Andre Vatikankonsil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Andre Vatikankonsil
Enogtyvende katolske økumeniske konsil
Dato 11. oktober 19628. desember 1965
Sted Vatikanet
Anerkjent av Den katolske kirke
Innkalt av Pave Johannes XXIII
Ledet av Pavene Johannes XXIII og Paul VI
Tilstedeværende Biskoper og klosterledere, totalt rundt 2 800 personer
Temaer Reform av Den katolske kirke for å møte samtiden
Dokumenter 4 konstitusjoner, 9 dekreter og 3 erklæringer
Forrige konsil Første Vatikankonsil
Neste konsil Siste konsil

Andre Vatikankonsil var et konsil for Den katolske kirke, som ble holdt i Vatikanet fra 1962 til 1965. Det ble innkalt av pave Johannes XXIII, med det formål å bringe Den katolske kirke i takt med samtiden. Den katolske kirke regner det som det 21. økumeniske konsil; andre kirker anerkjenner det ikke som autoritativt.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Pave Johannes XXIII offentliggjorde 25. januar 1959 sin intensjon om å innkalle til et nytt konsil. Det kan hevdes at denne prosessen startet allerede ved valget av ham som pave bare tre måneder tidligere, 28. oktober 1958. I en alder av 78 år, og hvor han ble i sin samtid betraktet som en «overgangspave», annonserte han at han hadde til hensikt å både innkalle til en synode for bispedømmet Roma (som ble avholdt i 1960) en revisjon av kirkeretten (noe som ble avsluttet i 1963) og et nytt konsil.

Forslaget om et nytt konsil fikk ingen begeistret mottakelse, men den nye paven satte tre mål for dette, en bedre ordning av kirken, større enhet blant kristne i verden og fremme av fred. Det var sjelenes frelse som skulle fokuseres, ikke fordømmelser.

Arbeidet i konsilet[rediger | rediger kilde]

Fra åpningen av konsilet: Prosesjon 11. oktober 1962
Konsilfedre i åpningsprosesjonen 11. oktober 1962

Konsilet ble forberedt i nesten fire år, hvor 10 kommisjoner arbeidet seg gjennom hundrevis av forslag og forberedte 70 tekstforslag. Konsilet ble åpnet 11. oktober 1962, og deltakerne var rundt 2 400 biskoper, samt en del ledere for klosterordener.

Konsilet arbeidet i fire sesjoner, oktober-desember 1962, september-desember 1963, september-november 1964 og september-desember 1965. Møtene fant sted i Peterskirken hvor det var bygget opp store tribuner langs sideveggene i hovedskipet, hvor deltakerne satt. I tråd med katolsk tradisjon, var arbeidsspråket latin.

Siden det kun er paven som kan innkalle til, og ledet et konsil, medførte pave Johannes XXIIIs død 3. juni 1963, altså rett i forkant av den andre arbeidssesjonen, en viss usikkerhet med hensyn til den videre framdriften. Men 21. juni samme år ble erkebiskopen i Milano, kardinal Giovanni Battista Montini valgt til ny pave, og en av hans første erklæringer var at konsilet skulle fortsette. Dette var ikke uventet, da kardinal Monitini hadde vært en av konsilets pådrivere.

Det ble også blant den nye pavens oppgaver å sette konsilets vedtak ut i livet.

7. desember 1965 ble konsilet høytidelig avsluttet. Som vanlig innen Den katolske kirke, har vedtakene et offisielt navn, men blir omtalt etter de første ordene i teksten.

Vedtak[rediger | rediger kilde]

Konsilet vedtok en rekke viktige endringer blant annet i liturgien, som åpningen for nasjonale språk ved gudstjenester istedenfor kun latin som tidligere.

Videre ble det åpnet for en mer økumenisk holdning overfor andre kristne kirkesamfunn, og biskopenes stilling ble også noe styrket overfor paven.

Tilsammen deltok rundt 2 800 personer (kalt «konsilfedre») på konsilet, deriblant de norske katolske biskopene John Willem Gran, Jacob Mangers, Johannes Rüth og Johannes Wember.

Konsildokumenter[rediger | rediger kilde]

Konstitusjoner[rediger | rediger kilde]

Dekreter[rediger | rediger kilde]

  • Ad Gentes (Om misjonsvirksomhet)
  • Apostolicam Actuositatem (Om legfolkets fornyelse)
  • Christus Dominus (Om kirkens biskoper og hyrdebrev)
  • Inter Mirifica (Om sosial kommunikasjon)
  • Optatam Totius (Om prestenes tjeneste og liv)
  • Orientalium Ecclesiarum (Om Østkirkene)
  • Perfectæ Caritatis (Om fornyelse av ordenslivet)
  • Presbyterorum Ordinis (Om presteutdannelsen)
  • Unitatis Redintegratio (Om økumenikk og de kristnes enhet)

Erklæringer[rediger | rediger kilde]

Konsilet i ettertid[rediger | rediger kilde]

Konsilets gjennomgående tema var «ad fontes» («til kildene»). Konsilet søkte å finner inspirasjon og impulser tilbake fra kirkens opphav og arv, slik som Bibelen, kirkefedrene og tidligere konsil til å møte utfordringene i en skiftende verden.

Mange konservative katolikker er kritiske til endringene som ble vedtatt, og under den konservative Johannes Paul IIs pontifikat arbeidet mange for å reversere prosessen, men pave Benedict XVI forpliktet seg umiddelbart etter sitt valg om å forsette med å sette konsilets vedtak ut i live.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • P. Fredrik Hansen: «Det annet vatikankonsil – en trofast fornyelse», Broen, katolsk kirkeblad, nr 2 – 2009