Peter Damian

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Peter Damian
Kirkelærer
Peter Damian
Født 1007
Ravenna, Italia
Død 22. februar 1072
Faenza, Italia
Saligkåret Uformelt rett etter sin død
Helligkåret Formelt 27. september 1828
Anerkjent av Den katolske kirke
Festdag 21. februar
Se også Ekstern biografi
Vernehelgen Faenza, Fonte Avellana, mot hodesmerter
I kunsten Som kardinal med bøker, pisk, krusifiks og hodeskalle

Peter Damian O.S.B. Cam. (italiensk Pietro Damiani, latin Petrus Damiani) (født 1007, død 22. februar 1072) var en av Den katolske kirkes kardinaler og er utropt til helgen og kirkelærer.

Han ble født i Ravenna i Italia, og var yngste sønn i en nokså fattig adelsfamilie. Foreldrene døde tidlig, og han ble tatt hånd om av en eldre bror, som mishandlet ham og brukte ham som ulønnet tjener og griserøkter. En annen bror, som var erkeprest i Ravenna, adopterte ham etter en tid, og sørget for at han fikk en god utdannelse. Denne broren het Damian, og Peter tok dette navnet som sitt etternavn.

Etter studier i grammatikk, retorikk og jus ble han i 1028, bare 21 år gammel, professor i Parma. Han startet en egen skole, og fikk mange studenter, noe som i sin tur gjorde ham meget velstående.

Han var en from mann, og begynte å utføre botsøvelser og levde et strengt liv. Han fastet, holdt våkenetter, og bar en skjorte av hår under klærne. Han ble også kjent for å gi store almisser, og nesten hver dag var fattige invitert til et måltid hjemme hos ham. På et tidspunkt før 1035 fikk han besøk av to munker fra Fonte Avellana. De fortalte om klosterlivet, og i 1035 sluttet han seg til dem etter å ha holdt en førti dager lang retrett i en liten celle. Han ble straks akseptert inn i ordenen.

Ordenen han gikk inn i kalte seg Avellanerne, og var grunnlagt av Romuald av Ravenna i 1012. Den fulgte Benedikts regel, og var knyttet til Kamaldulenserne, en reformert gren av Benediktinerordenen. De to ordnene ble formelt slått sammen i 1569. Munkene bodde to og to i små hytter eller klostre, som de ikke fikk forlate. De avla også livsvarig taushetsløfte.

Det strenge livet førte til at Peter fikk kroniske søvnproblemer og andre helseplager. Under en hvileperiode leste han spesielt mye i Bibelen og patristiske skrifter, og ble etter at han var frisk igjen utpekt til å forelese for medbrødrene. Guido av Pomposa inviterte ham også til å forelese i andre klostre i nærheten. Peter skrev i 1042, en biografi om Romuald.

I noe av tiden som i henhold til ordensregelen var satt av til arbeid skrev han av manuskripter. Han ble også economus for klosteret, og skrev en regel for eremittene. Han ble etterhvert valgt til prior, og utpekt til abbedens etterfølger. Dette ønske han ikke, og abbeden måtte kreve lydighet av ham. I tiden som abbet grunnla han flere nye klostre.

Da pave Benedikt IX gikk av for annen gang i 1045 var Peter fornøyd, og han skrev til Gregor VI og oppfordret ham til å ta seg av de skandaløse forholdene i kirken i Italia. Det var særlig noen biskoper hvis livsførsel han var kraftig irritert på som ble nevnt. Men Peter fikk snart vite at Gregor hadde sikret seg pavestolen ved hjelp av bestikkelser, og dermed forsvant tilliten til den nye paven.

Han skrev også til Klemens II, og fortalte at han var skuffet over hvor tregt reformarbeidet gikk. Paven besøkte Peter i eneboercellen, men døde så på vei til Tyskland, før samtalen kunne bære frukt. Etter Damasus IIs korte pontifikat ble Leo IX valgt, og han hadde allerede gode kontakter med reformbevegelsen. Derfor ble Peter invitert til flere synoder i Italia, hvor han prekte mot simoni og klerikalt ekteskap, som han regnet som sin tids store onder. Han var samtidig kritisk mot noen sider ved pavens virke, som det pavelige militære engasjementet mot normannerne i 1053.

Omkring 1051 ga han ut boken som kalles Liber Gomorrhianus («Gomorraboken»). Den er et voldsomt angrep på forfallet han mente preget store deler av kleresiet. Selv Leo IX, som var enig i det meste i boken, følte seg nødsaget til å si at den var overdrevet. I 1053 skrev Peter en ny bok, Liber Gratissimus, hvor han angrep simoniet. Det pågikk på den tiden en debatt omkring gyldigheten av simonistiske ordinasjoner, og mange hadde ventet at Peter skulle si at de var ugyldige, men det viste seg at han i motsetning til andre samtidige reformatorer ikke gjorde det. Boken var omstridt, men Peters syn vant frem og var det ledende standpunkt ved utgangen av 1100-tallet.

Pave Stefan IX ble valgt i 1057. Han hentet Peter til Roma, og kreerte ham til kardinalbiskop av Ostia, mot Peters vilje. Peter måtte tilslutt trues med ekskommunikasjon for å få ham til å akseptere utnevnelsen. 30. november 1057 ble han kardinalbiskop og samtidig administrator for Gubbio bispedømme. I Fonte Avellana ble Johannes av Lodi utnevnt til ny prior, og det var han som skrev den viktigste biografien om Peter.

Som kardinal spilte han en viktig rolle i fremdriften av den gregorianske reform. Han var også svært energisk i arbeidet mot de forskjellige motpavene, og han gikk sterk imot leginvestitur. Allerede fire måneder etter at Peter ble kardinal døde Stefan. Det ble i 1058 valgt to paver, motpave Benedikt (X) og Nikolas II. Peter nektet å delta i innsettelsen av Benedikt, og sørget i stedet for å få valgt Nikolas som rettmessig pave. Nikolas var ikke en sterk person, og Peter var en av hans nærmeste rådgivere. Peter deltok, sammen med 112 andre biskoper, på en synode i Lateranet i 1059, hvor nye regler for pavevalg ble vedtatt. Det er grunn til å se ham som en av arkitektene bak dette, fordi det er helt i tråd med hans standpunkter at retten til å velge pave nå ble lagt kun til kardinalene.

Etter Nikolas IIs død deltok Peter også ved pavevalget 1061, hvor Alexander II ble valgt. Alexander hadde samarbeidet med Peter om reformer i Nord-Italia. En motpave, Honorius (II) ble også utnevnt, med støtte fra den tysk-romerske keiseren. Peters lange argumentasjon som ble lest opp for et konsil i Augsburg bidro sterkt til at Honorius i 1072 mistet keiserens støtte og måtte trekke seg.

Hans siste oppdrag var til hjembyen Ravenna, hvor erkebiskopen Henrik hadde blitt ekskommunisert for sin støtte til motpaven. Erkebiskopen døde rett før Peter kom frem, men han fikk forsonet andre i kirken der med paven og gjenopprettet dermed roen i bispedømmet.

På vei tilbake til Roma fikk han plutselig kraftig feber rett utenfor Faenza, og etter åtte dager døde han i et kloster der, den 22. februar 1072. Munkene gravla ham straks i klosterkirken, fordi de regnet ham som hellig og ville sikre relikviene. Hans jordiske levninger er senere flyttet seks ganger, og ligger nå i et kapell viet til ham i domkirken i Faenza.

Det oppsto en helgenkult rett etter hans død, som spesielt var sterk rundt Ravenna, blant Kamaldulenserne, i Cluny og på Monte Cassino. Kulten ble offisiell først den 27. september 1828, da Leo XII helligkåret ham og utnevnte ham til kirkelærer.