Johannes av Korset

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johannes av Korset
Munk og kirkelærer
Johannes av Korset
Født 24. juni 1542
Fontiveros, Spania
Død 14. desember 1591
Úbeda i Andalucía
Saligkåret 21. april 1675
Helligkåret 27. desember 1726
Anerkjent av Den katolske kirke
Festdag 14. desember
Se også Ekstern biografi
Vernehelgen Kontemplative, mystikere, spanske lyrikere
I kunsten som karmelitt; med skrive­fjær og bok foran et krusi­fiks; med en ørn som holder en penn i nebbet

Johannes av Korset (født Juan de Yepes y Alvarez, 24. juni 1542 i Fontiveros i dagens Ávila, Spania, død 14. desember 1591 i Úbeda i Andalucía i Spania) var en spansk karmelittmunk. Han erklært helgen og kirkelærer i Den katolske kirke.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Johannes ble født i landsbyen Fontiveros mellom Salamanca og Ávila i dagens region Castilla y León. Hans forelde var Gonzalo de Yepes og Catalina Alvarez, og Johannes var den yngste av tre sønner. Faren tilhørte en adelige familie fra Toledo, men var blitt utstøtt da han giftet seg med Catalina, som var en vevers datter. Han begynte derfor å arbeide som silkevever. Muligens var faren av jødisk opphav, men dette er uklart.

Faren døde før Johannes hadde fylt ett år, etter langvarig sykdom. Moren måtte derfor finne arbeid, og de flyttet til forskjellige landsbyer i Castilla, og endte til slutt i Medina del Campo. Det var meningen at han skulle følge i sin fars fotspor som silkevever, men han egnet seg dårlig for håndverk. Hans intellektuelle evner gjorde at han ble sendt på katekismeskole. Som 17-åring ble han sykepleier på byens pestsykehus, samtidig som han studerte filosofi, latin og greskjesuittenes seminar. Han ble lagt merke til ved hans medmenneskelige holdning over for pasientene, hans villighet til å ta de mest ubehagelige oppgavene samt hans evne til å underholde og muntre pasientene. Han hadde allerede på dette tidspunkt begynt å leve et strengt asketisk liv, og tok ikke hensyn til sin egen helbred. Han ble gjennom bønn sikker på at han skulle tre inn i en orden, som han skulle hjelpe tilbake til sin gamle perfeksjon; dette var i en periode hvor flere ordener gjennomgikk reformer etter at disiplinen hadde sklidd ut i senmiddelalderen.

Ordensliv[rediger | rediger kilde]

24. februar 1563, da han var 21 år gammel, trådte han inn i karmelittordenen, hvor han fikk navnet Johannes av St. Mattias (Juan de Santo Matía). Etter å ha fullført novisiatet studerte han teologi og filosofi i Salamanca fra 1564 til 1567. Han fikk tillatelse til å følge den gamle karmelittregelen uten de lettelser som forskjellige paver hadde innvilget. Han søkte også om å få forbli legbror, men dette ble avslått, og han ble presteviet i 1567. Den første messen leste han i hjembyen Medina del Campo.

Etter kort tid begynte han å tenke på å gå over til karteuserordenen, som var strengere enn karmelittene, ettersom han ikke var fornøyd med utviklingen. Men under et besøk hjemme i Medina del Campo ble han kjent med karmelittsøsteren Teresa av Ávila, som tidligere hadde reagert på samme måte, og som i 1562 hadde begynt et reformarbeid. Hun overtalte ham til å bli, og til å slutte seg til hennes arbeid, ettersom hun hadde fått tillatelse til å reformere to mannlige ordenshus. Som en følge av dette ble de reformerte (barføtte) karmelittene, Ordo Fratrum Discalceatorum Beatae Virginis de Monte Carmelo, opprettet.

28. november 1568 grunnla han sammen med fire andre det første reformerte mannlige ordenshuset i Duruelo. Han tok da navnet Johannes av Korset (Juan de la Cruz). Brødrene levde i ytterste fattigdom, i et meget enkelt kloster. Teresa grunnla et nytt munkekloster i Pastrana, så et i Mancera og i 1570 det fjerde i Alcalá. Munkene i Duruelo flyttet til Mancera, og i 1571 flyttet Johannes videre til Alcalá og ble rektor på en skole som var knyttet til byens universitet.

Johannes opplevde så det som er beskrevet som en åndelig tørke. Han led sjelekvaler, og mente han ble fristet av Djevelen og følte at Gud hadde forlatt ham. Men etter å ha gjennomgått dette fant han igjen tilbake til gleden ved kontemplasjon.

Teresa ble i 1571 sendt til Avila for å være priorinne for et ureformert kloster der. Hun ba Johannes om å være åndelig veileder og skriftefar, et oppdrag han hadde fra 1572 til 1577. Han møtte sterk motstand fra de ureformerte karmelittene, som så på reformen som et opprør. De kalte ham en «ulydig og oppsetsig munk», og hadde en tilsvarende karakteristikk av Teresa. I 1577 avviste et generalkapittel i ordenen reformen, og nektet å gi de reformerte husene uavhengighet. Johannes ble da sendt tilbake til sitt opprinnelige kloster i Medina. Han nektet, da hans oppdrag var gitt av den pavelige nuntius, og ikke av ordenen. Provinsialen fikk sendt væpnede menn som 3. desember 1577 brøt opp døren hans, hentet ham og fraktet ham bort. Han ble tatt med til et ureformert kloster i Toledo, hvor han ble satt i enecelle fordi han fortsatt nektet å oppgi reformen.

Han satt i en celle på 2 x 3 m, nesten uten lys, og fikk verken lese eller skrive, feire messe eller snakke med andre. Han ble utsatt for harde forhør, og ble pisket offentlig i kapittelhuset tre ganger i uken etter ordre fra Hieronymus Tostado, som var karmelittenes generalvikar i Spania og rådgiver for den spanske inkvisisjonen. Hans helse var allerede dårlig, og han døde derfor nesten av behandlingen. Piskingen gav arr som han bar resten av livet.

Mens han satt i cellen smuglet en medbror inn penn og papir, og han skrev sine første dikt, som var preget av mystisisme. Etter ni måneder klarte han å skru av låsen på celledøren, og snek seg forbi vakten. Det eneste han hadde med seg var diktene han hadde skrevet.

I 1578 flyttet han til det reformerte klosteret i Beas de Segura, og deretter videre til klosteret Monte Calvario i nærheten. I 1580 ble striden innen ordenen endelig bilagt, da paven godkjente at de reformerte opprettet en egen provins. Først i 1593, etter Johannes' død (og mot hans vilje), ble de reformerte en egen orden. Johannes fikk etter dette flere høye embeter i ordenen, og ble kjent som sjelesørger og åndelig veileder. Han hadde grunnlagt et kollegium i Baeza, hvor han var rektor i tre år. Han gjorde alt for å hjelpe sine munker, blant annet ved å kjøpe dyre medisiner og å kjøpe inn kjøtt til de syke under en influensaepidemi. Selv unnet han seg ingenting.

Hans hovedverk som forfatter er de tre diktene «Sjelens mørke natt», «Åndelig sang» og «Den levende kjærlighets flamme». Johannes har også skrevet kommentarer, med samme tittel, til hver av diktene. Dertil er også kommentaren «Oppstigningen til Karmel» knyttet til det første av diktene. Både diktene og kommentarene står sentralt i den spanske litteraturens gullalder og innen den kristne mystikken.

Teresa av Avila døde i 1582, og Johannes fortsatte deretter reformarbeidet alene. Han bl samme år prior i Los Martires ved Granada. I klosteret valgte han det verste rommen, og sov på planker. Det eneste positive med rommet var et vindu mot hagen, som han ofte kikket ut av, på blomstene i hagen eller stjernene på nattehimmelen, mens han bad. Han elsket naturen, og tok ofte med munkene ut på landet.

Moren, som var en from kvinne, ble overlatt til karmelittnonnene, hvor hun fant seg godt tilrette. Hun hadde sammen med sin sønn Frans hele tiden hjulpet og støttet Johannes i hans arbeid. Hun døde hos dem, og ble gravlagt i klosteret i Medina del Campo.

Også innen de reformerte ordensgrenen oppsto det strid, og Johannes støttet da de moderate kreftene mot Nikolas Doria, som ville bryte helt med de ureformerte. Doria og hans meningsfeller vant makten i ordensgrenen, og Johannes ble fratatt embetet som prior. Fra 1585 var han provincial i Andalucia. Etter endt embetstid der ble han, fra 1588, prior i hovedklosteret i Segovia.

Doria fikk støtte fra paven, slik at det i 1588 ble en klarere splittelse mellom de reformerte og de ureformerte. Hieronymus Gacián, som støttet Johannes, ble fratatt all autoritet. Striden roet seg etterhvert, men i pinsen 1591 forsvarte Johannes både Gracián og ordenssøstre som også tilhørte de moderate. Doria benyttet muligheten til å frata Johannes alle embeter, og sendte ham til en avsidesliggende kommunitet i Andalucia, La Peñuela. Der tilbrakte han noen måneder i meditasjon og bønn.

Under et besøk i Sevilla hadde Johannes begrenset prekenretten til to brødre. En av dem, en pater Diégo, ble etterhvert konsultor i ordenensgrenen, og startet undersøkelser av Johannes. Han brakte falske anklager, og skrøt av at han skulle få utvist Johannes fra ordenen og få ham sendt som misjonær til Mexico.

Før det ble noe av dette ble Johannes alvorlig syk, og han fikk ordre om å forlate La Peñuela. Han fikk valget mellom det bekvemme klosteret i Baeza, eller et kloster i Ubeda hvor den andre munken han hadde refset i Sevilla, pater Frans, nå var prior. Han valgte Ubeda. Sykdommen ble verre under reisen, og han ådro seg en betennelse i det ene benet. I tillegg behandlet prioren ham på en umenneskelig måte, blant annet ved å bytte ut en sykepleier som behandlet ham godt, og ved å nekte ham vanlig mat. Provinsialen fikk høre om dette, og ga prioren en kraftig reprimande.

Johannes levde så under bedre forhold, men led sterkt under sykdommen. Blant annet var datidens kirurgiske inngrep var svært smertefulle. Han død 14. desember 1591, 49 år gammel. Det fortelles at det bredte seg en duft av roser i cellen da han døde, og prioren skjønte at han hadde vært en hellig mann. Hans legeme ble fraktet til Segoia, hvor det er bevart i klosteret Carmelitas Descalzos, angivelig uten spor av forråtnelse.

Helgen[rediger | rediger kilde]

Johannes ble saligkåret av Klemens X den 21. april 1675, og hans legeme ble skrinlagt 21. mai samme år. Helligkåringen ble foretatt 27. desember 1726 av Benedikt XIII. Festdagen var opprinnelig 24. november, men i 1969 ble den flyttet til dødsdagen 14. desember.

24. august 1926 ble han utnevnt til kirkelærer av Pius XI, og kalles Doctor mysticus eller Doctor extático.

Litteratur på norsk[rediger | rediger kilde]