Taliban

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Taliban
طالبان

Taliban-flagget

Konflikter:
Den afghanske borgerkrig (1992–2001)
Krigen i Afghanistan (2001–)
Krigen i Waziristan (2004–2006)

Aktiv: September 1994 – til dags dato

Ideologi: Islamisme
Islamsk fundamentalisme
Jihadisme
Sunni-islamisme
Pashtun-nasjonalisme

Ledere: Mullah Muhammed Omar
Mullah Obaidullah Akhund (fanget)

Opererer i: Afghanistan og i Pakistans føderalt administrerte stammeområder[1]

Styrke: 36 000

Opprinnelig: Pashtun- og mujahedin-grupper i den afghansk-sovjetiske krig

Allierte: Jihad al-Qaida
                Hezb-e-Islami Gulbuddin
                Waziristans Islamske Emirats flagg Waziristans Islamske Emirat
                IMU

Fiender: Iran Iran
                Afghanistan Afghanistans nasjonalhær
                Afghanistans flagg Nordalliansen
                Pakistan Pakistan
                ISAFs logo ISAF (ledet av NATOs flagg NATO):
                      USA USA
                      Storbritannia Storbritannia
                      Canada Canada
                      Nederland Nederland

Taliban (pashto طالبان, norsk: «elever»), også transkribert Taleban, er en islamistisk bevegelse som styrte Afghanistan fra 1996 til 2001. De mest innflytelsesrike medlemmene av Taliban, inkludert mullah Muhammed Omar, lederen av bevegelsen, var ulema (muslimske religiøse lærde), med begrenset formell utdanning som ikke inkluderte de mer moderne og liberale islamske fragmentene i Islam.

Taliban har tidligere kontrollert omkring 90 % av Afghanistan (omkring 10 % av landet i nordøst var kontrollert av Nordalliansen).[trenger referanse] Etter at Talibanregimet ble styrtet som følge av amerikansk-britisk luftangrep og påfølgende invasjonen som startet i oktober 2001, har Taliban i samarbeid med al-Qaida, Hezb-e-Islami, Waziristans Islamske Emirat og IMU ført en geriljakrig mot de NATO-ledete ISAF-styrkene stasjonert i landet.

Nasjoner som anerkjente statsapparatet til Taliban var Forente Arabiske Emirater, Pakistan og Saudi-Arabia.

Veien til makten

Etter at den Sovjet-støttede Afghanistans Demokratiske Republikk brøt sammen i 1992, ble Afghanistan kastet ut i en borgerkrig mellom konkurrerende mujahedin-krigsherrer. Taliban dukket etterhvert opp som en styrke som var i stand til å bringe orden til landet. Taliban fikk betydelig støtte fra pashtoene og fra Pakistan. USA håpet at Taliban kunne presse krigsherrene til å ordne opp i sine uoverensstemmelser, og valgte å la ting gå sin gang. Selv om den radikale ideologien til Taliban senere ville skremme mange vekk, vurderte noen observatører dens fremvekst som en positiv utvikling.

Etter denne tiden var Omar en tid i den pakistanske provinsen Balutsjistan, der han kom tilbake fra høsten 1994. Det er sagt at han hadde med seg en godt utrustet og finansiert milits på 1 500 krigere som skulle stå for beskyttelsen av en pakistansk handelskonvoi med varer til Turkmenistan. Mange rapporter hevder at konvoien faktisk var full av pakistanske krigere som utga seg for å være talibanere, og at Taliban hadde fått betydelige mengder våpen, militærtrening og økonomisk hjelp fra pakistanerne. Noen hevder at støtten også kom fra USA, som foretrakk en Pakistan-støttet regjering framfor den russisk-støttede Nordalliansen.

Etter å ha kommet til makten i og rundt Kandahar gjennom en kombinasjon av militære og diplomatiske seiere, angrep Taliban styrkene til Ismail Khan vest i landet, tok Herat fra ham 5. september 1995 og til slutt nedkjempet ham. Den etterfølgende vinteren beleiret Taliban hovedstaden Kabul, blokkerte handelsveiene og skjøt raketter inn i byen. I mars sluttet den afghanske presidenten Burhanuddin Rabbani og Gulbuddin Hekmatyar å bekjempe hverandre og formet en ny anti-Taliban allianse. 26. september 1996 oppga de byen og trakk seg nordover og lot Taliban overta regjeringen og etablere Afghanistans Islamske Emirat.

20. mai 1997 gjorde brødrene og generalene Abdul Malik Pehlawan og Mohammed Pehlawan opprør mot den usbekske krigsherren Abdul Rashid Dostums kommando og formet en allianse med Taliban. Tre dager senere forlot Dostum store deler av sin hær og flyktet fra sin base i Mazar-e Sharif til Usbekistan. 25. mai gikk styrker fra Taliban, sammen med styrkene til mytteristene, inn i byen. Samme dag anerkjente Pakistan Taliban som den lovlige regjeringen i Afghanistan, fulgt av Saudi-Arabia dagen etter. 27. mai brøt det ut harde gatekamper mellom Taliban og styrkene til Malik. Taliban var uvant med urban krigføring og led et hardt nederlag. Tusenvis mistet livet i kampene og påfølgende henrettelser. Taliban gjenerobret byen 8. august 1998.

29. august 1997 beordret den amerikanske presidenten Bill Clinton marinen til å skyte krysserraketter mot fire mål i Afghanistan, alle i nærheten av Khost (og et i Sudan), som USA hevdet var treningsleirer for terrorister. En av leirene ble drevet av Osama bin Laden, lederen for al-Qaida, som det ble påstått hadde ledet bombingen 7. august av den amerikanske ambassaden i Øst-Afrika. Tre andre landsbyer ble truffet. Mange kilder betviler legitimiteten i angrepet på disse.

På det meste ble Emiratet anerkjent av Pakistan, Forente Arabiske Emirater og av Saudi-Arabia. Det kontrollerte hele Afghanistan, med unntak av små regioner i nordøst som ble holdt av Nordalliansen. Resten av verden, og FN, fortsatte å anerkjenne Rabbani som Afghanistans lovlige statsoverhode, selv om det ble forstått at han ikke hadde reell innflytelse i landet.

Taliban mottok støtte fra Saudi-Arabia og Pakistans etterretningsorganisasjon. Forholdet til Iran var veldig dårlig siden Taliban motarbeidet shia-retningen innen islam.

Kultur

I språkene som blir snakket i Afghanistan og Pakistan (dari og pashto), betyr Taliban (også Taleban) «de som studerer boken» (dvs Koranen). Det kommer fra det arabiske ordet for søker eller elev, talib. Talibanerene hører til Deobandi-bevegelsen, en sunni-muslimsk bevegelse som legger vekt på renhet og ekstrem enkelhet og mannens familieforpliktelser. De oppstod i området til de etniske pashtoene i Afghanistan.

Livet under Taliban-styret

Offentlige henrettelser var vanlige.
Straffemetoder inkluderte mellom annet pisking, avkutting av fingre og tortur.

Islamistisk lov

Etter at Taliban kom til makten, innførte de islamistisk lov. Talibans regjeringsreformer var styrt av lærde innen Islamsk lov. Straffer, administrert av en religiøs politistyrke, inkluderte amputasjon av en eller begge hendene for tyveri og steining for utukt.

Taliban la ned mot forbud mot alle former for TV, bilder, dans, radio, spill og musikk. [2][3] Det var ulovlig å bære kort skjegg, samt å gå med hvite sokker[4], fordi det symbolsk ville være å tråkke på trosbekjennelsen, da det talibanske flagget var et hvitt klede med shahadah påtrykt i svart.

Opium

Taliban la ned forbud mot dyrking av opiumsvalmuen sent i 1997. Selv om produksjonsnivået holdt seg høyt gjennom de fleste Taliban-årene, var nivået sunket dramatisk før den amerikanske invasjonen.

Etter at Taliban-regjeringen falt, ble opiumsdyrkingen raskt gjenopptatt. Fra 2002 til 2007 vokste produksjonen i høyt tempo. Opiumsarealene ble mer enn doblet på disse fem årene. Deretter fulgte et par års nedgang, men i perioden 2010 - 2012 har produksjonen av opium igjen økt i Afghanistan.[5][6]

Kvinner

Taliban hindret kvinner i å arbeide og innførte skarpe restriksjoner på utdanningen til jenter. Kvinner ble også nektet sykehusbehandling for å unngå å utsette kvinnene for de mannlige sykehusansatte og legene.

Afghanistans religionsminister under Taliban, Al-Haj Maulwi Qalamuddin, fortalte New York Times at «Verden ønsker å gi en fyrstikk til et land i brann. Hvorfor er det så stor bekymring for kvinnene? Brød koster for mye. Det finnes ikke arbeidsplasser. Selv gutter går ikke på skolen. Og til tross for alt dette er kvinner det eneste jeg hører om. Hvor var verden da menn her krenket hvilken som helst kvinne de ønsket?»[trenger referanse]

Selv om Taliban hevdet at utdanning av jenter på landsbygda var økende, slår en UNESCO-rapport fast at det var et «voldsomt 65 % fall i jenter som gikk på skolen. I skoler som blir drevet av utdanningdirektoratet er bare 1 % av elevene jenter. Prosentandelen kvinnelige lærere har også sunket fra 59,2 % i 1990 til 13,5 % i 1999

En talsmann fra Taliban hevdet at «helsefasilitetene for kvinner har økt med 200 % i løpet av Taliban-administrasjonen. Før Talibans islamske bevegelse tok kontroll over Kabul, var det 350 sengeplasser i alle sykehus i Kabul. Nå er det mer enn 950 sengeplasser for kvinner i egne kvinnesykehus.»

Tilhengere av Taliban hevder at depresjonen og andre problemer som plager afghanske kvinner var det direkte resultatet av alvorlig fattigdom, år med krig, dårlig økonomi, og det faktum at mange var krigsenker og ikke lenger kunne skaffe mat til deres familier uten internasjonale hjelpesendinger.

Kvinner fikk også forbud mot å gå ut blant folk uten burka, et kulturelt og religiøst tabu i Afghanistan, Saudi-Arabia og noen andre islamske samfunn. Det var også egne lover som forbød kvinner å gå ut av hjemmet uten en mannlig følger. Den mannlige følgeren måtte være av familie eller ektemannen hennes, ellers ville hun bli straffet.[7] Kvinner kunne også bli straffet om deres skritt kunne bli hørt av menn i gatene. [8][9] Kvinner kunne ikke prate høyt i offentlighet eller være synlig gjennom vinduene på hjemme deres. [9] Hele 80 % av afghanske kvinner ble giftet bort mot deres egen vilje.[10]

Buddhastatuene i Bamiyan

UNESCO, USA, Saudi-Arabia og Iran protesterte da Taliban sprengte statuene i mars 2001. [11][12]

I mars 2001 beordret Taliban ødeleggelsen av to statuer av Buddha skåret inn i klippene ved Bamiyan i Afghanistan. Den ene var 38 meter høy og 1 800 år gammel, den andre 53 meter høy og 1 500 år gammel. Dette ble fordømt av UNESCO og mange land rundt i verden, inkludert Iran. Bakgrunnen for ødeleggelsene var at Islam forbyr avbilding av mennesker i kunst.[13][14]

Den amerikanske invasjonen

Operasjon Enduring Freedom startet 7. oktober 2001 da USA, Storbritannia, Australia og andre allierte tok seg inn i Afghanistan. [15]

22. september 2001 trakk Forente Arabiske Emirater og senere Saudi-Arabia tilbake sin anerkjennelse av Taliban som den lovlige regjeringen i Afghanistan, etter at USA beskyldte bin Laden og Taliban for terrorangrepet 11. september 2001. Dermed hadde landet kun forbindelser med Pakistan. Under trusler om gjengjeldelsesangrep for å skjule al-Qaida, tilbød Talibanregjeringen å utlevere bin Laden til et nøytralt land for krigsforbrytelsesrettsak, men ble ignorert av USA.[trenger referanse]

7. oktober 2001 innledet USA, hjulpet av Storbritannia og støttet av en koalisjon av andre land, inkludert NATO, militære operasjoner mot Taliban. Den uttalte hensikten var å fjerne Taliban fra makten siden Taliban ikke ville utlevere bin Laden til USA og gjengjeldelse for Talibans hjelp til ham. Bakkekrigen ble hovedsakelig utkjempet av Nordalliansen.

Mazar-e Sharif falt til koalisjonens styrker 9. november, noe som førte til at en rekke provinser falt med minimal motstand, og mange lokalstyrker skiftet side fra Taliban til Nordalliansen. Natten 12. november trakk Taliban seg ut av Kabul. 15. november friga de åtte vestlige hjelpearbeidere etter tre måneder i fangenskap.

FNs sikkerhetsråd innførte enstemmig en våpenembargo og frøs de identifiserbare økonomiske midlene til bin Laden, al Qaida og resterende Taliban.

Taliban trakk seg senere fra Kandahar og grupperte seg på nytt i grenseregionen mellom Afghanistan og Pakistan. De fleste krigerene i Taliban etter invasjonen er nye rekrutter, rekruttert i Pakistans madrassahs (arabisk: skole). De mer tradisjonelle koranske skolene er antatt å være hovedkilden for nye krigere.

Referanser

  1. ^ Pajhwok Afghan News, Taliban have opened office in Waziristan (Pakistan)
  2. ^ Taliban bans TV in Afghanistan, says it is UnIslamic, ExpressIndia, 13. mai 2008
  3. ^ Simon Adams, Anita Ganeri og Ann Kay (2006): Geography of the World. New York City, New York: Dorling Kindersley, s. 165.
  4. ^ Skaine, Rosemarie (2002): The Women of Afghanistan Under the Taliban, McFarland
  5. ^ United Nations Offive on Drugs and Crime. Afhan Opium Survey 2011
  6. ^ The Guardian: Opium farming in Afghanistan rising again, bleak UN report admits (besøkt 26. desember 2012)]
  7. ^ Skaine, Rosemarie (2002): The Women of Afghanistan Under the Taliban, s. 8
  8. ^ Sultan, Masuda (2006): My War at Home, Simon and Schuster, s. 96
  9. ^ a b «Some of the restrictions imposed by Taliban on women in Afghanistan»
  10. ^ «The Plight of the Afghan Woman», Afghanweb.com
  11. ^ Why the Taliban are destroying Buddhas, av W.L. Rathje, Discover Archaeology Magazine, USAToday
  12. ^ Over World Protests, Taliban Are Destroying Ancient Buddhas, The New York Times 4. mars 2001
  13. ^ Simon Adams, Anita Ganeri og Ann Kay (2006): Geography of the World. New York City, New York: Dorling Kindersley, side 165.
  14. ^ «Destruction of Giant Buddhas Confirmed», Beliefnet.com
  15. ^ It's time for war, Bush and Blair tell Taliban, The Guardian 7. oktober 2001

Bøker

  • Griffin, Michael. (2003). Reaping the Whirlwind: Afghanistan, Al Q'aida and the Holy War. London: Pluto Press. ISBN 0-7453-1916-5
  • Jones, Owen Bennett (2002). Pakistan: Eye of the Storm, 2nd Ed.. New Haven: Yale University Press. ISBN 0-300-09760-3. Note pp. 9-11.
  • Rashid, Ahmed (2000) Taliban: Militant Islam, Oil and Fundamentalism in Central Asia, ISBN 0-300-08902-3

Eksterne lenker