Kabylia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tamurt n leqbayel
Kabylia (no)
Détails
Kabylias flagg
Asenǧaq
Berbersk flagg

Lokakisering av Kabylia.

Kuktur senter Tizi-Wezzu
Økonomisk senter Bgayet
Språk Kabylsk
Areal: 44,000 km²
Befolkning 7 500 000
Tetthet 170 hab./km²
Location of Kabylia

Kart over Kabylia i 1857.

Kabylia er et fjellområde omringet av daler og Middelhavet i Algerie. Innbyggerne sier også «Tamurt n Leqbayel» (Kabylernes land), mens dikterne liker å si «tamurt idurar», Fjellandet. Fjellandet utgjør den vestlige del av Djurdjura. De gamle kaller det Aït Wadda («de som er nedenfra»), og den østlige del av Djurdjura kalles Aït Oufella («de som er fra høyden»).

Kabylia har en flere kilometer lang kystlinje. Landet er en del av Atlasfjellene og ligger ved Middelhavskysten. En del av denne kystlinjen, mellom Bgayet og Jijel smykker landskapet med et vakkert klippelandskap kalt «la corniche kabyle». I kolonitiden ble denne kystlinjen kalt «Det lille Kabylia». For historikeren Ibn Khaldoun representerer denne delen av landet som kalles Bougie-provinsen det de gamle kabylene kalte «Tamawya taqbaylit», Kabyliaføderasjonen.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Kabylia dekker flere fylker i Algerie: Tizi Wezzu og Bgayet (på fransk Bougie), største delen av Tubiret og Burǧ Bu Arreriǧ, og en del av Sṭif fylke, Bumerdas, Jijel og Tamsilt. Som følge av det kabylske opprøret i 1871 bestemte den franske okkupasjonsmakten å dele denne provinsen i to ved Soummam-dalen: det Store Kabylia og Lille Kabylia, som også blir kalt Øvre eller Nedre Kabylia.

  • Det Store Kabylia strekker seg fra Thenia (vest) til Tigzirt (øst), og fra Middelhavet (nord) til Soummam-dalen (sør), rundt 200 km per 100 km, og starter 50 km fra Alger, Algeries hovedstad.
  • Bibans Kabylia og Babors Kabylia, som danner det Lille Kabylia.

Tre brede fjellkjeder dominerer det meste av området:

  • I nord, fjellkjeden av det kyst-Kabylia, som når toppen med 1278 m i Aït Jennad
  • I sør, Djurdjura, over det Soummam-dalen, som når toppen med (2308 m) i Lalla-Khadîdja (Tamgut på Kabylsk)
  • Mellom de to finnes fjellkjeden Agawa, som er 800 m høy i gjennomsnitt. Befolkningstettheten i det området er høy[trenger referanse].

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Tresnitt av kabylske kvinner, 1886.

Området er befolket av Kabyler, den nest største berbiske gruppe etter Shleuhene i Marokko. De snakker kabylsk, et av de berbiske språkene. Siden Den berbiske våren i 1980, har kabylene vært de meste aktive til å kjempe for erkjennelsen av det berbiske språket i Algerie.

Ferhat Mehenni er grunnlegger og første president av Bevegelsen for autonomi i Kabylia (MAK). Han har siden 1. juni 2010 vært president i den provisoriske regjeringen for Kabylia (GPK), en regjering bevegelsen satte opp i eksil i Frankrike.

Religion[rediger | rediger kilde]

Kabylene er i majoriteten muslimske, men det finnes et stort antall ikke-troende. Historisk har Kabylia vært med alle religionene i Middelhavsland og har bidratt «som en del av den Berbiske verden» til noen av de greske og romerske guder (se Berbiske Mytologi) som Antaios. Først henga de seg til det overnaturlige og animismen, og til i dag ble det noen spor av det. Senere kom de monoteistiske religioner, jødedom, kristendom og islam. Synkretisme (påkalling av Anzar, regnguden, kvinner som korser seg før de reiver spedbarnet, etc…) var, og er, fortsatt tallrik. Dette er det «Kabylske islam».

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Laïcité et athéisme en Kabylie : Mythes et ambiguïtés par Yidir Plantade.
  • Jean-Pierre Laporte, « Stèles libyques figurées de Grande Kabylie », Africa Romana, IX, 1991, pp. 389-423.
  • Un rite d’obtention de la pluie : « la fiancée d’Anzar » par Henri Genevois, in Actes du deuxième congrès international d’étude des cultures de la méditerranée occidentale. II. Sned, Alger, 1978, pp. 393-401.
  • « Chachoua Kamel, L’islam kabyle. Religion, État et société en Algérie, suivi de l’Epître (Risâla) d’Ibnou Zakrî (Alger, 1903), mufti de la Grande Mosquée d’Alger, Maisonneuve & Larose, 2001. », par Karima Direche-Slimani, Revue des mondes musulmans et de la Méditerranée (Se mer), n°101-102 – Sciences, savoirs modernes et pouvoirs dans le monde musulman contemporain, juillet 2003, p. 343-348.