Hekseprosessene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Die drei Hexen» av Johann Heinrich Füssli.
Tyske torturmetoder brukt i hekseprosessene rundt 1509.

De store hekseprosessene eller trolldomsprosessene er betegnelsen på et avgrenset historisk fenomen i Europa, fra om lag 1420 til rundt 1750. Hekseprosessene betyr rettslig forfølgelse av mennesker som hadde begått trolldomskriminalitet i en eller annen form. Denne typen menneskeforfølgelse rammet ofte kvinner og var på sitt mest intense i perioden 1560 til 1630. Den korrekte juridiske betegnelsen på forbrytelsen i Norge er trolldom, og om forbryteren trollkvinne eller trollmann. Det er først på slutten av 1600-tallet at man i Norge tok i bruk den tyske samlebetegnelsen heks (tysk hexe) for alle typer magi. I Norge (og andre skandinaviske land) er det altså mer historisk korrekt å tale om trolldomsprosessene.

Rettslig forfølgelse av trollfolk forekom svært sjelden i den «mørke» middelalderen, selv om det også på denne tiden eksisterte lover rettet mot all magi.

Den religiøse debatten og oppsplittingen på midten av 1500-tallet – reformasjon og motreformasjon – er en viktig bakgrunn for hekseprosessene.

Det er vanlig å hevde at det første utbruddet av moderne heksejakt finner sted i Sveits1420-tallet. Omtrent samtidig kan det etterspores lignende prosesser i Roma. Rundt 1430 kommer de første lærde avhandlingene om den nye heksetrusselen. Malleus Maleficarum, eller Heksehammeren, kom ut mot slutten av 1486 og kompilerte det verste av det som var blitt sagt eller skrevet om hekseri. Selv om denne håndboken var ekstrem og ble møtt med kald skulder til å begynne med, skulle den særlig på 1500-tallet likevel få et gjennomslag i visse miljøer. Flere nyere forskere betviler likevel betydningen av slike bøker. De påpeker at de fleste hekseprosesser ble ført av verdslige domstoler etter verdslig lov, og at de involverte i de aller fleste tilfellene neppe kunne ha kjennskap til denne typen litteratur. Fra slutten av 1400-tallet til om lag 1550 er hekseprosessene likevel omtrent fraværende for så å slå ut i systematisk forfølgelse fra slutten av århundret.

Hekseprosessenes begrensning til en bestemt tidsperiode av den vestlige sivilisasjonens historie er et av kjennetegnene ved fenomenet, og skiller trolldomskriminalitet fra de fleste andre forbrytelser.

Omfang og utbredelse[rediger | rediger kilde]

Anslaget over antall hekseprosesser har variert enormt med forskerens utgangspunkt. De fleste regner nå med at det ble reist formell rettslig trolldomsanklage mot litt i overkant av 100 000 personer – av disse fikk rundt 40 000 dødsdom, som gjerne betød «ild og bål» – i mange tilfeller riktignok etter forutgående halshugging. I England og New England ble heksene hengt.

Tysk illustrasjon av henrettelse med bål

De fleste europeere på 1500- og 1600-tallet fikk aldri oppleve rettslig forfølgelse av trollfolk eller heksebrenning, mens henrettelse og lemlestelse av andre typer forbrytere var dagligdags.

Hekseprosessene var kanskje verst i de tyske småstatene (halvparten av dødsdommene), Luxemburg, Sveits, Østerrike, Skottland, Flandern, Kanaløyene, Øst-Finnmark og andre deler av Norden, i forhold til folketallet. Vi finner også en god del heksesaker i land som Polen, Ungarn og England. Prosessene er mindre utbredt i Italia, Spania, Russland, Irland, Holland og Frankrike. Antallet kjente saker avhenger imidlertid også av de, ofte tilfeldig, bevarte kildene.

Hekseprosessene kan altså ikke knyttes til inkvisisjonen i de katolske land. Inkvisisjonen var mer opptatt av kjettere enn av trollfolk, og var generelt skeptisk til anklager om hekseri. Selv om det var unntak, betød det i regelen redningen for en trolldomsmistenkt å bli stilt for den kirkelige inkvisisjonsdomstol. De fleste av sakene endte med frifinnelse, dersom de ikke rett og slett ble avvist.

En av Europas mest omfattende hekseprosesser fant imidlertid sted i Baskerland mellom 1609 og 1614. Av rundt 7 000 mistenkte ble 11 baskere brent. Etter 1614 opphørte heksebrenning i hele det spanske riket.

Rettsprosesser mot trollfolk foregikk der flesteparten av befolkningen bodde i det før-industrielle Europa, nemlig på bygda og i landsbyer. Tilfeller av heksebrenning fant også sted i byene.


Den siste henrettelsen av en dømt heks i Norge fant sted på Holmeneset i Stordal på Sunnmøre, i Sverige i 1704, Island og England i 1685, i Holland var heksebrenningen slutt allerede i 1608, New England i 1692 og Skottland i 1727. Den siste offisielle henrettelse for hekseri i Europa blir vanligvis sagt å ha funnet sted i Sveits 18. juni 1782 (Anna Göldin), men i Polen skal man ha brent hekser i offentlig regi tidlig på 1800-tallet.

Foruten henrettelse kunne trollfolk straffes med livsvarig landsforvisning, bøter, pisking og andre skam- og kroppsstraffer. Både lovgrunnlag og rettspraksis varierte mye landene imellom. Ikke minst bemerkelsesverdig er forskjellen på de akkusatoriske rettssystemene i Norden og Storbritannia, og de inkvisitoriske i det meste av Europa forøvrig. I det første tilfellet var rettssakene basert på en anklage (oftest fremført av en privatperson), og den anklagede måtte fri seg gjennom ed støttet av pålitelige folk. Her var tortur i prinsippet ikke tillatt før skyld var formelt fastslått eller i alle fall sannsynliggjort. I det inkvisitoriske systemet (som altså ikke var begrenset til den kirkelige Inkvisisjonen) ble den mistenkte utsatt for forhør (som regel under tortur), inntil en tilståelse forelå.

Det er viktig å understreke at mange gjennomgikk en hekseprosess som endte med frifinnelse. Under den store hekseforfølgelsen i Sverige 166876 ble over 60% av de tiltalte fullstendig frifunnet for hekseanklager.

Statistikk på henrettelser[rediger | rediger kilde]

Antall henrettelser i tidlig nytid i Europa[1]
Land Henrettelser Folketall rundt 1600
Norge 300 400.000
Danmark 1000 570.000
Island 21 50.000
Sverige 300 800.000
Finland 115 350.000
Det Baltiske landene 260
Russland 300 15.000.000
Tyskland 25.000 16.000.000
Polen 2000 3.400.000
Tsjekkia og Slovakia 1000 2.000.000
Ungarn 1100 4.000.000
Slovenia 400
Kroatia 145 1.000.000
Italia 500 13.100.000
Spania 300 8.100.000
Portugal 7 1.000.000
Frankrike 3000 19.000.000
Sveits 4000 1.000.000
Østerrike 500 2.000.000
Liechtenstein 300 3.000
Luxemburg 358 300.000
Belgia 1600 1.600.000
Nederland 150 1.500.000
Jersey og Guernsey 90 15.000
Irland 4 1.000.000
England 300 5.000.000
Skottland 1300 1.000.000
Bermuda 6
New England 36 100.000

Situasjonen i Norge[rediger | rediger kilde]

Heksemonument i Gloppen, Sogn og Fjordane

Anklager mot både menn og kvinner for trolldom var spesielt hyppige i Norge mellom ca. 1610 og 1690, selv om det er belagt endel saker både før og etter denne perioden. I Norges største by på denne tiden, Bergen, var det flere heksebål allerede mot slutten av 1500-tallet. En av de mest kjente prosessene der var mot Anne Pedersdotter, enken etter Absalon Pedersson Beyer, den teologiske lektor ved byens latinskole. Også konen til Bergens lutherske biskop Anders Foss ble anklaget for trolldom, og det var bare ved biskopens iherdighet at hun ble frikjent fra anklagene i 1592. Den siste kjente heksebrenningen var av Johanne Nilsdatter i Kvæfjord i 1695.

I alt kjenner man navnet på 860 kvinner og menn som ble anklaget for å være trollfolk i Norge, men det er grunn til å anta at det har vært ført prosesser mot dobbelt så mange. Ikke alle sakene endte med fellende dom eller henrettelse. I Norge kan vi dokumentere at 307 mennesker ble henrettet for hekseri fra 1570-årene til 1695, og bruken av dødsstraff avtok gradvis etter "toppåret" 1663 og utover mot slutten av 1600-tallet.

Heksejakten i Norge rammet Finnmark verst der 91 mennesker fikk dødsdom.[2] De tre nordnorske fylkene Nordland, Troms og Finnmark har over 40% av alle dødsdommene i norske trolldomssaker.[3]

Flest kvinner?[rediger | rediger kilde]

I europeisk sammenheng var nesten 80% av de rettsforfulgte og 86% av de henrettede kvinner. Denne overvekten gjelder imidlertid ikke for alle land. I enkelte land og regioner, for eksempel Island, Finland, Estland, Normandie og blant samene på Nordkalotten var det omtrent like mange eller flere menn blant de som ble hekseridømt. I Finland ble flere menn enn kvinner anklaget, på Island ble bare menn henrettet i trolldomssaker.

Flere faktorer kan bidra til å forklare den generelle overvekt av kvinner. En er at flere kvinner enn menn befant seg i sosiale posisjoner der de ble utsatt for mistanke om trolldom. Den svenske historikeren Linda Oja peker på at menns muligheter til å avgjøre konflikter ved voldsbruk eller rettssaker i stor grad var stengt for kvinner. Eldre forskere fremhever hvordan teologer hadde avledet av den bibelske skildring av syndefallet at kvinnen var lettere mottagelig for djevelens list enn mannen (se Heksehammeren). Den danske sosialantropologen Kirsten Hastrup (se Ankarloo & Henningsen 2001) hevder at overvekt av menn blant de trolldomstiltalte er typisk for områder med sjamanistiske tradisjoner.

I Norge er der registrert om lag 50 dødsdommer over menn, mens litt i overkant av 250 kvinner fikk dødsstraff. Forfølgelsen av europeiske trollfolk rammet sjelden jøder, tatere, sigøynere og andre minoritetsgrupper – med unntak av de samiske sjamanene. Sinnssyke eller psykisk ustabile individer er heller ikke å finne blant de trolldomsdømte. Det samme gjelder mennesker med «merkelige» sykdommer, slik som f.eks. epilepsi.

Mange av de anklagde var noe opp i årene, gjerne over 40 år. Det kan ha sammenheng med at de hadde hatt hekserykte hengende over seg i lang tid før rettsmyndighetene grep inn. Blant trollkvinnene finner vi imidlertid unge tjenestejenter og pikebarn, det vil si «trollunger» under 12 år. En god del av heksesakene fra Sverige, Tyskland, New England og Spania er kjent for sitt store innslag av barn.

Trollkvinnene var oftere gifte kvinner enn enslige. De tilhørte heller ingen spesiell yrkesgruppe, for eksempel jordmødre. Europas hekser utgjør ingen typisk fattigdomsgruppe. I Norge er det ikke uvanlig å finne ektepar som blir mistenkt for trolldom – sml. saken mot Ole og Lisbet Nypan.

Trollmenn er en oversett gruppe i hekseforskningen, og mannlige hekser er tidvis blitt bortforklart som «sekundære» – trukket inn i rettssaker som i utgangspunktet ble ført mot «trollmennenes» hustruer eller kvinnelige slektninger (jf. nyere perspektiver hos Apps & Gow 2003).

Dagens hekseprosesser[rediger | rediger kilde]

I noen afrikanske land finnes det i dag hekseforfølgelser som minner mye om prosessene i Europa i tidlig nytid. På samme måte som i det tidlige, moderne Europa, ser dagens hekseforfølgelser i Sør-Afrika, Zimbabwe, Kamerun og andre land ut til å ha sammenheng med modernitetens oppkomst. Fenomenet er altså ingen rest fra en tradisjonell afrikansk kultur som vil forsvinne med moderniseringen. Kamerun har også store problemer med at kvinner anklages for heksekunst.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hagen, Rune Blix: Dei europeiske trolldomsprosessane, Det Norske Samlaget, Oslo 2007.
  2. ^ Steilneset minnested hos vegvesen.no
  3. ^ Lensherrer, heksejakt og justismord i Finnmark på 1600-tallet, hos varangermuseum.no

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bengt Ankarloo, & Gustav Henningsen: Early Modern European Witchcraft. Centres and Peripheries. [Oversettelse av Häxornas Europa 1400–1700: Historiska och antropologiska studier. Lund 1987]. Oxford: Clarendon Press/Oxford University Press 2001
  • Lara Apps & Andrew Gow: Male witches in early modern Europe. Manchester & New York: Manchester University Press 2003
  • Stuart Clark (red.): Languages of Witchcraft. Narrative, Ideology and Meaning in Early Moderen Culture. Houndmills & New York: Macmillan/St.Martin’s Press 2001
  • Nils Gilje: Heksen og humanisten. Anne Pedersdatter og Absalon Pederssøn Beyer: en historie om magi og trolldom i Bergen på 1500-tallet, Fagbokforlaget, Bergen 2003.
  • Rune Blix Hagen: Dei europeiske trolldomsprosessane, Det Norske Samlaget, Oslo 2007.
  • Rune Blix Hagen: Hekser – fra forfølgelse til fortryllelse, Humanist forlag, Oslo 2003
  • Brian P. Levack: The witch-hunt in early modern Europe, Longman, London 1995
  • Hans Eyvind Næss: Trolldomsprosessene i Norge på 1500–1600-tallet, Universitetsforlaget, Oslo 1983

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]