Thomas Cranmer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Thomas Cranmer, erkebiskop av Canterbury (1545), maleri av Gerlach Flicke, National Portrait Gallery, London

Thomas Cranmer (født 2. juli 1489 I Aslacton/Nottinghamshire i England, henrettet 21. mars 1556 i Oxford) var erkebiskop av Canterbury under kongene Henrik VIII og Edward VI. Under Cranmers innflytelse slo den engelske reformasjon inn på en protestantisk kurs.

Tidlige år (1489–1533)[rediger | rediger kilde]

Cranmer foreldre Thomas og Agnes Cranmer tilhørte lavadelen og etterlot seg bare tilstrekkelig mye jord til at det kunne forsørge deres eldste sønn da de døde. På grunn av dette fikk Thomas og hans yngre bror bli virksomme i kirken.

I 1510 fikk Cranmer en plass ved Jesus College i Cambridge. I 1515, mens han fortsatt var ved Cambridge, giftet han seg med Joan, noe som førte til at han ble utelukket fra colleget ettersom alle studenter der skulle være ugifte. I 1519 døde Joan Cranmer i barselseng, og derpå kunne Thomas bli gjenantatt ved colleget. Han var kjent som en flittig student og ble lagt merke til for sin interesse for uortodoks filosofi. Han ble doktor i teologi i 1523.

På grunn av en pestepidemi forlot Cranmer Cambridge og flyttet til Essex. Der la kong Henrik VIII, som da bodde i nærheten, merke til ham. Kongen og hans rådgivere anså Cramer som en villig talsmann for Henriks ønskede annullering av sitt ekteskap med Katarina av Aragon. og slik ble han innblandet i prosessen som forsker. Cranmer ble medlem av sendeferden til Roma i 1530, og i 1532 ble han ambassadør hos den tysk-romerske keiser Karl V.

Cranmer møtte sin andre hustru Margarete, slekting ved ekteskap til den lutherske lærde Andreas Osiander, mens han tilbragte sommeren 1532 i Nürnberg.

Erkebiskop under Henrik VIII (1533–1547)[rediger | rediger kilde]

I januar 1533 hadde Henrik VIII oppdaget at Anne Boleyn, kvinnen som han ville gifte seg med, var gravid. Dette gjorde saken med annulleringen av ekteskapet mer påtrengende, og de giftet seg i hemmelighet i slutten av måneden. Cranmer fant ikke ut av det før noen uker etter.

Etter William Warhams død ville Henrik ha en medspiller på erkebispestolen i Canterbury, og valget falt på Cranmer, som inntil da bare hadde hatt heller lave stillinger i det kirkelige. Cranmer ble valgt fordi Henrik trodde at han skulle støtte hans politikk og finne løsninger på hans problem. Utnevnelsen viste samtidig at Henrik hadde oppgitt håpet om å få medhold fra Roma for en annullering.

Henrrik finansierte personlig de pavelige buller som trengtes for Cranmers promosjon til Canterbury. Det gikk greit å få bullene, etter som den pavelige nuntius var under instruks fra Roma om å være imøtekommende mot engelskmennene i håp om å avverge et definitivt brudd. Bullene ankom rundt 26. mars. Den 30. mars 1533 ble Cranmer vigslet til erkebiskop av Canterbury.

Cranmer tok med seg sin tyske fru Margarete da han ble erkebiskop men hold hennes nærvær hemmelig slik at det ikke skulle bli spredt at han brøt reglene om sølibat for prester.

I mai erklærte Cranmer Henriks ekteskap med Katarina av Aragon for ugyldig og at Anne Boleyn var kongens rettelige gemal. Med dette gikk Cranmer direkte mot pavens befaling. I september fødte Anne Henriks andre datter Elisabeth. Cranmer ble hennes gudfar.

Under Henriks regjering kunne Cranmer drive gjennom de reformer som gradvis ledet til en nyordning for kirken i England. I 1538 fordømte han John Lamberts læremeninger da Lambert fornektet realpresensen i nattverden. Lambert ble brent på bål. Cranmer motsatte seg også Henrik VIIIs 6 Articles, som gjentok kravet om sølibat for prester.

På tiden for klosteroppløsningen ble Cranmer privat tildelt en rekke tidligere kirkelige eiendommer, som det tidligere cluniacensiske nonneklosteret ved Arthington.

Thomas Cranmer etter Henrik VIIIs død

Cranmer var en varm beundrer av Henrik VIII, og da kongen døde erklærte han at han aldri mer skulle rake sitt skjegg som et tegn på sorg.

Erkebiskop under Edvard VI (1547–1553)[rediger | rediger kilde]

Etter at Henrik hadde dødd i 1547 ble Cranmer en uunnværlig rådgiver til hans sønn og etterfølger, Edvard VI, som var blitt oppfostret med protestantiske holdninger og tankegods. Under Edvards regjering innførte Cranmer de første versjonene av Book of Common Prayer (som fortsatt benyttes i en modernisert versjon), en prekensamling, de 42 artikler som sammenfatter anglikansk lære, og førte i det store og hele Den engelske kirke i en mer protestantisk retning.

De siste årene (1553–1556)[rediger | rediger kilde]

Edvard VI døde i 1553 og ble etterfulgt av sin halvsøster Maria I. Maria var datter av Henrik VIIIs første hustru Katarina av Aragon (som var spansk) og var katolikk. I pakt med dette satte hun i gang en motreformasjon.

Cranmers martyrdom, i John Foxes bok (1563)

Den 14. februar 1556 ble Cranmer, som var protestant, avsatt fra sitt embede, fengslet og anklaget for både høyforræderi og kjetteri. For å unngå henrettelse avsverget han seg sin protestantiske tro.

Men han ble likevel brent i og med at Cranmer ifølge John Foxe den 21. mars 1556 ble ført i prosesjon til St. Mary's Church i Oxford, der han i en offentlig uttalelse skulle gjenta og bekrefte at han avsvor seg sin protestantiske tro. Cranmer dro tilbake sin avsvergelse og fordømde den katolske lære og paven fra talerstolen, og sa videre at «hva gjelder paven tilbakeviser jeg ham, som Kristi fiende og Antikrist, med hele hans falske lære.» Etter dette ble han ført bort for å brennes på bål og holdt hånden han hadde ført pennen med da han underskrev avsvergelses dokumentet frem i flammenes kjerne slik at den ble brent til beinet mens han mumlet – den fordømte hånd som førte meg til svik. Vi ser dette tydelig på illustrasjonen til høyre.

Biskopene Nicholas Ridley og Hugh Latimer var før blitt brent på dette stedet i oktober 1555. Minnet om de tre hedres med det nærliggende viktorianske minnesmerket Martyrs' Memorial i Oxford.


Forgjenger:
 William Warham 
Erkebiskop av Canterbury
Etterfølger:
 Reginald Pole