Økumenisk konsil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Et økumenisk konsil (fra gresk οικουμενε, oikumene, 'hele verden') er et kirkemøte som er anerkjent av hele den kristne kirke, og som er sammenkalt for å diskutere doktrine og praksis som angår hele kirken. I praksis varierer det hvordan man defininerer 'hele den kristne kirke'. De syv første økumeniske konsiler anerkjennes av både den ortodokse kirke og den katolske kirke. Det åttende konsilet ble også avholdt før det store skisma som splittet øst og vest, men de ortodokse aksepterte ikke dette konsilets avgjørelse om å avsette patriarken av Konstantinopel, og det er derfor ikke anerkjent av andre enn den katolske kirke. Andre kirkesamfunn anerkjenner noen av de første, men ikke alle; for mer om dette, se nedenfor.

Konsildokumenter[rediger | rediger kilde]

Fra første stund ble det sett som svært viktig at et konsil munnet ut i konkrete vedtak som kunne spres i alle særkirker og bevares for ettertiden. Vedtakene, kalt kanoner (gresk κανονες, kanones, 'regler/rettesnorer'), er derfor bevart fra alle konsiler. Det var også vanlig å forfatte en trosbekjennelse, eller credo (latin 'jeg tror') som spesifikt tok opp problemene konsilet skulle behandle. Den mest kjente og mest brukte av disse er den nikenske trosbekjennelse, skrevet på konsilet i Nikea med senere tilføyelser fra konsilet i Konstantinopel. Både den ortodokse og den katolske kirke anser dogmatiske avgjørelser fra konsilene som bindende, mens mer praktiske og disiplinære avgjørelser kan endres etter tidens krav.

Anerkjennelse av konsilene[rediger | rediger kilde]

Den ortodokse kirke anerkjenner de syv første konsiler. De mener at en full samling av den ortodokse kirkes biskoper vil utgjøre et økumenisk konsil, men en slik samling har ikke funnet sted siden det syvende konsil i 787. Riktignok deltok også de østlige biskoper på det fjerde konsil i Konstantinopel (869-870), men de aksepterte ikke konsilets vedtak. De såkalte pan-ortodokse konsiler (all-ortodokse) har ikke vært altomfattende, men har bare hatt representanter fra de ortodokse særkirker som har hatt spesiell interesse av å avklare et spørsmål.

Den katolske kirke anerkjenner de syv konsiler, samt fjorten senere konsiler. Disse fjorten ble innkalt av paven. Etter katolsk teologi er de derfor autoritative for hele den kristne kirke, selv om realiteten er at ingen andre anerkjenner dem.

Protestantiske kirker og den anglikanske kirke varierer noe i sin anerkjennelse. De fleste aksepterer de syv første konsiler, men tillegger dem mindre autoritet enn det ortodokse og katolikker gjør. De tillegger gjerne de fire første konsiler større autoritet enn de senere. Enkelte mindre, fundamentalistiske kirker avviser at noe konsil har vært autoritativt.

Mormonerne anerkjenner ingen av konsilene, og mener de er malplasserte forsøk på å avgjøre dogmatiske spørsmål gjennom diskusjon; de mener den eneste kilde til kunnskap i slike spørsmål er guddommelig åpenbaring.

De orientalske ortodokse kirker anerkjenner de tre første konsiler. Ved det fjerde, konsilet i Kalkedon, ble monofysittismen fordømt, og disse kirkene har i varierende grad monofysittisk kristologi. Den assyriske kirken i østen anerkjenner bare de to første.

Liste over konsiler[rediger | rediger kilde]

De syv første konsiler[rediger | rediger kilde]

  1. Konsilet i Nikea (325)
  2. Første konsil i Konstantinopel (381)
  3. Konsilet i Efesos (431)
  4. Konsilet i Kalkedon (451)
  5. Andre konsil i Konstantinopel (553)
  6. Tredje konsil i Konstantinopel (680-681)
  7. Andre konsil i Nikea (787)

De romersk-katolske økumeniske konsiler[rediger | rediger kilde]