Tidlig kristendom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fresko som forestiller et måltid.[1]

Tidlig kristendom, også kalt for «oldkirken», eller «den gamle kirken», er en betegnelse på kristendommens eldste tid, fra den uformelt ble dannet og fram til den ble etablert. Denne tiden dekker løselig tre århundrer, fra 100-tallet til 300-tallet e.Kr., mellom Jesus Kristuskorsfestelse (ca. år 26-36 e.Kr.) og fram til det første Konsilet i Nikea i år 325 e.Kr.

Siden 1800-tallet har historikere lært mer om de tidlige kristne samfunnene da hverken ritualene, de bibelske tekstene, eller innholdet av troen var helt fastlagt. Tidligere tekster av betydning er blant annet Didache eller De tolv apostlenes lære (fra 100-tallet, men bevart i kopier fra 1800-tallet) og Tomasevangeliet (i to manuskripter som er datert så tidlig som mellom 200 og 340), en samling sitater av Jesus som ikke lenger betraktes som et gnostisk skrift.

Historie[rediger | rediger kilde]

Kristendommens spredning. Orange farge, anslagsvis utbredelse rundt år 325, lys gul farge, inkludert forannevnte område, utbredelse rundt 600

I begynnelsen var den kristne kirke sentrert i Jerusalem i et «øvre rom», kanskje hvor i den samme bygningen som kong Davids grav blir påstått å ligge, Cenacle (fra latin cenaculum, avledet fra cena = middag), og hvor tradisjonen forteller at Herrens aftensmåltid ble holdt. Lederne for denne urmenigheten i Jerusalem var blant annet Jakob den rettferdige (Jesus’ bror), Peter, og Johannes.[2] Det viktigste hovedkilden til denne apostoliske tidsalder (ca. 30 – ca. 100) er Apostlenes gjerninger, men tekstens historiske nøyaktighet er bestridt. Etter misjonsbefalingen økte apostlenes misjoneringen, inkludert Paulus fra Tarsus, og det spredte kristendommen til mange byer over hele den hellenistiske verden, eksempelvis Alexandria og Antiokia ved Orontes, og dessuten til Roma.[3] og selv bortenfor Romerriket.

Begrepet «kristen» ble første gang benyttet for medlemmer av kirken i Antiokia i henhold til Apostlenes gjerninger.[4] Det nye testamente inkluderte brev skrevet av Paulus til kirkene, slike som de i Thessaloniki og Korint, i løpet av årene 50-62,[5] se også De syv kirkene i Lilleasia. Tidlige kristne var i utgangspunktet jøder i en jødisk sekt, men konvertering og misjonering førte til at antallet ikkejøder økte betydelig, og de første kristne fortsatte den jødiske praksisen med ærbødighet for «de jødiske skriftene», det vil si at de benyttet Septuaginta, den greske oversettelsen av Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente), og var således intellektuelt tilknyttet hellenistisk jødedom, en annen religiøs monoteistisk retning som var populær på denne tiden. Septuaginta ble benyttet av de som forsto og benyttet koiné-gresk, men også Targum, Det gamle testamente i arameisk oversettelse, ble brukt av de som snakket og leste arameisk. Etterhvert ble skriftene oversatt til flere språk.

I år 70 ble Det andre tempelet i Jerusalem ødelagt av romerne, og i tiden rundt år 135 ble jøder forvist fra deres hellige by etter Bar Kokhba-opprøret. Blant de som forlot Jerusalem var de fleste i den kristne befolkningen.[3] Etter denne tiden har den tidlige kirkehistorikeren Eusebius av Cæsarea nedtegnet at det etniske jødiske lederskapet av kirken i Jerusalem (bokstavelig de «av hebraisk avstamming» og «de omskjærte») ble erstattet av lederskap bestående av gentilis (latin for ikkejøder).[6] I henhold til det katolske leksikon, Catholic Encyclopedia,[7] var disse underbiskoper utpekt av metropolittbiskoper i den nye hovedstaden Caesarea Maritima i dagens Israel. Tilsvarende hadde keiser Claudius utvist jødene fra Roma i år 49, skjønt Nero tillot dem å komme tilbake igjen, men vendte seg imot «kristne», i henhold til den romerske historikeren Tacitus, etter Den store brannen i Roma i 64. Det ble begynnelsen på at romerske myndigheter forfølgelse av kristne.[8] Historikeren diskuterer om romerske myndigheter egentlig skilte mellom kristne og jøder i tiden før keiser Nervas endring av Fiscus Judaicus (latin for «jødisk skatt») i år 96. Fra da av måtte praktiserende jøder betale skatt – kristne gjorde det ikke.[9]

Tidlig kristendom spredde seg fra by til by i det hellenistiske Romerriket og bortenfor romerske grenser. Etterhvert som kristendommen spredde seg ytterligere i løpet av 100-tallet var de mest kjente utortodokse lederne og skribentene fra denne tiden Ireneus av Lyon,[8] Polykarpos fra Smyrna, Ignatius av Antiokia,[8] Klemens I fra Roma, og Justin Martyr. 100-tallet var også en tid flere – som senere ble erklært som kjettere – som Marcion fra Sinope, Valentinus, og frygieren Montanus, sistnevnte kom til å danne en kristen retning kalt for montanisme.

Ikon som avbilder keiser Konstantin den store og biskopene av det første Konsilet i Nikea i år 325.

I løpet av 200-tallet økte de kristne ytterligere i antall, kanskje besto de så mye som 2 prosent av befolkningen i Romerriket .[8] Lærere i denne perioden omfattet blant annet Origenes i Alexandria og Tertullianus i Nord-Afrika og de uttrykte i sine skrifter doktriner som ble formulert som Den hellige treenighet. Antonius den store, en egyptisk kristen leder, og andre etablerte asketisk kristen munkevesen, og Gregor Lysbringeren var ansvarlig for at Armenia ble det første offisielle kristne landet. I kjølvannet av at keiser Konstantin den store valgte å bli kristen (rett før slaget ved Pons Mulvius (Ponte Milvio) i år 312) tolererte Romerriket kristendommen med Milanoediktet i 313, noe som senere førte til at kristendommen ble statsreligion i 380 ved keiser Theodosius den store (se Ediktet i Thessaloniki) og til videre vekst av kristendommen i Østromerriket.

Hva som hadde begynt som en religiøs bevegelse innenfor jødedommen hadde ved slutten av perioden blitt den fremste og eneste religionen i Romerriket, foruten også en betydningsfull religion utenfor den romerske grensen.[8] I henhold til den amerikanske forfatteren og historikeren Will Durant var den kristne kirke overlegen hedendommen ettersom den tilbød en mer attraktiv lære, og ettersom kirkelederne adresserte menneskelige behov bedre enn dens rivaler.[10] I motsetningen til andre religiøse retninger var kristendommen aktiv i å misjonere for egen tro og i samme prosess nedvurdere andre trosretninger. Kristne var mer kampvillige i en helt annen grad enn andre trosretninger var det. Det første Konsilet i Nikea i år 325 e.Kr. markerte slutten på denne tidsalderen og begynnelsen på de første syv økumenisk konsiler (325-787).

Kristendommens spredning[rediger | rediger kilde]

Tidlig kristendom spredde seg fra by til by i det hellenistiske Romerriket og hinsides. Apostlene reiste hyppig og i stor utstrekning, og etablerte samfunn i de betydeligste byene og regionene utenfor Romerriket. De første samfunnene utenfor Jerusalem synes å ha oppstått i Antiokia, Efesos, Korint, og i det politiske sentrum som var Roma.

De første kirkesamfunnene var grunnlagt av apostlene og tallrike andre kristne misjonærer fra soldater til handelsmenn[11] i nordlige Afrika, Lilleasia, Arabia, Hellas, og andre steder.[12] Over 40 var etablert ved år 100, [13] mange i Lilleasia, slik som med de syv kirkene i Lilleasia. Ved slutten av det første århundret hadde kristendommen allerede spredt seg til Roma, India og de største byene i Hellas, Lilleasia, og Syria, og disse tjente som fundamentet for videre spredning av kristendommen til resten av Romerriket og bortenfor.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ordet «Agape» i inskripsjonen har gitt tolkningen at det er en agapefest, det vil si i katolsk praksis, en dåpsfest. Imidlertid er frasen i sammenhengen «Agape misce nobis» (Agape, bland for oss, det vil si forbered vinen for oss), noe som gjør det mer sannsynlig at Agape er navnet på kvinnen som holder koppen. En tilsvarende fresko og inskripsjon i den samme katakomben har, i nøyaktig samme posisjon på freskoen, ordene «Misce mi Irene» (Bland for meg, Irene). En reproduksjon av denne freskoen kan bli sett ved Catacombe dei Ss. Marcellino e Pietro, hvor den blir fulgt av en forklaring (på italiensk). Agape, som Irene, må således være navnet på personen som er gravlagt hvor freskoen er malt.
  2. ^ Nettbibelen: Paulus' brev til galaterne 2:9; Apostlenes gjerninger 1:13
  3. ^ a b Hinson, E. Glenn: The church triumphant: a history of Christianity up to 1300, Mercer University Press, 1995.
  4. ^ Nettbibelen: Apostlenes gjerninger 11:26
  5. ^ Harris, Stephen L.: Understanding the Bible. Palo Alto: Mayfield. 1985.
  6. ^ Eusebius av Cæsarea: Historia Ecclesiae, Bok IV, kapitler 5–6. (engelsk)
  7. ^ Catholic Encyclopedia: Jerusalem (A.D. 71-1099): «As the rank...»
  8. ^ a b c d e Fox, Robin Lane: Pagans and Christians: In the Mediterranean World from the Second Century AD to the Conversion of Constantine, London: Viking, 1986, ISBN 978-0670808489.
  9. ^ Wylen, Stephen M.: The Jews in the Time of Jesus: An Introduction, Paulist Press (1995), ISBN 0809136104, ss 190-192.; Dunn, James D.G.: Jews and Christians: The Parting of the Ways, A.D. 70 to 135, Wm. B. Eerdmans Publishing (1999), ISBN 0802844987, ss 33-34.; Boatwright, Mary Taliaferro & Gargola, Daniel J & Talbert, Richard John Alexander: The Romans: From Village to Empire, Oxford University Press (2004), ISBN 0195118758, s. 426.;
  10. ^ Durant, Will: Caesar and Christ. New York: Simon and Schuster. 1972
  11. ^ Franzen, August: Church history, Kirchengeschichte, Herder Freiburg, 1988, s 29.
  12. ^ Vidmar: The Catholic Church Through the Ages, (2005), ss. 19–20
  13. ^ Hitchcock: Geography of Religion (2004), s. 281, sitat: «By the year 100, more than 40 Christian communities existed in cities around the Mediterranean, including two in North Africa, at Alexandria and Cyrene, and several in Italy.»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Berard, Wayne Daniel: When Christians Were Jews (That Is, Now). Cowley Publications (2006). ISBN 1561012807.
  • Boatwright, Mary Taliaferro & Gargola, Daniel J & Talbert, Richard John Alexander: The Romans: From Village to Empire. Oxford University Press (2004). ISBN 0195118758.
  • Dauphin, C.: «De l'Église de la circoncision à l'Église de la gentilité – sur une nouvelle voie hors de l'impasse». Studium Biblicum Franciscanum. Liber Annuus XLIII (1993).
  • Dunn, James D. G.: Jews and Christians: The Parting of the Ways, A.D. 70 to 135. Pp 33–34. Wm. B. Eerdmans Publishing (1999). ISBN 0802844987.
  • Ehrman, Bart D.: Misquoting Jesus: The Story Behind Who Changed the Bible and Why. HarperCollins (2005). ISBN 0060738170.
  • Endsjø, Dag Øistein: Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity. New York: Palgrave Macmillan 2009.
  • Esler, Phillip F.: The Early Christian World. Routledge (2004). ISBN 0415333121.
  • Harris, Stephen L.: Understanding the Bible. Mayfield (1985). ISBN 087484696X.
  • Hunt, Emily Jane: Christianity in the Second Century: The Case of Tatian. Routledge (2003). ISBN 0415304059.
  • Keck, Leander E.: Paul and His Letters. Fortress Press (1988). ISBN 0800623401.
  • Pelikan, Jaroslav Jan.: The Christian Tradition: The Emergence of the Catholic Tradition (100-600). University of Chicago Press (1975). ISBN 0226653714.
  • Pritz, Ray A.: Nazarene Jewish Christianity From the End of the New Testament Period Until Its Disappearance in the Fourth Century. Magnes Press – E.J. Brill, Jerusalem – Leiden (1988).
  • Richardson, Cyril Charles: Early Christian Fathers. Westminster John Knox Press (1953). ISBN 0664227473.
  • Stark, Rodney:The Rise of Christianity. Harper Collins Pbk. Ed edition 1997. ISBN 0060677015
  • Stambaugh, John E. & Balch, David L. The New Testament in Its Social Environment. John Knox Press (1986). ISBN 0664250122.
  • Tabor, James D.: «Ancient Judaism: Nazarenes and Ebionites», The Jewish Roman World of Jesus. Department of Religious Studies at the University of North Carolina at Charlotte (1998).
  • Taylor, Joan E.: Christians and the Holy Places: The Myth of Jewish-Christian Origins. Oxford University Press (1993). ISBN 0198147856.
  • Thiede, Carsten Peter: The Dead Sea Scrolls and the Jewish Origins of Christianity. Palgrabe Macmillan (2003). ISBN 1403961433.
  • Valantasis, Richard: The Making of the Self: Ancient and Modern Asceticism. James Clarke & Co (2008) ISBN 9780227172810.[1]
  • White, L. Michael: From Jesus to Christianity. HarperCollins (2004). ISBN 0060526556.
  • Wright, N.T.: The New Testament and the People of God. Fortress Press (1992). ISBN 0800626818.
  • Wylen, Stephen M.: The Jews in the Time of Jesus: An Introduction. Paulist Press (1995). ISBN 0809136104.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]