Premonstratenserordenen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Premonstratenserordenen er en katolsk orden, grunnlagt 1121 av Norbert von Xanten (1080–1134), senere erkebiskop i Magdeburg.
Det første klosteret ble anlagt i nærheten av byen Laon i Frankrike og ble kallt Prémontré (lat. præmonstratum, det vil si «forutsigelse»). Også en orden for nonner ble stiftet.
Ordenen blev godkjent av pave Honorius II i 1126. Orden fikk raskt stor utbredelse i Nord-Europa, særlig i det nordøstlige Tyskland, hvor de arbeidet for kristendommens utbredelse blant venderne.
Klosterorden ble inndelt i provinser som ble kalt cirkarier, hver enkelt med en forstander, som ble kalt cirkator. Abbeden i Prémontré hadde øverste myndighet over alle klostrer som hørte til ordenen.
Premontraenserordenen ble en av de mest betydningsfulle ordener i middelalderen, og i sin glanstid hadde ordenen over 30 cirkarier. Fra 1200-tallet ble den mer verdslig, og fikk mindre betydning, og den ble oppløst på grunn av den franske revolusjon.
Olavsklosteret i Tønsberg var premontraensernes hovedsete i Norge. Til klosteret i Tønsberg hørte en stor rundkirke, den største av sitt slag i Norden. Til klosteret hørte store landeiendommer. Et annet premonstraenserkloster på norsk grunn var Dragsmarks kloster i Båhuslen som ble grunnlagt midt på 1200-tallet av kong Håkon Håkonsson.
Ordenen kom til Danmark med erkebiskop Eskil, som grunnla Tommarps kloster i Skåne. Størst betydning i Danmark fikk Børglum kloster. Det fantes også premonstratenserklostere i Lund, Vä (senere Bäckaskog), Östra Tommarp, og Övedskloster i Skåne. I middelalderen hørte Skåne til Danmark.
På et generalkapitel i Wien 1883 kunne orden igjen konstituere seg. I 1913 hadde den fem cirkarier, de fleste i Østerrike, Belgia og Holland.
Ordensdrakten er hvit.
[rediger] Litteratur
- Ehlers-Kisseler, Ingrid: Die Anfänge der Prämonstratenser im Erzbistum Köln (Rheinisches Archiv 137), Köln - Weimar - Wien: Böhlau 1997, XVI und 660 S., ISBN 3-412-04197-1
