Prestegård

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En prestegård eller prestegard er et gårdsbruk i tilknytning til et presteembede. Gårdsbruket er gjerne tillagt et sogneprestembede og lokalisert i nærheten av en kirke. Flere prestegårder har tidligere vært embedsmannsgård. Bosted for prest som ikke har eller har hatt tilknytning til et gårdsbruk, blir betegnet som prestebolig.

Mange av prestegårdene har sin historie tilbake til middelalderen og et benefisert gods. Det benifiserte gods var viktig for å sikre prestene underhold. Prestegårdene har således vært både bosted og inntektskilde for prestene. Det betydde at prestene også hadde ansvar for gårdens drift, som regel gjennom en forpakter. I 1821 ble det benefiserte gods, også kjent som prestebolgodset, lagt til Opplysningsvesenets fond.

Naturalhusholdning har helt frem til moderne tid vært viktig i Norge. Den opprinnelige ideen med prestegårder var at den lokale presten kunne skaffe seg nødvendige inntekter fra driften. Inntekten ble ikke minst brukt til den opplysningsvirksomheten som senere utviklet seg til allmueskolevesenet og folkeskolen, forløperen til dagens moderne grunnskole. Gjennom inntektene fra, eller med utgangspunkt i, prestegårdene var Opplysningsvesenets fond også med på å finansiere starten på høyere utdanning i Norge. Universitetet i Oslo mottok tilskudd helt frem til 1960-tallet fra fondet, i tillegg til at mye av universitetet er bygget på tidligere prestegårdsgrunn.

Ordningen med at prestene fikk lønn basert på avkastning fra prestegårdene, varte helt til Prestegårdsloven av 1955[1] trådte i kraft. Siden har prestene blitt lønnsmottakere, men bortforpaktning av gårdsbrukene var fortsatt det vanlige, samtidig som presten fortsatte å bo i presteboligen.

Gjennom sin behandling av St.meld. 64 (1984-85) åpnet Stortinget i 1985 adgang for å selge forpaktningsbrukene der det lå til rette for det. Salgene er i all hovedsak gjennomført, men noen eiendommer er beholdt i Opplysningsvesenets fonds eie ut fra at de på en spesiell måte representerer prestegårdshistorien. Prestegårder som er solgt og ikke lenger huser prest eller eies av Opplysningsvesenets fond, er ikke lenger å betrakte som prestegårder. Disse gårdene tar da i offisielle sammenhenger i bruk det opprinnelige navn som var benyttet før gården ble prestegård.

Prestegårdshistorien utgjør en viktig del av norsk kulturhistorie. Gårdene står sentralt i utviklingen av norsk folkeopplysning, utdanning, landbruk og kulturliv.[2] Blant de mest kjente personene med tilknytning til prestegårder er Petter Dass, Hanna Winsnes, Niels Henrik Abel, Jørgen Moe, Eilert Sundt, Henrik Wergeland, Camilla Collett, Johan Herman Wessel og Bjørnstjerne Bjørnson.

En rekke av eidsvollsmennene bodde på prestegårder i 1814, som Peter Ulrik Magnus Hount, Hans Jacob Stabel, Frederik Schmidt, Hans Hein Nysom, Hans Jacob Grøgaard, Lauritz Andreas Oftedahl, Georg Burchard Jersin, Nicolai Nielsen, Jens Stub, Jacob Hersleb Darre, Hieronymus Heyerdahl (1773–1847) og Hans Christian Ulrik Midelfart.[3]

Se også[rediger | rediger kilde]

Kategorien prestegårder for oversikt over eksisterende og tidligere prestegårder (ikke komplett)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lov av 9. desember 1955 nr 11 (Prestegårdsloven). Denne og Klokkerloven av 5. april 1963 nr 1 er senere erstattet med Lov om Opplysningsvesenets fond, jf. Lovdata.
  2. ^ Horgen, Jan E. (1999). Norske prestegarder — folk og hus. Landbruksforlaget. ISBN 82-529-2399-2. 
  3. ^ Holme (red.), Jørn (2014). De kom fra alle kanter - Eidsvollsmennene og deres hus. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-44564-5. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]