Runebomme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kopi av runebommen som tilhørte den 100-år gamle samen Anders Paulsen utstilt i Kulturhistorisk museum, Oslo. Runebommen ble konfiskert i tinget i Vadsø i 1691. I 1694 ble den overført til Det kongelige kunstkammer i København. Siden 1979 har originalen vært oppbevart i de samiske samlinger i Karasjok.
Den svenske botanikeren Carl von Linné iført samedrakt og med runebomme etter sin reise til Lappland. Illustrasjonen er basert på et maleri fra 1737.
Samisk sjaman fra 1700-tallet med sin «magiske» runebomme (meavrresgárri). Illustrasjon fra Knud Leems bok Beskrivelse over Finnmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Afgudsdyrkelse utgitt i København i 1767. Bildet er utført som kobberstikk i Firenze etter «levende tegninger» av Leem selv.

Runebomme, også kalt trolltromme, sjamantromme, goavddis (nordsamisk) eller gievrie (sørsamisk), er et samisk instrument brukt til akkompagnement av joik og sjamanisme. Trommen er håndholdt, og består av et dekorert reinskinn, spent på en ramme. Noaiden, den samiske sjamanen, slår på trommen med en hammer av reinhorn.

I Norge finnes kun tre kjente bevarte eksemplarer av den samiske håndtrommen, siden de fleste ble ødelagt da samisk kultur og religion ble undertrykt på 1700-tallet.

Samisk runebomme[rediger | rediger kilde]

Runebommen er en tromme sjamanene bruker for å komme inn i ekstase[trenger referanse] eller oppnå kontakt med åndeverdenen. Det som i andre naturreligioner ofte blir kalt for sjamaner heter noaide på samisk. Det var først og fremst noaidene som brukte runebommen. Noaidene var samenes hellige menn. De hadde spesielle evner, nesten som en trollmann.

Runebommen var alltid oval. Trommeskinnet var dekorert med ulike figurer og guder, sola var samenes viktigste gud, så den var alltid i midten eller helt øverst. Når noaiden skulle spå åndenes vilje og om framtiden, la han en ring på trommeskinnet og slo med en hammer eller en trommestikke av reinhorn. Ringen beveget seg mellom de ulike figurene eller gudene. Således åndenes vilje forklart eller tolket.

Noaiden brukte også runebommen til å komme i transe[trenger referanse]. De slo på trommen rytmisk og intenst til de falt i transe og gikk i en slags dvale. Noaidene kunne ligge i transe i et døgn. Imens vandret frisjelen i åndenes verden og fikk vite gudenes vilje. Når noaiden våknet, kunne han fortelle hvor man kunne jakte på dyr, hvor det var bjørn og ulv, eller farer som truet. Dersom oppdraget var vellykket, våknet noaiden opp med gode nyheter. Dersom reisen i åndeverdenen var mislykket, risikerte noaiden å dø.

Konstruksjon og bruk[rediger | rediger kilde]

Runebommen var for noaiden som et alter er for presten, like betydningsfull. Runebomma fantes i forskjellige versjoner, både i projeksjon og innhold, alt etter hvor den ble laget. I følge Ernst Manker finnes det fire hovedtyper basert på måten trommen er bygd på:

  1. Skåltromme der trommeskåla, eller rammen er uthult av en rirkule – derav navnet skåltromme
  2. Furu-rirkuler er i de aller fleste tilfellene blitt anvendt som materiale, men der finnes også noen gjort av gran-rirkuler. Trommeskinnet er festet til en utstikkende kantlist med en spesiell type søm som består av feste- og en kanttråd av sene. Ser man i en større sjamanistisk sammenheng, vil man oppdage at den samiske skåltromma er unik i sitt slag.
  3. Sveiptromma er trommerammen bøyd av en sveip, og de to sveipendene er sydd eller klinket sammen. Her er også furu det dominerende materialet. Ved hjelp av samme teknikk som på skåltromma er trommeskinnet her også festet til rammens øvre kant.
  4. Ringtrommen er rammen av en selvvokst- eller en hel tilskjært fururing. Trommeskinnet er festet med trenagler på rammens øvre kant og skinnkanten forsterket med en kantsøm. Også sveipeteknikk er brukt på vinkelrammetrommen. Selve sveipen er laget slik at den danner en vinkel.

På en runebomme av sydlig type er det tradisjonelle sol-tegnet i midten. Figurer/symboler for torden og vind samt en reinfigur og noen andre offerdyr. Rundt sentralfiguren er det ulike dyrefigurer, et reingjerde, rein med slede, båter, en tromme, kors og de kristnes boplass med hus, hest, ku og geit. På toppen den rådende far. Øverst til høyre kan man se dødsrikets figurer, og nederst på samme side de tre aahkah. Ellers rundt kanten ser man jeger med pil og bue, rovdyr, reiner, hund og mennesker.

Det var noaidens oppgave å lage tromme. Det var en hemmelighet hvordan noaiden lagde trommene sine, men bevarte trommer viser fremgangsmåten. Trommeskinnet ble laget av ugarvet skinn av en kalv etter en ettårsgammel reinsimle brukt. Til å lage figurene på trommen brukte de bark av older. Dette var jaktguden eller blodmannens tre. Treets blod gir farge som aldri forsvinner. Noaiden puttet barkebiter i munnen og tygget så han ble rød rundt munnen. Mønsteret ble tegnet inn på tromma med en pinne.

Når tromma skulle innvies var hele familien samlet. Alle satt på sin plass rundt ilden og ingen fikk røre den nye tromma. Hver kvinne ga et smykke, spenne eller en knapp som ble hengt opp i ei lærreim på trommas kant. Her ble det også hengt opp nye ting som tenner og klør. Sterkest var driften fra et pilformet bein som sitter i penisen til bjørnen. Trommepinnen var en liten dobbelhammer av reinhorn. Under innvielsesseremonien var det familiens yngste gutt som fikk æren å slå det første slaget. Det var gjerne en liten trekant eller en ring som lå på tromma når noaiden slo. Denne ringen rørte seg og forandret retning når tromma ble slått på, og den ble liggende over den figuren som det var bestemt fra høyere makter at den skulle ligge.

Kristne misjonærer brente nesten alle trommer på bål. På 1600- og 1700-tallet ble det satt inn en stor innsamling, og trommene ble brent foran kirkeinngangen. Den som våget å gjemme tromma, eller lage seg en ny, risikerte bøter, fengselsstraff og endog dødsdom. Noen få gjenlevende runebommer finnes på museer og i privatsamlinger, ikke bare i Norden, men også i Europa.


Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]