Seksuelle overgrep innenfor den katolske kirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den nåværende paven, Benedikt XVI, har offisielt uttalt at han kjenner stor skam over sexovergrepene innenfor den katolske kirken og at han vil søke lege de sår som disse overgrepene har forårsaket.

Seksuelle overgrep innenfor den katolske kirke refererer til medieoppmerksomhet i forbindelse med seksuelle overgrep begått av et katolske prester og medlemmer av religiøse ordener, både under de katolske menighetenes kontroll og i ordener som tar hånd om syke eller underviser barn.[1] Medieoppmerksomheten eskalerte mot slutten av 1900-tallet og spredte seg til mange land.[2] Den katolske kirken har blitt beskyldt for å ha vist unnfallenhet og for å skjule seksuelle overgrep begått av katolske prester rundt om i verden ved å oppfordre til intern etterforskning fremfor politietterforskning. Det er ikke påvist statistisk overrepresentasjon av overgripere blant katolske prester,[3] og religionssosiologer karakterer fenomenet som et utslag av moralpanikk.

Mediefokus[rediger | rediger kilde]

Opplysningene om overgrep mot barn ved katolske skoler har vakt voldsom oppsikt. I Irland og Tyskland raste det i 2010 en opphisset debatt om slikt misbruk. I tillegg er også katolikkene i Østerrike, Nederland, Australia og USA rammet av avsløringer om seksuelt misbruk av barn. Listen over land der seksuelle overgrep mot barn begått av katolske prester har oppnådd publisitet, omfatter selv enkelte i katolsk sammenheng perifere nasjoner som Danmark og Norge. I april 2010 ble det kjent at nettopp en slik overgrepssak var den reelle bakgrunnen for at den katolske biskopen i Trondheim, uventet og hastig fratrådte sitt embete i juni 2009[4] (på det tidspunkt med den offisielle begrunnelsen «samarbeidsproblemer i menigheten»). En norsk pater og flere utenlandske geistlige på besøkende i Norge har også blitt beskyldt for overgrep.

Den britiske avisen The Observer offentligjorde i 2005[5] innholdet i et konfidensielt brev, som ble sendt fra Vatikanets såkalte trosdepartement, Troskongregasjonen, til alle katolske biskoper i mai 2001. I brevet heter det at alle saker der katolske prester beskyldes for seksuelt misbruk av barn, skal granskes internt av Vatikanet. De skal selv bestemme om sakene skal etterforskes videre, og hvis de blir det skal det opprettes tribunaler – også disse hemmelige – der bare katolske prester kan være dommere, anklagere og forsvarere. «Slike saker er pontifikale hemmeligheter», skal holdes hemmelige for utenverdenen heter det i brevet fra Ratzinger. Den som bryter tausheten om slike saker før det er gått ti år etter offernes myndighetsalder, blir truet med å bannlyses fra kirken. Den katolske kirken har tidligere grepet fatt i påstander om seksuelt misbruk av barn blant kirkens folk. Likevel har det blitt fremmet at det ikke blir gjort nok.

I dokumentarprogrammet BBC Panorama i 2006[6] ble det framsatt påstander om at pave Benedikt XVI skal ha hemmeligholdt presters misbruk av barn. Ifølge BBC var pave Benedikt XVI innblandet i et systematisk forsøk på å holde katolske presters misbruk av barn hemmelig. BBC undersøkte omstendighetene rundt et hemmelig dokument skrevet i 1962 om hvordan biskoper skulle forholde seg til beskyldninger om misbruk av barn. Dokumentet inneholdt en kodeks om hemmelighold. Ifølge dokumentaren håndhevet den senere paven, daværende kardinal Joseph Ratzinger, dokumentets retningslinjer i over 20 år.

Moralpanikk[rediger | rediger kilde]

Medieoppmerksomheten rundt overgrep i katolske miljøer er ifølge historiker og sosiolog Philip Jenkins et klassisk eksempel på moralpanikk.[7] Det samlede antall overgrepssaker som er samlet opp som underlag for den massive medieomtalen skiller seg ikke statistisk ut fra befolkningen ellers. I samme tidsperiode som 100 katolske prester ble dømt for seksuelle overgrep mot barn ble 6.000 mannlige idrettstrenere dømt for det samme.[8] I Nederland ble det imidlertid lagt frem en rapport på bestilling av den katolske kirke selv, og av undersøkelsene ble det konkludert med en dobling av antall barn som hadde opplevet overgrep eller forsøk på dette.[9]

Den italienske religionssosiologen Massimo Introvigne mener at sølibatet heller ikke kan påvises som en utløsende faktor for overgrep.[10]

Kjente overgrepssaker[rediger | rediger kilde]

Irland[rediger | rediger kilde]

I juli 2011 offentliggjorde den irske regjering en rapport om overgrep i bispedømmet Cloyne.[11] I perioden fra 1996 til 2008 skal 19 prester ha misbrukt barn seksuelt i dette bispedømmet. Justisminister Alan Shatter uttalte da rapporten ble fremlagt at andre bispedømmer i Irland kan ha holdt tilbake bevis om forbrytelser mot barn, og dermed kan være en pågående trussel mot barn. 23 irske bispedømmer er ennå ikke undersøkt. Rapporten i 2011 følger en gransking fra Dublin erkebispedømme i 2010 som slår fast at den katolske kirken har skjult misbruk i dette erkebispedømmet fra 1975 til 2004. Fire biskoper har gått av, mens ytterlige fire har tilbudt seg å gjøre det.

USA[rediger | rediger kilde]

I 2003 aksepterte erkebispedømmet Boston som omfatter statene Maine, Massachusetts, New Hampshire og Vermont å betale erstatninger i over 500 sivile søksmål. I 2004 offentliggjorde kirken en rapport der det kommer fram at over 4 000 prester hadde misbrukt mer enn 10 000 barn.

Tyskland[rediger | rediger kilde]

Den katolske kirken har opprettet en nødtelefon for personer som er eller har vært utsatt for seksuelt misbruk og vold. I løpet av de tre første dagene mottok nødtelefonen hele 13 293 oppringninger. Siden starten av 2010 har minst 300 personer i pavens hjemland anklaget katolske prester for seksuelt eller fysisk misbruk.

I januar 2012 ble en katolsk prest funnet skyldig og dømt til seks års fengsel for 250 overgrep mot tre gutter i alderen ni til 15 år i en syvårs-periode i Braunschweig.[12]

Nederland[rediger | rediger kilde]

I mars 2011 ble det iverksatt en uavhengig gransking av over 200 anklager om seksuelle overgrep mot barn. Granskningsrapporten som dekket perioden 1945 til 1985 ble fremlagt i november 2011. I rapporteren hevdes det at flere ti-tusener av barn hadde blitt å utsatt for uønsket seksuell kontakt fra kirkelige representanter i denne perioden, at minst 800 prester og munker tilknyttet kirken kan knyttes til overgrep og at 105 av overgriperne fortsatt var i live. Det ble også hevdet at kirken ikke vedkjente seg overgrepene, ofrene fikk ingen hjelp, ingen oppreisning eller oppfølging, til tross for at kirkens representanter skulle ha visst hva som skjedde. Den katolske kirken i Nederland har senere besluttet å gi kompensasjon til flere hundre ofre. Erstatningene kan samlet gå opp til fem millioner euro. Nederlandske biskoper har beklaget overgrepene og har i en uttalelse bedt ofrene om unnskyldning.[13]

Østerrike[rediger | rediger kilde]

16 personer i Østerrikes vestligste delstat, Vorarlberg, har fortalt om overgrep. I cistercienserklosteret Wettingen-Mehrerau skal ti barn ha blitt misbrukt. Fem prester ved benediktinerklosteret Kremsmünster er suspendert etter overgrepsanklager.

Sveits[rediger | rediger kilde]

En kommisjon opprettet i 2002 har mottatt rapporter om overgrep gjennom de siste 15 år fra 60 personer.

Italia[rediger | rediger kilde]

Advokaten Sergio Cavaliere representerer familien til et barn som ble misbrukt av en prest i Sør-Italia og sier han har dokumentert 130 tilfeller av misbruk de siste ti årene. Advokaten mener de 130 sakene bare representerer toppen av et isfjell.

Danmark[rediger | rediger kilde]

I Danmark har kirken fått kjennskap til 17 overgrepssaker.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]