Runebomme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Anders Paulsens tromme (t.v.) og Bindalstromma representerer på flere vis ytterpunkt blant de kjente samiske trommene: geografisk (Vadsø-Bindal), tiden den gikk ut av samisk eie (1691–1925) og typologisk. Anders' tromme er typisk nordsamisk: med flere horisontale nivå som tolkes som ulike (ånde)verdner. Bindalstromma er typisk sørsamisk: et rombeformet solsymbol i midten, og figurer spredt rundt kanten av tromma. Anders Paulsens tromme (t.v.) og Bindalstromma representerer på flere vis ytterpunkt blant de kjente samiske trommene: geografisk (Vadsø-Bindal), tiden den gikk ut av samisk eie (1691–1925) og typologisk. Anders' tromme er typisk nordsamisk: med flere horisontale nivå som tolkes som ulike (ånde)verdner. Bindalstromma er typisk sørsamisk: et rombeformet solsymbol i midten, og figurer spredt rundt kanten av tromma.
Anders Paulsens tromme (t.v.) og Bindalstromma representerer på flere vis ytterpunkt blant de kjente samiske trommene: geografisk (Vadsø-Bindal), tiden den gikk ut av samisk eie (1691–1925) og typologisk. Anders' tromme er typisk nordsamisk: med flere horisontale nivå som tolkes som ulike (ånde)verdner. Bindalstromma er typisk sørsamisk: et rombeformet solsymbol i midten, og figurer spredt rundt kanten av tromma.

Runebomme eller sjamantromme, goavddis, gobdis, meavrresgárri (nordsamisk), goabdes (lulesamisk) eller gievrie (sørsamisk), er et trommeinstrument som har en sentral rolle innenfor samisk religion.

Tromma er håndholdt, og består av et dekorert reinskinn, spent på en oval ramme som vanligvis er en rirkule eller sveipet tre. Noaidien, den samiske sjamanen, brukte tromma til å hensette seg i transe, og/eller for å hente kunnskap om framtida eller om ting som skjer andre steder. Noaidien lå da i dvale, mens frisjelen gikk ut av kroppen og besøkte åndeverdenen eller andre steder. Til spådommer brukes tromma sammen med en runebommehammer og en eller flere visere; svaret ble utledet av hvilke motiv viserne stoppet ved.

Motivene på tromma gjenspeiler eierens og hans families verdensbilde, både i religiøs og i praktisk, næringsmessig forstand.

Mange trommer gikk ut av samisk eie i løpet av 1700-tallet. Mange ble beslaglagt av prester og andre øvrighetspersoner, som ledd i en intensivert misjonsinnsats overfor samene. Andre trommer ble kjøpt av samlere. I dag kjenner man 70–80 bevarte trommer. Den største samlingen finnes ved Nordiska museet, Stockholm.

Navn og terminologi[rediger | rediger kilde]

Schefferus' Lapponia (1673)
Undersiden av skåltromme
Undersiden av rammetromme (Frøyningsfjelltromma), med vedhengene samlet

Det vanlig brukte navnet «runebomme» er en misforståelse, basert på at tegnene på tromma tidligere ble forvekslet med runer.[1] Mer relevante navn er «sjamantromme»[2] eller bare «den samiske tromma».[3] Det gamle svenske begrepet «trolltrumma» er på samme måte odiøst, og basert på oppfatningen av samisk religion som «trolldom». Læstadius (ca. 1840) snakket om «spåtrumma». På svensk brukes i dag termene «den samiska trumman»[4][5] eller bare «trumman»[5], avhengig av konteksten.

Strengt tatt betegner det nordsamiske ordet goavddis en skåltromme, og det sørsamiske ordet gievrie en rammetromme, i tråd med den vanlige utbredelsen av disse typene.[4] Et annet nordsamisk ord for tromma, meavrresgárri er et sammensatt lånord: meavrres fra meavrit og finsk möyriä «rote, sparke, brøle», og gárri fra norsk «kar, beholder, skål».[6]

Kildene[rediger | rediger kilde]

Se også: Noaidier (bok)

Det er to hovedkilder til kunnskap om trommene. Den ene er det som lar seg lese ut av de 70–80 bevarte runebommene selv, og den andre er de rapportene som svenske og dansk-norske prester og andre embetsmenn skrev på 1600- og 1700-tallet. I en tredje kategori finnes noe sporadiske omtaler av trommer i andre kilder.

Den eldste skriftelige referansen til en samisk tromme er en skildring av en sjamanistisk sjelereise i Historia Norvegiæ fra sent på 1100-tallet. Peder Claussøn Friis beskriver en noaidis ut-av-kroppen-reise i sin bok Norriges oc omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse (1632). Den eldste samiske beskrivelse av en trommes motiver og deres betydning er pitesamen Anders Huitloks tegning og fortelling om denne tromma som han selv eide, til den tyskfødte bergmesteren Hans P. Lybecker i 1642. Huitloks tromme «presenterer et virkelighetsbilde hvor guder og levende og døde mennesker og dyr virker sammen i naturen.»[7] Rettssakene mot Anders Paulsen i 1692 og mot lulesamen Lars Nilsson i 1691 er også en kildetype. Lars Nilsson ble henrettet for bruk av trolldom da han brukte runebomma og ofringer for å vekke til live sønnesønnen som hadde druknet.[8][9]

I Sverige ble det på 1600-tallet igangsatt et arbeid med å øke kunnskapen om samene. Under tredveårskrigen (1618–48) gikk det rykter om at samisk trolldom ble brukt for å skaffe de svenske hærstyrkene framgang.[10] Disse ryktene var noe av bakgrunnen for de forskningsarbeidene som førte fram til Johannes Schefferus' stor verk Lapponia, som utkom på latin i 1673, og senere på flere andre europeiske språk.[11] Som grunnlag for dette verket ble det forfattet «prästrelationer» fra flere prester i samiske områder. Redegjørelser fra Samuel Rheen, Olaus Graan, Johannes Tornæus og Nicolai Lundius var blant Schefferus' kilder.[12][13] På norsk side er det misjonsarbeidet til Thomas von Westen og hans medarbeidere fra 1715 og framover som er kildedannende. Tekster av bl.a. Hans Skanke, Jens Kildal, Isaac Olsen og Johan Randulfs Nærøymanuskriptet er dels ment som håndbøker for samemisjonens medarbeidere, og dels dokumentasjon for oppdragsgivere og allmennhet i København. von Westens erfaringer er også til stede som «Anonymus» i et kapittel av Knud Leems Beskrivelse over Finmarkens Lapper (1767).

I en særstilling som sent kildeskrift til samisk religion står Læstadius' Fragmenter i Lappska Mythologien (1839–45), som både er kildekritisk til tidligere skrifter, og bygger på egne observasjoner.

Utforming[rediger | rediger kilde]

Treet[rediger | rediger kilde]

Runebommen var alltid oval. Formen på ovalen kunne variere med materialet. Det er vanlig å beskrive fire hovedtyper av treverk:

  1. Skåltromme der trommeskåla, eller rammen er uthult av en rirkule – derav navnet skåltromme. Furu-rirkuler er i de aller fleste tilfellene blitt anvendt som materiale, men der finnes også noen gjort av gran-rirkuler. Trommeskinnet er festet til en utstikkende kantlist med en spesiell type søm som består av feste- og en kanttråd av sene.
  2. Spontrommer eller rammetrommer er formet ved sveiping; de to sveipendene er sydd eller klinket sammen. Her er også furu det dominerende materialet. Ved hjelp av samme teknikk som på skåltromma er trommeskinnet her også festet til rammens øvre kant.
  3. Ringtrommer er rammen av en selvvokst- eller en hel tilskjært fururing. Trommeskinnet er festet med trenagler på rammens øvre kant og skinnkanten forsterket med en kantsøm.
  4. Vinkelrammetrommer er laget av ett trestykke som er skåret ut fra treet med et vinkelformet snitt. For å kunne bøye trestykket til en oval er det skåret ut kileformede innsnitt både i «bunnen» og «veggen» av trestykket. Det finnes bare to fullstendig bevarte vinkelrammetrommer, begge er fra kemisamiske områder i Finland. Runebomma fra Bjørsvik i Nordland, som bare er delvis bevart, er også et eksempel på en vinkelrammetromme.

Ernst Manker nevner 41 spontrommer, én ringtromme, to vinkelrammetrommer og 27 skåltrommer i sitt oversiktsverk Die lappische Zaubertrommel[14]. Dette grunnlaget tatt i betraktning finnes det også forskere som deler trommene i to hovedgrupper: rammetrommer og skåltrommer.[4] Etter denne typologien er ringtromma og vinkelrammetrommene varianter av rammetromma. Ut fra de trommene som er bevart ser det ut som om spontrommer er det vanlige i de sørsamiske områdene, og skåltrommer det vanlige i det nordsamiske området. En vanlig oppfatning er også at skåltromma er en regional tilpasning av den opprinnelige trommetypen, som skal ha vært rammetromma.[4] Rammetromma ligner mest på de trommene man finner hos sibirske folkegrupper.[4]

Trommeskinnet og symbolene[rediger | rediger kilde]

En grunnleggende typologi over utbredelse av motivtyper på trommene. Samme inndeling er med små variasjoner brukt av K.B. Wiklund (1930), Ernst Manker[14] og Kjellström & Rydving[4].
Utsnitt fra sørsamisk tromme med tre vanlige motiv markert: forrådshuset (1), reinkveet (2) og Sáráhkká, Juoksáhkká og Uksáhkká (3-5).
Lulesamisk tromme med et særtilfelle av motiver; mest fisk, pelsdyr og fuglevilt.

Trommeskinnet ble laget av ugarvet reinskinn. Lars Olsen fortalte at det ble brukt halsen av et kalveskinn, fordi det er passe tykt, men han var ikke sikker på om dyrets kjønn hadde betydning.[15] Til å male figurene på trommeskinnet brukte man en grøt/saft laget av orebark.[14][6]

Motivene på tromma gjenspeiler eierens og hans families verdensbilde, både i religiøs og i praktisk, næringsmessig forstand.[16] «Trommas figurer viser den verden man lever i. Her er de viktigste dyrene avbildet: villrein og tamrein, rovdyrene som truer dem. Her blir næringsveiene tydelige: jakt, fiske med båt og garn, og reindriften. Fjell og sjøer synes. Mennesker, guder og gudinner, dertil leirplassen med gammer og forrådshus. Figurene viser også den fremmede religionen og samfunnet som trenger seg på. Kirker og hus vitner om de omveltningene som mange levde under.»[10][17] Hver eier valgte motiv fra sin egen forestillingsverden[18], og ingen trommer har samme samling av motiver.[12] Tromma som omtales i Historia Norvegiæ, med motiver av «hvaler, reinsdyr med seletøy og ski og til og med en liten båt med årer»[19] må ha tilhørt en sjøsame. Den lulesamiske tromma på bildet til høyre gjenspeiler på samme måte en eier som antagelig livnærte seg som jeger og fisker, og i mindre grad som reineier.

De som har studert trommene, har typeinndelt dem på grunnlag av strukturen i de malte motivene. En første grovinndeling kan være tre typer[4]:

  1. Sørsamiske, som karakteriseres av et sentralt rombeformet kors som symboliserer sola
  2. Sentralsamiske, som har skinnet delt inn i to felt med en horisontal strek, og gjerne med et solsymbol i det nederste feltet
  3. Nordsamiske trommer, som deler skinnet inn i tre eller fem felt. Dette oppfattes ofte som den inndeling som tilsvarer et samisk kosmos, med himmelsfærer, menneskenes verden og en underverden.

I Mankers materiale av 71 trommer utgjør de sørsamiske trommene 42, de sentralsamiske 22 og de nordsamiske 7.

Bindalstromma er en karakteristisk sørsamisk tromme, med solsymbolet som sentralmotiv. Trommas siste eier forklarte videre at trommebildet hadde fire sider, etter himmelretningene rundt sentralmotivet. Langs sydsiden – «som man ogsaa kunde kalde sommersiden eller livets side»[2] – er samlet det som har med samenes sommerliv i fjellet å gjøre: gammer, stabbur, reinflokken og beitelandet. På nordsiden – «som man ogsaa kunde kalde dødens side» – finner man det som har med sykdom, død og ondskap å gjøre.

Kjellström og Rydving har oppsummert trommenes bildeverden i disse motivkategoriene: naturen, reinen, bjørn, elg, andre pattedyr (ulv, bever, mindre pelsdyr), fugler, fisker, jakt, fiske, reindrift, leirstedet – med gamme, forrådshus (njalla) og noen andre lagerhus, kirkebygda, mennesker, kommunikasjon (ski, rein med pulk, båter), gudeverdenen, og tromma selv i bruk.[4][20]

Bildene fra reindriften omfatter først og fremst reinkveet, inngjerdingen som ble brukt ved samling og melking av tamrein. Dette motivet finnes på 3/4 av alle sørsamiske trommer, men pussig nok ikke på noen nordlige eller østlige trommer.[4] Reinkveet er konsekvent plassert på nederste halvdel av tromma. Reinsdyrene finnes både som strekfigurer, fullmodellerte dyr og symbolisert ved gevirkroner.[4] Leirplassen vises vanligvis som en eller flere trekanter som representerer gammen; det er også noen eksempler på at gammen er tydeligere figurativt utviklet.[4] Det samiske forrådshuset njalla er avbildet på mange trommer fra flere områder: Det er et lite hus, bygget på toppen av et avskåret tre. Vanligvis vises også den skråstilte stokkestigen foran huset.

Bildene fra gudeverdenen omfatter høyguden Ráðði, verdens opprettholder Varaldi olmmai, torden- og fruktbarhetsguden Horagallis, værguden Bieggolmmái, jaktguden Leaibolmmái, solguden Beaivi / Biejjie, mødregudinnene Máttaráhkká, Sáráhkká, Juoksáhkká og Uksáhkká, den ridende Ruto som bragte sykdom og død, og Jábmeáhkká – herskerinnen i dødsriket.

Objekter fra den ikkesamiske verden forekommer også på flere av trommene. Dette blir gjerne forklart som et forsøk på å forstå og håndtere de nye kulturimpulsene som trengte seg inn i det samiske samfunnet.[16] Kirker, hus og hester forekommer på mange trommer, og på trommene fra Torne og Kemi finnes både byen, presten og lappefogden avbildet.[16]

Tolkning av motivene kan være vanskelig, og det er gitt ulike forklaringer til flere av motivene. Man har ofte antatt at samene bortforklarte eller «kristnet» motivene for å redusere inntrykket av hedenskap når de beskrev trommene og deres motiv for prester og andre kristne tilhørere.[21][22] Motsatt finnes også den muligheten at forskere har åndeliggjort hverdagsmotiv.

Rydving mener at trommene og trommemotivene fra et kildekritisk utgangspunkt kan deles inn i fire grupper:[23]

  1. Bevarte trommer som er forklart av eierne. I denne gruppa finnes bare to trommer: Anders Paulsens tromme og Frøyningsfjelltromma.
  2. Bevarte trommer som er tolket/forklart av andre samtidige personer enn eieren. I denne gruppa finnes fem trommer: fire sørsamiske og én umesamisk.
  3. Tapte trommer som er nedtegnet og tolket/forklart, hvor det er uklart om eieren var involvert i forklaringen. I denne gruppa finnes fire trommer.
  4. Bevarte trommer uten samtidige tolkninger av motivene. Til denne kategorien hører de fleste av de om lag 70 kjente trommene.

Rydving (og Kjellström) har vist at både Olov Graans tromme fra Lycksele[4] og Frøyningsfjelltromma[23] har blitt åndeliggjort gjennom Mankers tolkninger: Hvis man sammenligner tolkningene framgår det hvordan Graan først og fremst forholdt seg til næringsvirksomhet og Manker til overnaturlige vesen. Dette gjenspeiler problemene med å tolke trommebildene.[4] De figurene som Graan forklarte som snøvær, et skip, regn og en ekorn-skog tolkes av Manker i stedet som vindguden Biegkålmaj, et båtoffer, en vær-gud og (blant flere forslag) som en skogs-ånd.[23] På Frøyningsfjelltromma blir et motiv som eieren forklarer som «Finnen kiører i sin Kirritz (akja) med Rinsdyr for», tolket av Manker som «Kanskje bare en vanlig sledekjøring, men det er ikke urimelig å anta at vi her har noaidien, tromens eier, på viktig ærend i åndeverdenen». Motsatt ser det ut til at eieren Bendik Andersen underkommuniserte tre figurer som vanligvis kan gjenkjennes som mødregudinnene, når han forklarer dem som «De Mands-Personer som vogter Rinsdyrene».

Tilbehør[rediger | rediger kilde]

Hammer fra Rendal med symmetrisk T-form. Hammer fra Rendal med symmetrisk T-form.
Hammer fra Rendal med symmetrisk T-form.
Viserne som ble brukt til spådommer var laget av horn eller metall.

Tilbehøret til tromma er først og fremst runebommehammeren og viserne, men også vedhengene på ramma og «bjørnestiftene».

Runebommehammeren (nordsamisk bállin) er vanligvis laget av reinhorn, og er T- eller Y-formet med to symmetriske hammerhoder, og dekorert med utskjæringer i linjer og geometriske mønster. Noen hammere har haler av lærreimer, eller er viklet inn med lær- eller metalltråder.[14][24] Manker kjente til og beskrev i alt 38 hammere.[14] Hammeren ble brukt både når noaidien gikk inn i transe, og sammen med viserne for spådomsformål.

Viserne til runebomma (nordsamisk vuorbi, bajá eller árpa, sørsamisk viejhkie) var laget av metall eller bein, en sjelden gang også av tre. Viserne ble brukt i spådomssituasjoner.

Vedhengene er lærreimer festet til ramma eller bunnen av tromma. Til disse er det igjen festet biter av metall eller horn/bein. Eieren av Frøyningsfjelltromma, Bendix Andersen Frøyningsfjell, forklarte i 1723 til Thomas von Westen at «Remmerne med Tinn-Traaer omviklede og med gammel Tin og Messing i Enden prydede, ere som gaver og Taknemligheds Tegn til Runne-Bommen, hvilke Finnerne giver, naar de efter dens Anvisning har været lykkelige.»[25] På ramma av den samme tromma var det også festet 11 små stifter av tinn i korsform; Bendix forklarte at dette «viiser hvor mange Biørne efter denne Runne-Bommes prophetie ere fældede.»[25] Manker påviser slike «bjørnestifter» på 13 ulike trommer.[14] På noen andre trommer var penisbein fra bjørn og rev montert inn blant vedhengene.[14]

Bruken av tromma[rediger | rediger kilde]

Samisk noaidi med tromma og i påfølgende transe; illustrasjon fra Schefferus' Lapponia (1673).
Isaac Olsen skriver at «hand falder i En Dvalle lige som død og bliver svart og blaa i ansigtet, og mens hand saa liger som død, da kand hand forrette saadant, og mange som er nær død, og siunis som død for menniskens øyen, de kand blive straxt frisk igjen paa samme timme, og naar hand liger i saadan besvimmelse eller Dvalle, da kand han fare vide om kring og forretter meget og kand fortælle mangfoldigt og undelige ting, naar hand opvogner, som hand haver seet og giort, og kand fare vide om landene og i mange steder og føre tidende derfra og føre vise tegen og mercke med sig der fra naar hand er beden der om, og da farer hand og saa i strid i mod sine modstandere og kampis som i En anden verden, indtil at den Ene har lagt livet igien, og er over vunden»[26]
Denne tromma tilhørte Morten Olofsson fra Åsele inntil den på nyttårsdagen 1725 ble konfiskert av biskopen i Härnosand, Petrus Asp.[27][5] Denne dagen ble det samlet inn 26 trommer av noenlunde samme stiltype.[14] Dette kalles «Åseletypen»; omlag 20 av dem befinner seg på Nordiska museet, og de utgjør – sammen med andre sørsamiske trommer – en stor andel av de innsamlede og bevarte trommene.
Tromme fra lulesamisk område. Først omtalt av Schefferus i 1673; nå i Nordiska museet.
Mari Boine med en moderne tromme. I vår tid brukes tromma både som instument og som samisk identitetsmarkør.

Ernst Manker har oppsummert bruken av tromma, på grunnlag av eldre og yngre kilder[28]. Denne sammenfatningen omfatter både transe og spådommer

  • rett før tromma ble brukt, ble skinnet strammet ved at tromma ble holdt mot bålvarmen
  • trommeslageren/brukeren sto på kne, eller satt med korslagte bein og holdt tromma i venstre hånd
  • viserne (eller ringene, som Rheen kaller det) ble plassert på skinnet; enten på en bestemt plass eller tilfeldig
  • hammeren ble holdt i høyre hånd; man slo på skinnet enten med det ene av hammerhodene eller med flatsiden av hammeren
  • trommeslageren begynte sakte og forsiktig, men slo etterhvert heftigere
  • hvis trommerslageren falt i transe, ble tromma lagt over ham, med skinnet/bildesiden ned
  • viserens vei over trommeskinnet, eller stedet der den stanset, ble regnet som betydningsfullt.

Samuel Rheen var prest i Kvikkjokk fra 1664 til 71, og en av de første som skrev om samisk religion. Han mente at mange, men ikke alle samer brukte tromma til å spå med, og han nevner fire emner som samene søker kunnskap om gjennom tromma

  1. for å ta rede på hvordan det sto til andre steder
  2. for å få kunnskap om hell og uhell, helse og sykdom
  3. for å kurere sykdommer
  4. for å finne ut hvilken Gud man skal ofre til

Av de fire bruksmåtene som Rheen nevner, vet man fra senere kilder at den første bruksmåten var forbeholdt noaidien.[4] Ut fra kildene kan det se ut som om bruken av tromma etterhvert ble «demokratisert», slik at det i noen områder fantes en tromme i hver husstand, som husfaren kunne konsultere.[4] Likevel tyder det meste på at trommas opprinnelige funksjon – å komme i transe, var forbeholdt noaidien.[4]

Ut fra de foreliggende kildene ser det ut til at de fleste husholdningene i de sørsamiske områdene på 1700-tallet hadde hver sin tromme, og at disse primært ble brukt til spådomsformål.[29] De sørsamiske motivene og motivstrukturen bygger opp under en slik spådomsbruk, mens den nordsamiske motivstrukturen med hierarkisk inndelte åndeverdner skildrer det mytologiske univers av nivåer som det var noaidiens privilegium å bevege seg innenfor.[29][16]

Trommene ble vanligvis tatt med på nomadiske vandringer, selv om det også er kjent at man gjemte tromma i nærheten av en av de faste boplassene. Inne i teltet og gammen hadde tromma sin faste plass i boaššu, plassen innenfor ildstedet som regnes som det «hellige rommet» i gammen.[6]

I flere av kildene, og vurderingen av kildene, er det pekt på dobbelheten i trommene: okkult redskap, eller spådomsredskap for praktiske hverdagsspørsmål.[27] Trommene gikk i arv. Blant eierne var det ikke alle som beskrev seg selv som aktive brukerne av trommene; i det minste ikke når de gjorde rede for tromma under innsamlinger.[27]

Det er ikke kjent at tromma eller noaidien hadde noen rolle i forbindelse med fødsel og død.[16]

Noen mener at tilvirking av trommer skjedde etter hemmelige ritualer. Motsatt har Manker[14] fotodokumentert hvordan prosessen foregikk. Utvelgelsen av motiver, eller resonnementene bak disse er ikke dokumentert, men det er kjent at innvielsen av nye trommer skjedde gjennom ritualer som involverte hele husstanden.

I transe og henrykkelse[rediger | rediger kilde]

Noaiden brukte runebommen til å komme i transe. De slo på tromma rytmisk og intenst til de falt i transe og gikk i en slags dvale. Mens noaidien var i transe kunne frisjelen hans legge ut på reise, enten i åndenes verden eller til andre steder. Beretningen i Historia Norvegiæ skildrer noaidier som kan reise til en åndeverden og der sloss mot fiendeånder for å gjøre mennesker friske.[19] Hos Peder Claussøn Friis skildres en same i Bergen som «har evne til å fly og skaffe kunnskap om hva som skjer på steder langt borte, og da legger han seg ned og oppgir ånden, og ligger som død […] en time eller halvannen». Samen Jakob gjør en åndereise til Tyskland for å skaffe informasjon om tilstanden i familien til en tysk handelsmann.[30]

Både Nicolai Lundius (1670-årene), Isaac Olsen (1717) og Jens Kildal (ca. 1730) skildrer hvordan noaidien reiser til åndeverdenen for å forhandle med dødsåndene for å gjøre mennesker friske.[16] «Med risk för sitt eget liv gav han sig ned till de dödas värld för att möta Jábmeáhkka, gudinnan som härskade dãr, det var med henne han skulle förhandla för at få den sjukes själ tillbaka til livet.»[10]

Som spådomsinstrument[rediger | rediger kilde]

Både Rheen og Olsen skildrer tromma som en del av forberedelsene til bjørnejakt.[16][12] Rheen forklarer at noaidien kunne skaffe kunnskap om jaktlykke, mens Olsen antyder at noaidien kan manipulere bjørnen til å bevege seg innenfor skuddhold. Noaidien/trommeeieeren gikk rett bak spydbæreren i jaktfølget, og satt på prominent plass ved siden av jegeren under måltidet etter jakten.[16][31]

Lars Levi Læstadius skriver i Fragmenter i Lappska Mythologien (1840–45) at «Lappen brukade Spåtrumman som ett orakel, hvilket han icke försummade, att rådfråga, så ofta någonting viktigt var å färde. Det var ungefärligen som att spå i kort, nyttja slagruta eller dylika. Ty ick må man tro, att hvarje Lapp, som hade Spåtrumma, var Trollkarl.»[32] Viseren «beveget seg rundt på trommeskinnet og var innom de ulike figurene som var tegnet inn. Noaidien tolket så gudenes vilje ut i fra figurene ringen var innom, og hvor den til slutt stanset.»[33] Lignende bruksformer er beskrevet for Bindalstromma, Frøyningsfjelltromma og Runebomma fra Velfjord.

Kvinner og tromma[rediger | rediger kilde]

Spørsmålet om kvinners bruk av tromma, eller tilgang til den, har vært diskutert, og kildene er ikke entydige. På den ene siden burde kvinner ikke røre tromma[2], og under reiser skulle kvinnene følge en annen kjørerute enn den raiden som fraktet tromma.[16] På den annen side var hele familien involvert i innvielsen av trommene[16][2], og kvinnenes deltagelse med joik mens noaidien var i transe, var en forutsetning for at sjelereisen skulle fungere etter planen.[16] May-Lisbeth Myrhaug har nyfortolket kildematerialet fra 1600- og 1700-tallet, og mener at det er dekning for å snakke om utøvende kvinnelige noaidier, også på sjelereisenivå.[34][12]

Etter trommetiden[rediger | rediger kilde]

På 1600- og 1700-tallet ble det gjennomført flere store innsamlinger av trommer. Fordi Misjonskollegiet med Thomas von Westen og hans medarbeidere «oppfattet sametrommene som samenes bibel, trodde de at å ødelegge dem, var å ta ondet ved roten»[7]. En fri, «avgudsdyrkende» same ble oppfattet som en trussel mot staten.[10] Det økte misjonstrykket hadde både sammenheng med den dansk-norske enevoldstidens styrking av statsmakten og kontroll over innbyggerne, og med pietismens økte vektlegging på den subjektive, aktive gudstroen. I Åsele ble det samlet inn to trommer i 1686, åtte i 1689 og 26 i 1725.[16]

Thomas von Westen samlet inn omlag 100 trommer fra det sørsamiske området[10], hvorav om lag 70 gikk tapt i en brann i København i 1728.[4] Av disse ble åtte samlet inn på Snåsa i 1723. von Westen fant imidlertid ingen nordsamiske trommer på sine innsamlingsreiser mellom 1715 og 1730; dette kan forklares med at kristningen av samene var kommet lengre i nord, at trommene allerede var ødelagt, eller med at trommene i de nordsamiske områdene ikke var utbredt allemannseie, men bare forbehold noen få utvalgte.[10][16]

Samtidig med de innsamlingene som ble gjort at myndighetene, fantes det også en privat samlerinteresse. Manker[14] dokumenterer 3–4 trommer i privat eie på svenske herregårder, hvor tradisjonen er at trommene skal ha vært gaver fra Carl von Linné. Andre trommer havnet ad ulike veier i mellomeuropeiske museer og samlinger.

En milepæl i arbeidet med trommene var Ernst Mankers omfattende dokumentasjon i Die lappische Zaubertrommel (2 bind, 1938 og 1950), hvor han både dokumenterer trommenes historie og ytre karakteristiska, og gir en tolkning av motivene. Både i Norge og Sverige ble trommene på 1900-tallet overført til de allminnelige folkemuseene, og inngitt i utstillinger om «svensk folkliv»/«norsk kultur». Etterhvert som samisk museumsvesen har utviklet seg, har det vært krevd tilbakeføring av trommene og andre kulturminner. Anders Paulsens tromme er siden 1979 i De Samiske Samlinger, Karasjok.

Ved siden av den egentlige forskningen på trommene har også andre, «mer eller mindre fantasifulla hypoteser om figurerna bestämt hur de tolkats, som när de uppfattats som imitationer av runor och som samiska stjärntecken.»[23][35]

De siste trommene som er funnet, er alle tre fra sørsamisk område: Runebomma fra Velfjord i 1969[36][37][27], funnet ved Røyrtjønna i Nærøy i 1993 av en ramme og to hornbiter som kan ha vært hammer eller visere[38][39], og sist funnet i Visten i Vevelstad i 1997 i av en intakt treramme, hammer, viser og et skinnstykke som kan være trommeskinnet eller en pose til oppbevaring[38].

Innpå 1900-tallet fantes det fremdeles kilder som kunne fortelle om hvordan de gamle brukte tromma, men ingen som selv hadde brukt eller deltatt i bruken av den.[2][37] Flere antyder at det fremdeles kan finnes trommer i samisk eie, som er gjemt bort eller som ikke brukes offentlig.[7][27]

Tromma oppfattes som et symbol og en identitetsmarkør for moderne samer[5]; for noen kan dette ytre seg som et ønske om å «levandegöra ett nutida nåjdskap», mens andre har en mer nøytral kulturhistorisk interesse for kulturen.[12] Samiske nysjamaner som Ailo Gaup og Eirik Myrhaug[40] henter impulser fra både samisk tradisjon og andre sjamanistiske kulturer.[7] Samiske trommer finnes i dag å få kjøpt som souvenirer; da vanligvis som frie gjengivelser av typiske motiv.[5] Tromma brukes også som instrument.[5] Utsnitt fra motivene på Anders Paulsens tromme ble gjengitt på et norsk frimerke i 2006, i en serieutgivelse om norrøn mytologi.[41]

Sirkelen i det samiske flagget er en representasjon av ringtromma.[42]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen. Samenes historie, fram til 1750. Cappelen, 2004. ISBN 978-82-02-19672-1
  2. ^ a b c d e Pareli 2010
  3. ^ Tromma fra nettutstillingen «Samisk tro og mytologi»; Varanger Samiske Museum
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Kjellström & Rydving 1998
  5. ^ a b c d e f Trumman; samer.se
  6. ^ a b c Solbakk 2012
  7. ^ a b c d Brita Pollan i innledningen til Noaidier, 2002
  8. ^ Se artikkelen om Lars Nilsson på svensk Wikipedia, og kildene der.
  9. ^ Karin Granqvist. «Till vem ger du din själ, berättelsen om Lars Nilsson på liv och död». I: Fordom då alla djur kunde tala… – samisk tro i förändring. Redigert av Åsa Virdi Kroik. Rosima förlag, 2001. ISBN 91-973517-1-7.
  10. ^ a b c d e f Westman og Utsi 1998
  11. ^ Johannes Schefferus (1621 - 1679) i nettutstillingen «The Northern Lights Route» fra Universitetsbiblioteket i Tromsø, 1999
  12. ^ a b c d e Mebius 2007
  13. ^ Kuoljok og Kuhmunen 2014
  14. ^ a b c d e f g h i j Manker 1938
  15. ^ Pareli 2010
  16. ^ a b c d e f g h i j k l m Westman 2001
  17. ^ Sitatet oversatt til norsk fra «Trummans figurer visar den värld man rörde sig i. Här finns de viktigaste djuren avbildade; vild- och tamrenen, rovdjuren som hotar dem. Här blir näringarnas tydliga; jakten, fisket med båt och nät och renskötseln. Fjäll och sjöar syns. Människor, gudar och gudinnor, liksom vistet [leirplassen] med kåtor och förrådsbodar. Figurerna visar och den främmande religionen och samhället som börjat tränga på. Kyrkor och hus vittnar om den til av omvälvning som många levde i.»
  18. ^ Louise Bäckman: «tecknade utifrån sin egen föreställingsvärld», sitert hos Kroik 2007
  19. ^ a b Utdrag fra Historia Norvegiæ på Roald E. Kristiansens nettside Samisk religion.
  20. ^ På den private, finske hjemmesiden thuleia.com finner man oversikten Shaman´s drum symbols in Scandinavia, med en litt annen betoning og gruppering.
  21. ^ Se f.eks. kapitlet om Anders Paulsen (s. 336-353) i Liv Helene Willumsen. Dømt til ild og bål, trolldomsprosessene i Skottland og Finnmark. Orkana forlag, 2013.
  22. ^ Manker 1950
  23. ^ a b c d Rydving 2007
  24. ^ Trumhammare; digitaltmuseum.se
  25. ^ a b Anonym hos Qvigstad 1903
  26. ^ Utdrag fra Relation om lappernes vildfarelser og overtro (1715) på Roald E. Kristiansens nettside Samisk religion.
  27. ^ a b c d e Kroik 2007
  28. ^ Manker 1938/1950; her sitert etter Kjellström og Rydving 1998
  29. ^ a b Kristensen 2012
  30. ^ Utdrag fra Norriges oc omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse (1632) på Roald E. Kristiansens nettside Samisk religion.
  31. ^ Ragnhild Myrstad (1996). Bjørnegraver i Nord-Norge: spor etter den samiske bjørnekulten. Tromsø: Universitetet i Tromsø, Institutt for samfunnsvitenskap, Arkeologiseksjonen. 
  32. ^ Her sitert etter Hans Mebius. Bissie, studier i samisk religionshistoria. Jengel förlag, 2007. ISBN 91-88672-05-0
  33. ^ Aage Solbakk. «Samisk mytologi og folkemedisin = Noaidevuohta ja álbmotmedisiidna = Sámi mythology and folk medicine». I: Árbevirolaš máhttu ja dahkkivuoigatvuohta = Tradisjonell kunnskap og opphavsrett. Utgitt av Sámikopiija, Karasjok, 2007. (pdf)
  34. ^ May-Lisbeth Myrhaug (1997). I modergudinnens fotspor: samisk religion med vekt på kvinnelige kultutøvere og gudinnekult. Oslo: Pax. ISBN 8253018665 (h.) . 
  35. ^ Rydving viser til Sigurd Agrells Lapptrummor och runmagi (1934; ebok hos runeberg.org) og Bo Sommarströms «Ethnoastronomical perspectives on Saami religion» (1987; pdf). Pollan (1993) drøfter og vurderer Sommarström mer positivt enn Rydving.
  36. ^ Del av samisk runebomme. Velfjord 1969; digitaltmuseum.no
  37. ^ a b Herlaug Vonheim. «Runebommen fra Velfjord». I: Årbok for Helgeland 1988. Opptrykt i Ottar nr. 4, 1997
  38. ^ a b Berglund 2004
  39. ^ Maja Dunfjeld. «Gievrie – en samisk kulturskatt, tromma fra Nærøy». I: Njaarke : tjaalegh Harranen Giesieakademijeste. Harran, 2007. ISBN 978-82-997763-0-1 (Skrifter fra Sommerakademiet på Harran; 1)
  40. ^ livstreet.com, Eirik Myrhaugs hjemmeside
  41. ^ Bl29; frimerkehuset.no
  42. ^ Det samiske flagget; forskning.no, 6.2.2003

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anonym. (1723) [trolig Thomas von Westen] «Underrettning om Rune-Bommens rette Brug iblandt Finnerne i Nordlandene og Finnmarken saaledes, som det har været af Fordum-Tiid». Gjengitt i Just Qvigstad (red.) Kildeskrifter til den lappiske mythologi; bind 1. Utgitt i serien Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs skrifter 1903. (ebok). Side 65-68
  • Birgitta Berglund. «Runebommer, noaider og misjonærer». i: Spor, nr 1, 2004 (pdf)
  • Rune Blix Hagen. «Harmløs dissenter eller djevelsk trollmann? Trolldomsprosessen mot samen Anders Poulsen i 1692» I: Historisk tidsskrift; 2002; nr 2/3 (pdf)
  • Rolf Kjellström & Håkan Rydving. Den samiska trumman. Nordiska museet, 1988. ISBN 91-7108-289-1
  • Roald E. Kristensen. «Samisk religion». I: Guddommelig skjønnhet : kunst i religionene. Av Geir Winje mfl. Universitetsforlaget, 2012. ISBN 978-82-15-02012-9. Artikkelen er særlig en beskrivelse av motivene på tromma som omtales i Nærøymanuskriptet
  • Åsa Virdi Kroik. Hellre mista sitt huvud än lämna sin trumma. Föreningen Boska, 2007. ISBN 978-91-633-1020-1. Kapitlet «Trumman»
  • Sunna Kuoljok og Anna Westman Kuhmunen. Betraktelser av en trumma. Ájtte museums venners småskrift, 2014. Handler særlig om denne tromma, som fra 2012 oppbevares ved Ájtte
  • Ernst Manker. Die lappische Zaubertrommel, eine ethnologische Monographie. 2 bind.
    • 1. Die Trommel als Denkmal materieller Kultur. Thule förlag, 1938 (Nordiska museets serie Acta Lapponica; 1)
    • 2. Die Trommel als Urkunde geistigen Lebens. Gebers förlag, 1950 (Nordiska museets serie Acta Lapponica; 6)
  • Hans Mebius. Bissie, studier i samisk religionshistoria. Jengel förlag, 2007. ISBN 91-88672-05-0
  • Leif Pareli. «To kildeskrifter om Bindalstromma». I: Åarjel-saemieh; nr 10. 2010. Med Lars Olsens beretning fra 1885 og Nils Mathias Nilsen Vesterfjells forklaring fra 1925.
  • Brita Pollan. Samiske sjamaner: religion og helbredelse. Gyldendal, 1993. ISBN 82-05-21558-8. (ebok fra bokhylla.no)
  • Håkan Rydving. «Ett metodiskt problem och dess lösning : att tolka sydsamiska trumfigurer med hjälp av trumman från Freavnantjahke». I: Njaarke : tjaalegh Harranen Giesieakademijeste. Redigert av Maja Dunfjeld. Harran, 2007. ISBN 978-82-997763-0-1 (Skrifter fra Sommerakademiet på Harran; 1)
  • Aage Solbakk. Hva vi tror på : noaidevuohta - en innføring i nordsamenes religion. ČálliidLágádus, 2008. ISBN 978-82-92044-57-5
  • Anna Westman [Kuhmunen]. «Den heliga trumman». I: Fordom då alla djur kunde tala… – samisk tro i förändring. Redigert av Åsa Virdi Kroik. Rosima förlag, 2001. ISBN 91-973517-1-7. Også i: Efter förfädernas sed : om samisk religion Redigert av Åsa Virdi Kroik. Föreningen Boska, 2005. ISBN 91-631-7196-1.
  • Anna Westman og John E. Utsi. Trumtid, om samernas trummor och religion = Gáriid áigi : sámiid dološ gáriid ja oskku birra. Utgitt av Ájtte og Nordiska museet, 1998. 32 sider. ISBN 91-87636-13-1.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]