Latinskole

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Latinskole betegner en skoleform for gutter som fantes i Europa etter 1200, men skolens historie går tilbake til middelalderens kloster og katedralskoler. Jenter var utestengt fra skoleopplæring fordi man mente at jenter ikke trengte boklig utdannelse. De første klosterskolene ble opprettet på 500-tallet, og fram til 1200-tallet var de ryggraden i middelalderens skolevesen i Europa. Lenge var alle hellige skrifter skrevet kun på latin (frem til reformasjonen). Latinskolene skulle primært dekke den katolske kirkens behov for prester med kunnskaper i latin, og kirken bestemte skolenes innhold. Latin var også språket for de som skulle inn i statstjenesten, og mange adelsmenn og velstående sendte barna sine for å studere og erverve seg bokkunnskaper. På denne tiden var universitetsinstitusjonen lite utbygd i Europa. De første universitetene kom rundt 1350, i København i 1479 og i Oslo først i 1811.

I stiftsbyer ble latinskolene kalt katedralskoler. Norge hadde før reformasjonen katedralskoler i Bergen, Trondheim, Oslo og Hamar. Flere av disse ble grunnlagt under kardinal Nikolas Brekespears rundreise i Norge 1152–1153. Katedralskolen i Hamar forsvant igjen da bispesetet ble nedlagt i forbindelse med reformasjonen. Fredrikstad fikk katedralskole i tidsrommet 1572 og 1582. Kristiansand fikk katedralskole i 1686.

Examen artium ble etablert som opptakskrav ved Københavns Universitet i 1630. Dette medførte at undervisningen ved latinskolene i Danmark-Norge ble standardisert og tilpasset universitetets krav. Katedralskolene ble latinskoler i 1734. I 1739 kom en forordning om latinskolenes antall og innhold og man så også de første sentraliseringstiltak, latinskolene i de mindre byene ble lagt ned. Fag som morsmål, historie, geografi og realfag ble styrket.

I 1756 ble opptakskravene skjerpet og latin fikk på nytt større plass i fagplanen. Årsaken var at fattige elever tok opp skoleplasser og skremte bort velstående elever. «Da det endnu ofte skal arrivere, at heel slette og maadelige Ingenia antages i Skolerne, og derfra siden forsendes til Academiet, hvor man saa meget mindre af Dem kan vente nogen synderlig Forbedring i Deres Studeringer, som de tillige ere Fattige, og formedelst Fattigdom... nødes til strax at forlade Universitætet…»

I 1775 kom en ny «Forordning angaaende Skoele-Væsenets Forbedring ved de publiqve Skoele». Forordningen innførte mer undervisning i klassiske språk og morsmål. Andre fag forsvant. Bakgrunnen var klager fra universitetet om at nivået på studentene hadde sunket. Rektor ble truet med mulkt på 20 riksdaler om han uteksaminerte uegnede elever. Bare de 4 katedralskolene eksisterte nå som latinskoler.

På 1800-tallet ble det gjennomført en rekke reformer. Skolen fikk faggrupperinger og faglærere, de ble betraktet som en almendannende, (lov i 1869) og det ble slutt på at kirken kunne overstyre skolen. Realskole og middelskole ble innført fra 1848 og begrepet «normalplan» ble brukt for første gang. Først i 13. skoleår kom latin inn på planen.

Begrepet latinskole ble i 1903 erstattet av gymnas.


Kort om latinskolen: - Gutteelevene kom når de var 7-8 år. - Bodde i klosteret eller hos ansatte i domkirken. - Lærte å lese og skrive, latin og sang (korgutter). - Katedralskolene i byene var forbeholdt gutter med tanke på presteutdanning. - 4 klassetrinn(lectier), som man rykket oppover i ettersom man mestret kunnskapsstoffet for hvert trinn. - Trinnene var altså uavhengig av alder, elever som startet sent på skolen startet og gikk på det første nivået til han hadde mestret nok til å gå videre til det neste. (Ikke aldershomogene) - Ikke alle nådde det øverste trinnet/nivået "mesterlectien", de som nådde dette kunne gå ut i prestetjeneste eller studere teologi. - "De 7 frie kunster" - Puggeskole - Korporlig - Ofte ett stort "klasserom" for alle, atskilt med skillevegger for mesterlectien.


Kilde[rediger | rediger kilde]

  • Baune Aarsnes, Tove: Den skal tidlig krøkes -Skolen i historisk perspektiv,1995