten, men behold en gruppe venner hvor hun alltid var den «uforliknelig Sapho».[17]

Ettermæle og arv[rediger | rediger kilde]

Madeleine de Scudéry var en del av en bevegelse i den sene renessansen i England og Frankrike hvor kvinner benyttet klassisk retorisk teori. Hun fornyet diskursen til å bli modellert på samtale framfor den offentlige tale. Scudéry er en av de sentrale figurer knyttet til salongsamtalen og den dannede brevskrivningen.[13]

Som et kulturelt fenomen falt hun etter hvert av moten og ble kontroversiell i sin egen tid. Molière bedrev satire på henne i sine stykker Les Précieuses ridicules (1659) og Les Femmes savantes (1672). Det samme gjorde Antoine Furetière i Roman Bourgeois (1666).

Den tyske forfatteren E.T.A. Hoffmann skrev på 1800-tallet at hva som vanligvis ble referert til som den første tyskspråklige detektivfortelling med «Das Fräulein von Scuderi» hadde Mademoiselle de Scudery som en sentral figur. Denne novellen er fortsatt lest i dag og er opphavet til betegnelsen «Cardillac-syndromet» i psykologien.[18][19]

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Artamène, ou le Grand Cyrus (10 bind, 1648-53)
  • Clélie, historie romaine (10 bind, 1654-61)
  • Ibrahim, ou l'illustre Bassa (4 bind, 1641)
  • Almahide, ou l'esclave reine (8 bind, 1661-3)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b GeneaStar, oppført som Madeleine De Scudery, GeneaStar person-ID scudery[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6cc4pg3, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b The Feminist Companion to Literature in English, side(r) 960[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Madeleine de Scudery, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Madeleine-de-Scudery, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0061525[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Virginia Blain; Isobel Grundy; Patricia Clements (1990) (på en), The Feminist Companion to Literature in English: Women Writers from the Middle Ages to the Present, OL2727330W, Wikidata Q18328141 
  8. ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library 
  9. ^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie. Bind 1. Oslo: Gyldendal, s. 328
  10. ^ a b c Donawerth, Jane (2004): Selected letters, orations, and rhetorical dialogues, The University of Chicago Press, Ltd., London. ISBN 0-226-14403-8. s. 3.
  11. ^ «Blåstrømpe» var en betegnelse på en utdannet, intellektuell kvinne.
  12. ^ a b c Beyer, Edvard et al (1972): Verdens litteraturhistorie. Bind 4, Klassisismen. (forfatter Hans Sørensen), Oslo: Cappelen, s. 138
  13. ^ a b c d e f Donawerth, Jane (våren 1992): «Conversation and the Boundaries of Public Discourse in Rhetorical Theory by Renaissance Women» i: Rhetorica 16 (2): 181–199. JSTOR 10.
  14. ^ Munor, J. S. (1986): Mademoiselle de Scudéry and the Carte de Tendre.
  15. ^ Beyer, Edvard et al (1972): Verdens litteraturhistorie, s. 153
  16. ^ Donawerth, Jane (2002): Rhetorical Theory by Women before 1900. Rowman & Littlefield Publishers, Inc. ISBN 0-7425-1716-0. s. 82
  17. ^ Chisholm, Hugh, red. (1911): «Scudéry» i: Encyclopædia Britannica (11. utg.). Cambridge University Press.
  18. ^ Parzer, Melanie: Cardillac – eine intermediale Übersetzung. Die Novelle «Das Fräulein von Scuderi» von E.T.A. Hoffmann im Vergleich mit Edgar Reitz’ Film «Cardillac» (PDF), Magistra der Philosophie (Mag.phil.), Wien
  19. ^ Cardillac Syndrome Arkivert 2016-03-13, hos Wayback Machine.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Mongrédien, Georges (1946): Madeleine de Scudéry et son salon: d'après des documents inédits
  • McDougall, Dorothy(1972): Madeleine de Scudéry: her romantic life and death
  • Niderst, Alain (1976): Madeleine de Scudéry, Paul Pellisson et leur monde

Sammendrag til fortellingene og nøkler til de ulike figurene finnes i

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Madeleine_de_Scudéry&oldid=22861017»