Regino av Prüm

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Reginon eller Regino av Prüm (født ca. 840, død 915 i Trier) var en østfrankisk abbed i benediktinerordenen og en middelaldersk historiker.

Liv[rediger | rediger kilde]

Ifølge utsagn fra en senere periode, var Regino sønn av adelige foreldre og ble født i festningen i Altrip ved Rhinen, nær Speyer på en ukjent dato. Fra hans valg som abbed og hans skrifter, går det frem at han ble medlem av benediktinerordenen, muligens i Prüm, og at han hadde vært en ivrig student.

Det rike riksklosteret i Prüm ble mye skadet i det 9. århundre gjennom normannernes plyndringstokter og ble to ganger bemektiget og rasert, i 882 og 892. Etter den andre plyndringen av danene trakk abbot Farabert seg fra stillingen, og Regino ble valgt som hans etterfølger i 892. Hans arbeid for å restaurere klosteret ble vanskeliggjort av skonflikten mellom de stridende parter i Lotharingia.

I 899 ble Regino drevet ut av stillingen som som abbot av Richarius, senere biskop av Liége, bror til greve Gerhard og grev Mattfried av Hainaut. Richarius ble utnevnt til abbed, og Regino trakk seg fra stillingen og trakk seg tilbake til Trier, hvor han ble ærbødig mottatt av erkebiskop Ratbod og utnevnt til abbed av St Martin's. Han støttet erkebiskopens bestrebelser etter å utføre kirkelige reformer i vanskelige tider, gjenoppbygde klosteret St. Martin som hadde ligget brakk etter normannerne, ledsaget erkebiskopen under hans inspeksjoner, og brukte sin fritid til å skrive.

Regino døde i Trier i 915 og ble gravlagt i St. Maximin, hvor hans grav ble oppdaget i 1581.

Verker[rediger | rediger kilde]

De harmonica institutione and Tonarius[rediger | rediger kilde]

Regino's tidligste verk var Epistola de harmonica institutione, en avhandling om musikk som han skrev i form av et brev til erkebiskop Radbod. Dets primære formål var å forbedre den liturgiske sangen i kirkene og bispedømmet og muligens å sikre Radbod's støtte for dette. Han skrev også en samling messinger med tittelen Tonarius.

Chronicon[rediger | rediger kilde]

Regino's mest innflytelsesrike verk er Chronicon, en historie om verden fra dens begynnelse frem til året 906. Verket tar spesielt for seg historien til Lorraine og dets nabolag og ble dedikert til Adalberon, biskop av Augsburg (†909).

Første bind, som slutter i året 741 med bortgangen til Karl Martell, består hovedsakelig av utdrag fra Beda den ærverdige, Paulus Diaconus, og andre forfattere. Av andre bind (741-906), er den første delen et lengre utdrag fra de kongelige frankiske annaler frem til år 813. Den siste delen – fra 814 og fremover, er hans egne originale bidrag, selv om den har en feilaktig kronologi. Hvis man skal tro forfatteren, har han hovedsakelig basert seg på teksten på tradisjoner og muntlige utsagn. Verket ble fortsatt frem til 967 av en munk fra Trier, muligens Adalbert, erkebiskop av Magdeburg (†981).

Regino's krønike er en viktig kilde til Bulgarias middelalder-historie ved at den er den eneste samtidige tekst som antyder om eksistensen av konsilet i Preslav.

Blant historikere som har tatt i bruk Regino's krønike er Cosmas of Praha.

Krøniken ble første gang utgitt i Mainz i 1521.

Samling kanoner[rediger | rediger kilde]

Etter forespørsel av hans venn og mesén Radbod, erkebiskop av Trier (d. 915), arrangerte han en samling kanoniske tekster, Libri duo de synodalibus causis et disciplinis ecclesiasticis, tildelt Hatto I, erkebiskop av Mainz. Det var et verk om kloster-regler ved geistlige besøk.