Runebomme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Arbeid pågår: Denne siden er under arbeid. Som leser bør du være forberedt på at artikkelen kan være uferdig, og at innholdet kan endre seg fra dag til dag. Som bidragsyter bør du være forberedt på redigeringskollisjoner; det kan være lurt å kopiere din tekst til en annen tekstbehandler før du lagrer. Diskuter gjerne artikkelens struktur og innhold på diskusjonssiden. Se også diskusjonssiden for ytterligere informasjon.
Kopi av Anders Paulsens runebomme. Runebommen ble konfiskert i Vadsø i 1691. I 1694 ble den overført til Det kongelige kunstkammer i København. Siden 1979 har originalen vært oppbevart i de samiske samlinger i Karasjok.
Den svenske botanikeren Carl von Linné iført samedrakt og med runebomme etter sin reise til Lappland; maleri fra 1737.
Samisk sjaman fra 1700-tallet med sin «magiske» runebomme (meavrresgárri). Illustrasjon fra Knud Leems bok Beskrivelse over Finnmarkens Lapper (1767).

Runebomme, også kalt trolltromme, sjamantromme, goavddis, gobdis, meavrresgárri (nordsamisk) eller gievrie (sørsamisk), er et instrument som har en sentral rolle innenfor samisk religion.

Tromma er håndholdt, og består av et dekorert reinskinn, spent på en oval ramme som vanligvis er en rirkule eller sveipet tre. Noaidien, den samiske sjamanen, bruker trommen til å hensette seg i transe, og eller for å hente kunnskap om framtida eller om ting som skjer andre steder. Til spådommer brukes tromma sammen med en runebommehammer og en eller flere visere.

Utforming[rediger | rediger kilde]

De to viktigste variablene for beskrivelsen av runebommer er treet og dekorasjonene på skinnet.

Treet[rediger | rediger kilde]

Runebommen var alltid oval.

Det er vanlig å beskrive fire hovedtyper av treverk

  1. Skåltromme der trommeskåla, eller rammen er uthult av en rirkule – derav navnet skåltromme. Furu-rirkuler er i de aller fleste tilfellene blitt anvendt som materiale, men der finnes også noen gjort av gran-rirkuler. Trommeskinnet er festet til en utstikkende kantlist med en spesiell type søm som består av feste- og en kanttråd av sene.
  2. Spontrommer eller rammetrommer er formet ved sveiping; de to sveipendene er sydd eller klinket sammen. Her er også furu det dominerende materialet. Ved hjelp av samme teknikk som på skåltromma er trommeskinnet her også festet til rammens øvre kant.
  3. Ringtrommen er rammen av en selvvokst- eller en hel tilskjært fururing. Trommeskinnet er festet med trenagler på rammens øvre kant og skinnkanten forsterket med en kantsøm.
  4. vinkelrammetromma er laget av ett trestykke som er skåret ut fra treet med et vinkelformet snitt. For å kunne bøye trestykket til en oval er det skåret ut kileformede innsnitt både i «bunnen» og «veggen» av trestykket. Runebomma fra Bjørsvik er et eksempel på vinkelrammetromme.

Ernst Manker nevner 41 spontrommer, to vinkelrammetrommer, én ringtromme og 27 skåltrommer i sitt oversiktsverk Die lappische Zaubertrommel (1938–50). Ut fra de trommene som er bevart ser det ut som om spontrommer er det vanlige i de sørsamiske områdene, og skåltrommer det vanlige i det nordsamiske området.

Symbolene på trommeskinnet[rediger | rediger kilde]

Trommeskinnet var dekorert med ulike figurer og guder, sola var samenes viktigste gud, så den var alltid i midten eller helt øverst. Når noaiden skulle spå åndenes vilje og om framtiden, la han en ring på trommeskinnet og slo med en hammer eller en trommestikke av reinhorn. Ringen beveget seg mellom de ulike figurene eller gudene. Således åndenes vilje forklart eller tolket.

På en runebomme av sydlig type er det tradisjonelle sol-tegnet i midten. Figurer/symboler for torden og vind samt en reinfigur og noen andre offerdyr. Rundt sentralfiguren er det ulike dyrefigurer, et reingjerde, rein med slede, båter, en tromme, kors og de kristnes boplass med hus, hest, ku og geit. På toppen den rådende far. Øverst til høyre kan man se dødsrikets figurer, og nederst på samme side de tre aahkah. Ellers rundt kanten ser man jeger med pil og bue, rovdyr, reiner, hund og mennesker.

Noaiden brukte også runebommen til å komme i transe[trenger referanse]. De slo på trommen rytmisk og intenst til de falt i transe og gikk i en slags dvale. Noaidene kunne ligge i transe i et døgn. Imens vandret frisjelen i åndenes verden og fikk vite gudenes vilje. Når noaiden våknet, kunne han fortelle hvor man kunne jakte på dyr, hvor det var bjørn og ulv, eller farer som truet. Dersom oppdraget var vellykket, våknet noaiden opp med gode nyheter. Dersom reisen i åndeverdenen var mislykket, risikerte noaiden å dø.

Tilbehør[rediger | rediger kilde]

Konstruksjon og bruk[rediger | rediger kilde]

Det var noaidens oppgave å lage tromme. Det var en hemmelighet hvordan noaiden lagde trommene sine, men bevarte trommer viser fremgangsmåten. Trommeskinnet ble laget av ugarvet skinn av en kalv etter en ettårsgammel reinsimle brukt. Til å lage figurene på trommen brukte de bark av older. Dette var jaktguden eller blodmannens tre. Treets blod gir farge som aldri forsvinner. Noaiden puttet barkebiter i munnen og tygget så han ble rød rundt munnen. Mønsteret ble tegnet inn på tromma med en pinne.

Når tromma skulle innvies var hele familien samlet. Alle satt på sin plass rundt ilden og ingen fikk røre den nye tromma. Hver kvinne ga et smykke, spenne eller en knapp som ble hengt opp i ei lærreim på trommas kant. Her ble det også hengt opp nye ting som tenner og klør. Sterkest var driften fra et pilformet bein som sitter i penisen til bjørnen. Trommepinnen var en liten dobbelhammer av reinhorn. Under innvielsesseremonien var det familiens yngste gutt som fikk æren å slå det første slaget. Det var gjerne en liten trekant eller en ring som lå på tromma når noaiden slo. Denne ringen rørte seg og forandret retning når tromma ble slått på, og den ble liggende over den figuren som det var bestemt fra høyere makter at den skulle ligge.

I transe og henrykkelse[rediger | rediger kilde]

Som spådomsinstrument[rediger | rediger kilde]

Etter trommetiden[rediger | rediger kilde]

Forfulgt og beslaglagt[rediger | rediger kilde]

Kristne misjonærer brente nesten alle trommer på bål. På 1600- og 1700-tallet ble det satt inn en stor innsamling, og trommene ble brent foran kirkeinngangen. Den som våget å gjemme tromma, eller lage seg en ny, risikerte bøter, fengselsstraff og endog dødsdom. Noen få gjenlevende runebommer finnes på museer og i privatsamlinger, ikke bare i Norden, men også i Europa.

I museer og forskning[rediger | rediger kilde]

Samisk runebomme i Arctikum-museet i Rovaniemi, Finland.

Samisk nysjamanisme[rediger | rediger kilde]

Souvenirer[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Rolf Kjellström & Håkan Rydving. Den samiska trumman. Nordiska museet, 1988. ISBN 91-7108-289-1
  • Roald E. Kristensen. «Samisk religion». I: Guddommelig skjønnhet : kunst i religionene. Av Geir Winje mfl. Universitetsforlaget, 2012. ISBN 978-82-15-02012-9
  • Åsa Virdi Kroik. Hellre mista sitt huvud än lämna sin trumma. Föreningen Boska, 2007. ISBN 978-91-633-1020-1. Kapitlet «Trumman»
  • Ernst Manker. Die lappische Zaubertrommel, eine ethnologische Monographie. 2 bind.
    • 1. Die Trommel als Denkmal materieller Kultur. Thule förlag, 1938 (Nordiska Museets serie Acta Lapponica; 1)
    • 2. Die Trommel als Urkunde geistigen Lebens. Gebers förlag, 1950 (Nordiska museets serie Acta Lapponica; 6)
  • Hans Mebius. Bissie, studier i samisk religionshistoria. Jengel förlag, 2007. ISBN 91-88672-05-0
  • Leif Pareli. «To kildeskrifter om Bindalstromma». I: Åarjel-saemieh; nr 10. 2010. Med Lars Olsens beretning fra 1885 og Nils Mathias Nilsen Vesterfjells forklaring fra 1925.
  • Håkan Rydving. «Ett metodiskt problem och dess lösning : att tolka sydsamiska trumfigurer med hjälp av trumman från Freavnantjahke». I: Njaarke : tjaalegh Harranen Giesieakademijeste. Harran, 2007. ISBN 978-82-997763-0-1 (Skrifter fra Sommerakademiet på Harran; 1)
  • Anna Westman og John E. Utsi. Trumtid, om samernas trummor och religion = Gáriid áigi : sámiid dološ gáriid ja oskku birra. Utgitt av Ájtte og Nordiska Museet, 1998. 32 sider. ISBN 91-87636-13-1.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Sami drums – bilder, video eller lyd