Teresa av Ávila

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Teresa av Ávila
Nonne og kirkelærer
Teresa av Ávila
Født 28. mars 1515
Ávila, Castilla la Vieja Spania
Død 15. oktober 1582
Alba de Tormes, Salamanca
Saligkåret 24. april 1614
Helligkåret 12. mars 1622
Anerkjent av Den katolske kirke
Festdag 15. oktober
Se også Ekstern biografi
Vernehelgen Skytshelgen for Spania, erkebispedømmet Mexico, Ávila, Alba de Tormes og Napoli; for alle karmelittfellesskap; for spanske skribenter (1965), blondevevere, listmakere; i åndelig nød og for et indre liv, mot hjertelidelser og hodesmerter
I kunsten som karmelitt; med skrive­fjær og bok foran et krusi­fiks; med en due i nærhetenørn som holder en penn i nebbet

Den hellige Teresa av Ávila, også kjent som St. Teresa av Jesus, døpt Teresa Sánchez de Cepeda Davila y Ahumada, (født 28. mars 1515 i Ávila, Kastilja i Spania, død 4. oktober 1582 i Alba de Tormes, Salamanca, Spania) var en viktig spansk mystiker, karmelittnonne og forfatter under Motreformasjonen.

Hun var en reformator av Karmelittordenen, og blir ansett, sammen med Johannes av Korset, å være grunnlegger av De uskodde karmelittene.

Hun ble i 1970 den første kvinnen som ble utnevnt til kirkelærer og er, sammen med Katarina av Siena (1347–1380) (også i 1970) og Teresa av Lisieux (1873–1897) (utnevnt i 1997), en av de tre kvinnene som fram til nå er tildelt denne ærestittelen.

Blant hennes viktigste verk er selvbiografien Boken om mitt liv[1] El Castillo Interior (Det indre slottet) og Camino de Perfección (Fullkommenhetens vei).[1] Disse bøkene blir regnet blant de viktigste innen den kristne mystisismen.

Barndom[rediger | rediger kilde]

Sitat Onsdag, den åtte og tyvende dagen i mars måned 1515, ble Teresa, min datter født klokken fem om morgenen, en halv time før eller senere, i grålysningen denne onsdagen. Sitat
– Teresas far, don Alonso Sánchez de Cepedas notater.[2]
Ávila i dag.

Teresa ble født inn i en relativt rik kjøpmannsfamilie i Ávila i Spania. Hun var farens tredje, av i alt ni barn, med hans andre kone. I sin selvbiografi beskriver Teresa foreldrene som gode foreldre og gudfryktige kristne. Hun skildrer også et godt forhold mellom seg og søsknene sine.[3] Teresas far hadde kjøpt seg adelstitler og var en respektert mann i samfunnet, men hans far, Teresas bestefar, var en jødisk converso, altså konvertitt. Dette ble brakt opp av anklager som ble rettet mot Teresas far da hun var fire år gammel. Konverteringen ble bestridt, og det ble stilt spørsmålstegn ved faren, og hans brødres, adelstitler. Inkvisisjonen ble koblet inn i saken for å undersøke om konverteringen virkelig hadde skjedd, noe man fant at den hadde. Familien fikk papirer på at Teresas bestefar hadde «forsonet seg med kirken», og at de dermed var å betrakte som en familie av konverterte jøder. Dette var et hardt slag for familien, selv om de formelt sett vant saken, da jødene var utsatt for sterk diskriminering i Spania på denne tiden. Saken ble avsluttet da Teresa var åtte år, men har sannsynligvis påvirket henne også i voksen aldre. Det er for eksempel påtagelig at hun aldri nevner dette med ett ord i sine skrifter, eller nevner noen gang nevner familiens opphav.[4][5]

Hun ble tidlig svært glad i å lese bøker. Sammen med en av brødrene brukte hun å stikke seg vekk i hagen og lese såkalte «Flos sanctorum» (Helgenlegender), noe som var den tidens populærlitteratur. Teresa ble svært grepet av disse fortellingene, særlig fortellinger om dem som led martyrdøden. Da hun var syv år gammel snek hun og broren, Rodrigo, seg ut for å dra til maurerne i Marokko for å bli halshugd som martyrer. De kom til Adaja før de ble funnet av en onkel og brakt hjem.[5][6]

Teresa flytter hjemmefra[rediger | rediger kilde]

Inkarnasjonsklosteret i Ávila som Teresa gikk inn i som 20-åring.

Moren til Teresa døde da Teresa var rundt 13 år, og to år senere giftet Teresas eldre søster seg og flyttet noen mil fra Ávila. Omtrent samtidig flyttet Teresa inn i klosteret Santa María de Gracia, der hun bodde i et internat sammen med unge kvinner fra gode familier. Klosteret lå like utenfor bymuren, og ikke så langt fra farens hus. I klosteret fikk kvinnene opplæring fra augustinernonner. De gav opplæring til unge kvinner, men elevene hadde ikke gått inn i ordenslivet. Hun var i klosteret noen måneder, men måtte forlate det på grunn av dårlig helse og bodde de neste årene delvis sammen med faren og delvis sammen med søsteren eller andre slektninger.

For kvinner på Teresas tid var det to karrieremuligheter. Den ene var å gifte seg til posisjon, mens den andre var å gå i kloster. Det første møtet Teresa hadde hatt med klosterlivet, hos augustinernonnene, gjorde henne fiendtlig innstilt til klosterlivet. Hun syntes det var for strengt,[7] og hadde tidligere hatt kontakter som kunne ha endt med ekteskap. Senere sa hun om dette at «den omgang jeg pleiet med en person, kunne ha endt godt, tror jeg, gjennom ekteskap. Da jeg spurte min skriftefar, og også andre til råds angående dette, sa de at jeg ikke hadde handlet mot Guds vilje.».[8] Da hun til slutt gikk i kloster, stod valget mellom å gifte seg med en fetter eller å gå i kloster. Hun var på dette tidspunktet mer vennlig innstilt til klosterlivet, særlig det klosteret hun endte med å gå inn i, men ba til Gud om å slippe å bli nonne. Hun ba også andre gå i forbønn for henne, om at hun ikke skulle gå i kloster.[7].

Sitat Jeg ønsket fremdeles ikke å bli nonne og håpet at det ikke måtte behage Gud å gi meg et slikt kall Sitat
Boken om mitt liv[7]

Etter at hun måtte forlate klosterskolen, hadde hun lest mye, både sekulære og religiøse bøker. Hun fikk benytte seg av bibliotekene til faren og til en onkel, don Pedro. Hun leste blant annet Moralia av Gregor den store, men det var særlig Hieronymus' Brev som gjorde størst inntrykk på henne og som gjorde henne sikker på sitt klosterkall.[9]

Da hun som tjueåring bestemte seg for å gå i kloster, ble hun møtt med motstand fra faren. Han gav henne ikke lov til å gå i kloster før han var død, men Teresa var redd hun skulle ombestemme seg,[5] og hun dro derfor i hemmelighet til karmelittenes inkarnasjonskloster i november 1535. Klosteret hadde da 140 nonner, og blant dem var en god venninne av Teresa. Selv var hun svært opprørt over å ha trosset faren, men han ombestemte seg med en gang han fant ut hva hun hadde gjort, og støttet henne i valget, og utstyret hun trengte for livet i klosteret ble skaffet av ham.

Berninis skulptur fra 1652 i Santa Maria della Vittoria i Roma skildrer Teresa idet en engel er i ferd med å gjennombore hennes hjerte, som et uttrykk for den inderligste gudshengivelse

Klosterliv[rediger | rediger kilde]

Etter et foreskrevet prøveår, avgav Teresa de evige løftene og ble ikledd ordenens drakt 3. november 1537. Når hun senere beskriver løfteavleggelsen i Boken om mitt liv sier hun at «...når jeg nu minnes hvordan jeg avla mitt klosterløfte og den besluttsomhet og tilfredshet jeg følte da jeg inngikk min trolovelse med deg. Dette kan jeg ikke tale om uten tårer...»[10]

Etter at løftene var avgitt skulle hun egentlig vært novise i ennå fire år, men det gikk ikke slik. Allerede før løfteinngåelsen hadde helsen begynt å skrante, og etter dette gikk det raskt nedover. Sannsynligvis hadde hun en alvorlig form for malaria,[5] og hun havnet i koma og ble delvis lammet. Sykdommen gjorde at hun måtte forlate klosteret høsten 1538, og ble pleiet av familien og andre mennesker. Denne pleien var svært mangelfull, og gjorde henne enda sykere. Hun hadde så kraftige anfall at hun fikk den siste olje og de var så sikre på at hun hadde dødd at de dryppet voks på øyelokkene hennes.[11] Det skulle ta rundt tre år før hun kunne vende tilbake til klosteret, men da var hun så svekket av sykdommen at hun ikke kunne bevege seg.[12]

Hun var fullstendig lammet de første åtte månedene i klosteret, men ble gradvis bedre selv om hun omtale seg som lam i tre år. I disse tre årene var hun helt sengeliggende og oppholdt seg i klosterets sykestue.

I sykdomsperioden hadde hun lest mye, og særlig Frans de Osunas bok Det tredje åndelige alfabet som hun fikk av sin onkel, ble viktig for henne. Boken var en viktig inspirasjonskilde for mange spanjoler som ville reformere de religiøse ordenene, og gav en innføring i kontemplativ bønn. Hun begynte å praktisere denne bønnetypen i sykdomsperioden, men sluttet med det kort tid etter at hun kom tilbake til klosteret, da hun mente at hun ikke var verdig til å ha denne typen bønneliv.[5][9][13]

Da hennes far døde i 1543 fikk hun beskjed av sin skriftefar om å ta opp igjen den kontemplative bønnen. Hun gjorde dette og holdt fast på denne bønnetypen resten av livet. Hun leser også Bejennelser av St. Augustin, en bok som ble svært viktig for henne i hennes videre liv.[5] Senere begynner hun å få visjoner, og beskriver selv 29. juni 1560 som en avgjørende dag i denne prosessen, da hun skal ha fått en visjon fra Gud om å tale på hans vegne. Dette var også starten på hennes virke som klosterstifter og forfatter, som er det hun blir husket for i dag.[14]

Ryktene om hennes visjoner spredte seg både i klosteret, i byen og i resten av kirken og folk hadde ulike oppfatninger av hva dette var. Både blant folk i byen og innen kirken generelt og klosteret hennes spesielt var folk skeptiske til visjonene og mente de kom fra Satan. Derimot stilte flere viktige personligheter innen kirken seg bak henne. Lederen for jesuittene, Frans Borgia, støttet henne og det samme gjorde en rekke fremtredende dominikanere og en del sekulærprester.

Gjennom sjelesorg fra jesuitter ble hun overbevist om at synene hun hadde kom fra Gud, og gjennom denne prosessen fikk hun også flere og kraftigere visjoner. Hun ble også overbevist om at karmelittordenens kloster ikke var strenge nok, og bestemte seg for å grunnlegge et nytt kloster.

Sitat En dag like efter kommunionen befalte Herren meg uttrykkelig å sette alle mine krefter inn på å få dette til; han lovet meg helt sikkert at klosteret ville bli bygget og at det ville tjene ham til stor ære, at det skulle kalles St. Josefs kloster, at denne helgen skulle vokte den ene porten og Vår Frue den andre, at Kristus skulle være hos oss, at klosteret skulle bli en stjerne som utspredte et stort lys. Sitat
Boken om mitt liv 32.11[15]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Norsk tittel hentet fra samlingen St. Teresa av Avila. Levende vann, Oslo, 1990.
  2. ^ Álvarez, side 8
  3. ^ Álvarez, side 9
  4. ^ Álvarez, side 18-23
  5. ^ a b c d e f Biografi på katolsk.no
  6. ^ Ãlvarez, side 11-12
  7. ^ a b c Álvarez, side 34
  8. ^ Álvarez, side 25-26
  9. ^ a b Catholic Encyclopedia
  10. ^ Álvarez, side 42-43
  11. ^ Álvarez, side 45
  12. ^ Álvarez, side 46
  13. ^ Álvarez, side 47-49
  14. ^ Álvarez, side 52-53
  15. ^ Gjenngitt i Álvarez side 62.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Levende vann. Teresa av Avila ; utvalg av tekster fra hennes verker ved sr. Mary Eland; oversatt fra engelsk av Marit Flagestad. St Olav forlag, 1990. ISBN 82-7024-059-1 (ebok)
    Tekstene er for det meste hentet fra Boken om mitt liv og Fullkommenhetens vei.
  • Utdrag fra Det indre slott I: Den levende kjærlighets flamme, kristen mystikk fra Augustin til vår tid. Redigert av Jan-Erik Ebbestad Hansen. Gyldendal, 2000 (Ad fontes)
  • Boken om mitt liv. Oversatt og med innledning, kommentarer og efterord av Olaug Berdal ; efterord ved sr Maria Nada av Inkarnasjonen. Aschehoug, 2003. (Thorleif Dahls kulturbibliotek). ISBN 82-03-17824-3
  • Álvarez, Tomás, Teresa av Avila, Guds vagabond, St. Olav forlag, Oslo, 2007. ISBN 978-82-7024-202-3


religionsstubbDenne religionsrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.