Trolldom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For musikalen Trolldom, se Trolldom (musikal)
Vannprøven var en metode som ble brukt for å avgjøre skyld. Fløt den mistenkte, var hun skyldig, sank hun, var hun uskyldig.

Trolldom var den juridiske betegnelsen på trolldoms/hekserikriminalitet, altså lovbrudd, i den tidsperioden hekseprosessene pågikk. Disse pågikk fra 1400-tallet til 1700-tallet, men de fleste sakene foregikk etter reformasjonen, i det som kalles tidlig nytid. I Norge var omfanget størst fra slutten av 1500-tallet og gjennom hele 1600-tallet. Den første kjente trolldomssaken i Norge ble ført i 1325, men denne hadde et annet preg enn dem vi kjenner fra 1500-tallet og senere. De siste dødsdommene for trolldom i Norge, ble avsagt på 1690-tallet. På 1700-tallet ble det ført flere trolldomssaker, men ingen av dem endte med dødsdom. Alt i alt ble det ført rundt 900 trolldomssaker i Norge og dokumenter for 650 av disse er samlet.[1] De som ble dømt til døden for trolldom i Norge, ble i mange tilfeller brent på bål.

I dagligtale i dag brukes begrepet ofte om tryllekunst eller magi.

Magi[rediger | rediger kilde]

Magi kan defineres som rituelle handlinger med den hensikt å få overnaturlige makter til å gripe inn i jordiske forhold. Ordet stammer fra det romerske ordet "Magus" som ble brukt til å beskrive Sassanid-Persiske prester. I magien er enkeltmennesket en aktivt deltagende part med mulighet til å påvirke maktene; motsatt religionen, der mennesket bare kan be om Guds eller gudenes velvilje. Tradisjonelt skilles det mellom nyttemagi og skademagi.

Middelalderens lover forbød skademagi (latin maleficium, flertall maleficia), mens nyttemagi (signing, helbredelse o.l.) ble tolerert. Det nye synet på magi slo gjennom i lovverk og rettspraksis over hele Europa i løpet av 1500-tallet. I Norge gjaldt middelalderlovene i det store og hele til 1697, mens spesielle bestemmelser om trolldom ble utferdiget på 1580-tallet og i 1618.

I senmiddelalderen utviklet teologene et nytt syn på magi. Nå ble all magi – også den som var ment å tjene til det gode; f.eks. hebredelse av folk og dyr, godt vær, jakt og fiskefangst – sett på som djevletilbedelse.

Forbryteren[rediger | rediger kilde]

Trollfolk, kjønnsspesifisert som trollkvinne eller trollmann, var betegnelsen på forbryteren, også i Christian V's Norske Lov (1687‚ gyldig til 1840-tallet). I det norske språk blir ikke ordene heks (tysk: hexe) og hekseri tatt i bruk før etter at de alvorligste hekseprosessene hadde opphørt. I antropologien har hekseri og trolldom forskjellig betydning, men i mange andre fagområder er hekseri et fellesbegrep.

Forestillinger om trollfolk i hekseprosessenes tid, var en blanding av folketro og teologi. En trollmann/trollkvinne eller heks hadde fått trolldomsevnene gjennom en pakt med djevelen. Hekseri eller trolldom omfattet onde, skjulte handlinger som skjedde ved at en ond kraft virket gjennom et menneske og skadet et annet. Den personen som forårsaket skadene behøvde ikke å være klar over det selv, og han/hun trengte ikke å ha noe ønske om å skade noen.

Anklager om trolldom rammet ofte utøvere av nyttemagi, som signere eller sjamaner. Det var ofte kvinner som ble anklaget for trolldom, men i områder der tradisjonell magi ble utøvd av menn, var de mannlige «heksene» i flertall. I Norge og det nåværende Sverige (Finland og de baltiske besittelsene unntatt) var kvinneandelen blant de dømte ca. 75%. Dette svarer til det antatte gjennomsnittet for Europa. Variasjonene er imidlertid så store (og kildegrunnlaget så tilfeldig) at det er vanskelig å hevde at forholdene i Norden er representative.

Forbrytelsen og lovgrunnlaget[rediger | rediger kilde]

Trolldom ble ansett som en av tidens mest alvorlige forbrytelser. Trolldommens verste form var diabolismen, der det var inngått en pakt med djevelen. I den mest intense tiden med trolldomsprosesser ble folk også dødsdømt for signeri, det vil si rituelle former for folkemedisin (healing) og hvit magi.

Anklagede hekser i Norge ble dømt av ordinære rettsinstanser, og ikke av egne heksedomstoler. De nordiske (og britiske) lovene skilte seg fra de fleste europeiske, ved at rettssystemet var akkusatorisk – d.v.s. basert på anklage. Anklagen ble gjerne fremsatt av en privatperson. Den anklagede måtte fri seg fra anklagen ved ed. Dersom den tiltalte fikk støtte av et utvalg sambygdinger, naboer e.l., var han eller hun, juridisk sett, uskyldig. Dette systemet førte til en stor andel frikjennelser – men også til sosial skjevhet, i det et godt rykte og en trygg, sosial posisjon kunne være avgjørende. Outsiderne var ille ute.

I perioden 1584 til 1617 hadde Norge en av Europas strengeste lover i heksesaker – i denne perioden var det også dødsdom for signeri. I oktober 1617 ble det vedtatt en ny lov mot trolldom i Danmark og Norge. Her ble rette trollfolk definert som «de som har bebundet seg eller omgåes med djevelen» – altså diabolisme. I følge denne loven skulle staffen for signeri heretter være landsforvisning og bot. Likevel forekom det dødsdommer uten anklage om diabolisme, også senere.

I de fleste europeiske land var rettssystemet inkvisistorisk. Det vil si at myndighetene iverksatte forhør av mistenkte. Tilståelser ble fremtvunget både ved tortur og ved psykisk press. Også i disse landene ble de fleste hekser dømt av verdslige rettsinstanser.

På 15- og 1600-tallet vedtok en rekke europeiske land egne trolldomslover, ofte hjemlet direkte ut fra bibelen. For eksempel viste Martin Luther til 2. Mosebok 22,18; «En trollkvinne skal ikke leve», og påbød at trollkvinner skulle brennes. Derfor heter det i Danske og Norske Lov av 1683 og 1687 (artikkel 6-1-9): «Befindis nogen Troldmand, eller Troldquinde, at have forsvoret Gud og sin hellige Daab og Christendom, og hengivet seg til Diævelen, den bør levendis at kastes på ilden og opbrændis.» Trolldomslovene i Norge ble offisielt opphevet først i 1842. Det hevdes for øvrig at det hebraiske (originalspråket til det gamle testamentet) ordet Chasaph er ukorrekt oversatt. Det skal visstnok bety giftmorderske og ikke trollkvinne.

Heksehammeren, Malleus Maleficarum, fra 1486 har spilt en stor rolle innenfor moderne hekseforskning. Det er imidlertid usikkert i hvor stor grad den (og lignende skrifter) var kjent i samtiden. Boken gjengir lærde oppfatninger, som i mange tilfeller står fjernt fra lov og rettspraksis, f.eks. i Norge.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bengt Ankarloo & Gustav Henningsen (red.): Early Modern European Witchcraft. Centres and Peripheries. [Oversettelse av Häxornas Europa 1400–1700: Historiska och antropologiska studier. Lund 1987]. Oxford 2001. ISBN 0-19-820388-8
  • Lara Apps & Andrew Gow: Male witches in early modern Europe. Manchester & New York 2003.
  • Ragnhild Botheim: Trolldomsprosessane i Bergenhus len 1566–1700. Hovedoppgave i historie – Universitetet i Bergen, 1999. PDF i fulltekst fra UIB
  • Stuart Clark (red.): Languages of Witchcraft. Narrative, Ideology and Meaning in Early Moderen Culture. Houndmills & New York 2000.
  • Rune Blix Hagen: Hekser – Fra forfølgelse til fortryllelse. Oslo 2003
  • Rune Blix Hagen: Dei europeiske trolldomsprosessane ISBN 978-82-521-7016-0
  • Linda Oja: Varken Gud eller natur. Synen på magi i 1600– och 1700-talets Sverige. Stockholm/Stehag 1999/2000.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]