Det vestlige skisma

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Historisk kart av det vestlige skisma

Det vestlige skisma eller det pavelige skisma (også kjent som det store skisma i den vestlige kristenhet) var en deling innen den katolske kirken i 1378. Skillet var mer av politisk enn teologisk karakter. Skismaet ble oppløst etter 40 år av konsilet i Konstanz. Det er ofte kalt det store skisma, selv om det uttrykket vanligvis brukes om skismaet av 1054, mellom den østlige og vestlige kristenhet.

Skismaet i den vestlige kirken kom av pave Gregor XIs brå retur fra Avignon til Roma i 1378, som også markerer slutten på Avignon-pavedømmet.

Etter Gregor XIs dødsfall, gjorde romerne opprør for å sikre seg at en italiensk pave ble valgt. Kardinalene, som fryktet folkemengden, valgte den italienske Urban VI til pave i 1378. Urban hadde vært en respektert administrator i det pavelige sekretariatet i Avignon, men så snart han ble pave, ble han mistenksom, hovmodig, og fikk et voldelig temperament. Kardinalene som hadde valgt ham, kom snart til å angre sitt valg. Den 20. september samme året reiste majoriteten av kardinalene fra Roma til Fondi og valgte en rivaliserende pave der. Denne paven kalte seg Klemens VII og dannet nok en pavestol i Avignon.

Det andre valget førte kirken inn i et opprør; det hadde blitt valgt motpaver og rivaler til pavedømmet før, men de fleste av dem hadde blitt valgt av en rivaliserende gruppe. Denne gangen var det annerledes, nå hadde de legitime lederne av kirken selv utpekt to rivaliserende paver. Europeiske sekulære ledere måtte velge hvilken pave de skulle støtte. Frankrike, Aragon, Castilla og Leon, Kypros, Burgund, Savoie, Napoli, og Skottland valgte å støtte Avignon. Danmark, England, Flandern, Det tysk-romerske riket, Ungarn, Nord-Italia, Irland, Norge, Polen, og Sverige fulgte Roma. Til og med folk som senere ble gjort til helgener ble trukket inn i krangelen; St Katarina av Siena støttet Urbans pavedømme, mens St Vincent Ferrer var i Klemens' leir.

Skismaet vedvarte gjennom hele regjeringsperioden til de to valgte pavene, til tross for de nasjonale stridighetene skillet forårsaket. Etter Urbans død ble han erstattet av pave Bonifatius IX i 1389. I Avignon ble Klemens erstattet av Benedikt XIII i 1394. Da Bonifatius døde i 1404, foreslo de åtte kardinalene i Roma å avstå fra å velge en ny pave hvis Benedikt sa opp sin stilling. Benedikts medarbeidere svarte nei på hans vegne, dermed ble det valgt ny pave i Roma, Innocent VII.

Et kirkekonsil ble holdt i Pisa i 1409 for å prøve å løse stridighetene. Resultatet ble at en tredje pave ble valgt, motpave Alexander V, raskt etterfulgt av motpave Johannes XXIII.

Konsilet i Konstanz i 1417 avsatte Johannes XXIII og Avignon-paven Benedikt XIII, samtidig som det mottok den romerske paven Gregor XIIs avskjed (gikk av i 1415). Konsilet valgte deretter pave Martin V, som dermed endte skismaet.

Linjen av romerske paver ble anerkjent som den legitime linjen. Etter konsilet i Konstanz ble det bestemt at ingen konsil skulle få makt til å avsette paver. Makten til å omgjøre et pavevalg skulle bare være hos paven selv.

Pavene som stod utenfor den romerske linjen har opp gjennom historien blitt kjent som motpaver.