Marcus Terentius Varro

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Marcus Terentius Varro (116 f.Kr.27 f.Kr.), også kjent som Varro Reatinus[1] for å skille ham fra hans samtidige, poeten Varro Atacinus, var en romersk forfatter og lærd som romerne kom til å kalle «den mest lærde av alle romere». I løpet av sitt liv forfattet han rundt 75 forskjellige verker om ulike emner, blant annet en stor encyklopedi.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Varro ble født i Reate (dagens Rieti) i en ridderfamilie. Han studerte under den romerske filologen Lucius Aelius Stilo og senere i Athen under den akademiske filosofen Antiochos av Askalon. Han var også politisk involvert og støttet Pompeius, oppnådde posisjonen som pretor etter å ha vært folkets tribun, kvestor og curule aedile.[2] Han unngikk straff for å ha vært på den tapende siden av borgerkrigen, satt fengslet, men fikk nåde av Julius Cæsar, en benådning før og en etter slaget ved Farsalos.

Varro var den ene i en tyvemannskommisjon som utførte den store jordbruksplanen til Cæsar for bosetningen av Capua og Campania (59 f.Kr.). Cæsar utpekte ham senere til å føre tilsyn med de offentlige biblioteker i Roma i år 47 f.Kr., noe som utnevnte ham til en form for riksbibliotekar, men etter Cæsars død ble han avvist og fordømt av Marcus Antonius, noe som førte til at han tapte ikke bare sin posisjon, men også sine eiendommer. Da republikken tapte for keiserdømmet oppnådde Varro fornyet gunst under Augustus. Under dennes beskyttelse fant han sikkerhet og fred til å hengi seg til studier og skriving.

Blant hans mange verker er det ett som står ut, hans samling av Konsulene til den romerske republikken, som ble innskrevet på Augustus' triumfbue. Denne listen, den varronianske kronologi, selv tvilsom for noen for dens introduksjon av diktatoriske og kaospregede år, har vært en uvurderlig kilde for historikerne. Han har blitt sett på, som romerne selv beskrev ham, som «Romas lærdeste mann», referert av både Cicero og Augustin av Hippo.[3]

Verker[rediger | rediger kilde]

Varro skrev rundt 75 forskjellige verker i løpet av sitt liv av ulik art og om ulike emner.[4] Blant disse var det skuespill, satirer og en mengde avhandlinger. Dessverre har det meste gått tapt. Noe av det som er bevart for ettertiden er en bok om jordbruk i dialogform, Res rusticæ, et ganske stort avsnitt fra et verk om det latinske språk, seks hundre linjer av hans satirer og en del spredte fragmenter. Derimot var hans betydning så stor at han at det som finnes av kunnskap etter ham hos hans folk og dets forfattere stammer hovedsakelig fra ham.

Varros opptegnelse om opprinnelsen til Legenden om de ni muser er referert av Augustin av Hippo i dennes De doctrina christiana (Om kristen opplæring), bok II, kapittel 17.[5]

Foruten en håndbok om romersk arkeologi, Antiquitates, satte han seg ned, nærmest på overgangen mellom gammel og ny tid, med den målsetning å samle all verdens menneskelige kunnskap og videreformidle den til ettertiden i en stor encyklopedi. Den omfattet de områder som ble middelalderens syv kunstner, artes liberales: grammatikk, dialektikk, retorikk, geometri, aritmetikk, astronomi (inkludert astrologi) og musikk. Fra et moderne synspunkt er det bemerkelsesverdig at han foregrep mikrobiologi og epidemiologi. Han advarte sine samtidige om å unngå myrer og sumpland ettersom slike områder «avler bestemte minutiøse (bittesmå) skapninger som ikke kan bli sett med øynene, men som flyter i luften og kommer inn i kroppen gjennom munnen og nesen og vil årsake alvorlige sykdommer»[6]

Vitruvius (vii, innledningen) anmerker at en Terentius Varro skrev en bok om arkitektur kalt Om de syv vitenskaper. Som vitenskapsmann var han som de fleste av sine samtidige og etterfølgere en utrettelig og ikke altfor kritisk samler. Som kunstner var han mer lærd enn grasiøs, men ikke talentløs. Hans satirer var menippeiske ved at de vekslet mellom poesi og prosa, og vitenskapsmannen kunne ikke dy seg for å oppdra sitt publikum med gode råd og formaninger, eksempelvis med tipset om at middagsselskapene ikke burde være for store, ikke mindre enn gratienes (3) og ikke større enn musene (9).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tilnavnet «Reatinus» refererer til hans fødested ved Reate, dagens Rieti, i Sabina (region)
  2. ^ 1911 Encyclopedia Britannica
  3. ^ Harrison, Frederic, red. The New Calendar of Great Men. London, Macmillan and Co., 1920. (UsefulTrivia.com)
  4. ^ Antallet er basert på informasjon referert i Beyer, E.: Verdens litteraturhistorie. Bind 1. Cappelen, Oslo 1971. Side 476-477.
  5. ^ 1911 Encyclopedia Britannica
  6. ^ Mayor, Adrienne. Greek Fire, Poison Arrows, and Scorpion Bombs: Biological and Chemical Warfare in the Ancient World. New York, Overlook Duckworth, 2003; p. 114.

Skrifter[rediger | rediger kilde]

Bevarte verker[rediger | rediger kilde]

  • De lingua latina libri XXV (eller Om det latinske språk i 25 bøker)
  • Rerum rusticarum libri III (eller Jordbruksemner i tre bøker)

Kjente tapte verker[rediger | rediger kilde]

  • Saturarum Menippearum libri CL eller Menippeiske satirer i 150 bøker
  • Antiquitates rerum humanarum et divinarum libri XLI
  • Logistoricon libri LXXVI
  • Hebdomades vel de imaginibus
  • Disciplinarum libri IX

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]