Wilhelm Keilhau

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Se også Wilhelm Christian Keilhau Fabritius.
Wilhelm Keilhau
WilhelmChristianKeilhau-OB.F06105.jpg
Født1888
Død1954
Beskjeftigelse samfunnsøkonom, professor, historiker, lyriker
Nasjonalitet Norge
InstitusjonerUniversitetet i Oslo

Wilhelm Christian Ottesen Keilhau (født 30. juli 1888 i Kristiania, død 9. juni 1954 i Oslo) var norsk sosialøkonom. Han var utdannet cand.jur., ble dosent i sosialøkonomi (1921) og professor i sosialøkonomi (statsøkonomi og statistikk) ved Universitetet i Oslo (1934). Keilhau var med i Den konsultative norske komite for rasehygiene og bidro med utformingen av Steriliseringsloven (1934, åpnt for tvangssteriliseringer). Senere var han også leder av Straffelovkomiteen. Han skrev mange artikler og avhandlinger om penge- og valutaspørsmål. Han var medlem av Norges Banks direksjon i London under krigen og var den norske utsendingen til Bretton Woods-konferansen i 1944.

Slekt[rediger | rediger kilde]

Wilhelm Keilhau var sønn av Harald Keilhau (1854–90) og Louise Ottesen (1867–1927). Han var gift to ganger.

Barndom[rediger | rediger kilde]

Keilhau var bare to år da hans far døde, og han vokste opp som enebarn sammen med moren. Fordi han var sykelig, flyttet de fra Kristiania til Lillehammer. Alt som 16-åring, i tiden omkring unionsoppløsningen i 1905, oppnådde han landsomfattende innflytelse. Han tok initiativ til å opprette landets første gutteskytterlag ved sin skole. Gjennom onkelen, general Hans Vilhelm Keilhau, ble forsvarsminister Strugstad oppmerksom på idéen. Gutteskytterlaget ble etterlignet over hele landet, og det ble utarbeidet en egen stortingsproposisjon om saken.[1]

Akademisk karrière[rediger | rediger kilde]

Som 21-åring tok han eksamen i statsøkonomi, og tre år senere ble han cand. jur. med laud. Siden slo han inn på statsøkonomiens bane, og skrev en doktoravhandling om grunnrentelæren. I avhandlingen påsto Keilhau at den berømte økonomen David Ricardo hadde tatt feil, men ble skarpt tilbakevist av den svenske nasjonaløkonomen Knut Wicksell.

Etter å ha tatt doktorgraden ble Keilhau universitetsstipendiat, og foreleste samtidig ved Norges landbrukshøyskole. Han hadde søkt om professorstillingen etter avgåtte Nicolai Rygg, men Thorvald Aarum ble foretrukket, og et foreslått dosentur ble tildelt Gunnar Jahn. Først i 1921 fikk Keilhau sitt eget dosentur. I 1926 søkte han igjen om et professorat, men etter konkurranseforelesninger tilfalt det Ingvar Wedervang. Først i 1934 fikk Keilhau et eget professorat.

Keilhau og norsk pengepolitikk[rediger | rediger kilde]

I mellomkrigstiden ble Keilhau en av de skarpeste kritikerne av den norske pengepolitikken, paripolitikken. Etter første verdenskrig gikk sentralbanksjef Nicolai Rygg inn for å gjenopprette pariteten fra før krigen. Keilhau skrev artikler og holdt foredrag rettet mot denne politikken, og han skrev dessuten historiske avhandlinger om pengepolitikk samt Norges Banks historie. Etter at Norge hadde forlatt gullstandarden i 1931 skrev Keilhau utredningen en analyse av landets pengevesen, Overgang til ny pengeenhet. Han vendte tilbake til dette emnet etter andre verdenskrig i Den nye internasjonale pengeordning og i Den norske pengehistorie.

Under og etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Da tyskerne invaderte Norge i 1940, fulgte Keilhau regjeringen til London. Han var i Molde da byen ble bombet i slutten av april.[2] I London virket han blant annet som krigsadvokat og medlem av Norges Banks direksjon. Her skrev han også en bok på engelsk om norsk historie, Norway in World History, samt et ubenyttet filmmanuskript. Han ble benyttet som taler i BBCs sendinger til Norge; talene ble i 1945 utgitt som Norsk røst i London. I juli 1944 var Keilhau formann for den norske delegasjonen på Bretton Woods-konferansen. I etterkrigsårene markerte han seg som motstander av planøkonomi, og var sterkt kritisk til Wilhelm Thagaards lovforslag.

Keilhau som historiker[rediger | rediger kilde]

Som økonom skrev Keilhau ofte om historiske emner, og han beveget seg også over i den rene historien. I tidsskriftet Samtiden hadde han en artikkelserie med portretter av norske politikere. Han skrev Norges historie under første verdenskrig i Norge og verdenskrigen (1927), og han skildret Norges historie i perioden 1814–1938 i de fire siste bindene av Det norske folks liv og historie. Her ga han en bredere historisk skildring enn det som til da hadde vært vanlig, for eksempel tok han også med emner som kunst, litteratur, økonomisk og sosial historie. Hans skarpe portretter av historiens personligheter vakte imidlertid oppsikt. Statsråd Anton Omholts etterkommere anla injuriesak mot ham, og hverken de militære, arbeiderbevegelsen, målbevegelsen eller bøndene var fornøyd med hans skildring.

Skjønnlitterær forfatter[rediger | rediger kilde]

Keilhau forsøkte seg i 1913 som dikter med samlingen Der blir engang, men diktene hans ble slaktet av anmelderne og parodiert av studentene. Etter første verdenskrig skrev han imidlertid to populære romaner under pseudonym. Tore Tank, som ble utgitt på forlaget H.Aschehoug & Co. (W. Nygaard) i 1923, er en skildring av jobbetidens Kristiania, mens Bankchefens dagbok skildrer de første etterkrigsårene. Pseudonymet ble ikke avslørt før etter hans død.[3]

Mangesidig virksomhet[rediger | rediger kilde]

Foruten virket som statsøkonom og historiker, gjorde Keilhau seg gjeldende på en rekke områder innenfor norsk samfunnsliv i mellom- og etterkrigstiden. Han hadde alt fra gymnasiast- og studentdagene tatt del i samfunnsdebatten, og var særlig kjent for sin skarrende stemme. Under første verdenskrig skrev han krigskorrespondanser fra vestfronten, og han leverte sjakkspalter til Morgenbladet. 1918–21 var han direktør for Det Norske Luftfartsrederi, og han stiftet Den norske forening for Nasjonenes Liga sammen med Fridtjof Nansen. Høstsemesteret 1915 var han formann for studentersamfundet, og han var i mange år formann i Statsøkonomisk Forening og den norske PEN-klubben. Han virket dessuten som konsulent ved Nobelinstituttet og var medlem av Den pengetekniske komité 1932–34.

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • Die Wertungslehre, 1923
  • Tore Tank – Fortælling, 1923.
  • Norge og verdenskrigen. Oslo: Aschehoug, 1927.
  • Det norske folks liv og historie gjennem tidene. Med Edvard Bull, Wilhelm Keilhau, Haakon Shetelig og Sverre Steen, Aschehoug. 1929
  • Streiflys over Marx, 1932. Skrifter utgitt av Bergens Socialøkonomiske Forening nr. 1.
  • The Encyclopedia of the Social Sciences. Utkom i årene 1930-1935. (bidrag)
  • Vår egen tid, 1938
  • Den økonomiske og den politiske liberalisme. Stenersens Forlag, 1939
  • Dramaet i 1836. Carl Johan og Jonas Collett, 1939
  • Handelens Venner' og Oslo Handelsstands Forening 12. november 1841 – 12. november 1941
  • Norway in World History. MacDonald & Co 1944.
  • Norsk røst i London. Innlegg og stemninger på utefronten, Aschehoug 1945
  • Den nye internasjonale pengeordning, Aschehoug 1946
  • Skipsfartens betydning for Norge, 2. utg., 1948
  • Norges eldste linjerederi. Jubileumsskrift til Det Bergenske Dampskibsselskabs 100-års dag. 1951. I anledningen av rederiets 100-årsjubileum.
  • Prisloven, naturretten og liberalisme. Samtiden, nov. 1952.
  • Den Norske Pengehistorie, Aschehoug, 1952
  • Vennenes Samfund (Kvekerne), I: Redegi., vol.36, side 86-92.
  • Principles of private and public planning a study in economic sociology. Engelsk oversettelse, 1951

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Munthe (1992), s. 136.
  2. ^ Øksendal, Asbjørn (1974). Gulltransporten 9. april 1940. Aschehoug. ISBN 82-03-06336-5. 
  3. ^ Munthe (1992), s. 154.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Preben Munthe: Norske økonomer: sveip og portretter. Oslo: Universitetsforlaget, 1992.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Tore Tank – sitater