Den syrisk-katolske kirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
{{{navn}}}
Hovedgren den katolske kirke
Grunnlagt 1782
Utgått fra den syrisk-ortodokse kirke
Leder den syrisk-katolske patriark av Antiokia, underlagt paven
Antall medlemmer 160 000
Hvor Midtøsten

Den syrisk-katolske kirke er én av den katolske kirkens 23 særkirker. Kirken følger den antiokenske ritus og bruker syrisk og arameisk som liturgisk språk, men anerkjenner paven som religiøst overhode. Den syrisk-katolske kirke har omtrent 160 000 tilhengere, hovedsakelig i Syria, Irak og Libanon.

Særkirkens overhode er den syriske patriark av Antiokia, som har sitt sete i Beirut. Nåværende patriark er Ignatius Josef III Younan (siden 2009).

Struktur[rediger | rediger kilde]

Den syrisk-katolske kirke er organisert i ni eparkier (bispedømmer), hvorav seks er erkeeparkier (kursivert i listen; kirkeprovinser og metropolitanbispedømmer er fremhevet i fet). I tillegg kommer fem eksarkater o.l. (mindre skrifttype i listen).

Historie[rediger | rediger kilde]

Fra 1600-tallet begynte jesuitter å misjonere i og rundt Aleppo, noe som førte til at mange syrisk-ortodokse kristne konverterte til eller sympatiserte med katolisismen. Etter at det allerede mellom 1662 og 1702 hadde blitt valgt katolske patriarker, konverterte den nyvalgte syrisk-ortodokse patriarken av Antiokia Ignatius Michael III Jarweh i 1782 til katolisismen. Pave Pius VI anerkjente Jarweh som patriark av Antiokia. Den syriske ortodokse kirke valgte umiddelbart en ny patriark (Ignatius Matteus), som ble anerkjent av den økumeniske patriark av Konstantinopel. Den syriske kirke var dermed delt i en katolsk og en ortodoks gren.

Den syrisk-katolske patriarkens sete lå først i Aleppo, fra 1850 i Mardin, og fra 1920 i Beirut.

Ekstern lenke[rediger | rediger kilde]