Aktion Erntefest

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Aksjon Erntefest»)
Aktion Erntefest
DeltakereNazi-Tyskland
LandPolen
StedMajdanek
Poniatowa konsentrasjonsleir
Trawniki konsentrasjonsleir
Dato3. november 1943
Aktion Erntefest på Commons
Minnesmerke i Lublin over de myrdete under Erntefest.

Aktion Erntefest («operasjon høstfest») var en tyskledet massakre på minst 42 000[1][2][3] jøder 3-4. november 1943 i Generalguvernementet, de tyskokkuperte delene av Polen. Målet med operasjon «høstfest» var å drepe alle gjenværende jøder i Lublin-området i en rask og overraskende operasjon. Jødene ble skutt og dumpet i massegraver i leirene Majdanek, Trawniki og Poniatowa. Erntefest var den største enkeltmassakren under holocaust[1][4][5][6] og trolig den største enkeltstående drapsoperasjonen utført av tyske styrker under andre verdenskrig.[7] Den overgikk massakren i Babij jar 29-30. september 1941.[8]

Det var Heinrich Himmler, toppsjef i SS, som beordret aksjonen som ble gjennomført med flere tusen politifolk, SS-menn og annet mannskap. Ofrene ble tvunget til å legge seg i massegraven på de som allerede var drept med den såkalte sardinmetoden. Skytingen pågikk kontinuerlig mens det var dagslys.[6][9] Personene som ble spart i første omgang måtte senere brenne likene og rydde etterlatte klær, og ble deretter myrdet.[1] Operasjon Erntefest avsluttet Aksjon Reinhardt.[10][3]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Lublin-distriktet samt distriktene Radom, Warszawa, Krakow og Galicja innenfor generalguvernementet. Utryddelselsleirene er merket med hodeskaller. Den grønne linjen er delelinjen mellom Sovjetunionen og Tyskland i 1939, tilsvarer omtrent den senere grensen mellom Ukraina og Polen.

Bakgrunnen for massakren var blant annet opprør i Warszawa, Bialystok, Treblinka og Sobibor i løpet av 1943. I januar 1943 ble en deportasjon avblåst etter at jødene i Warszawagettoen gjorde motstand og gjemte seg; informasjon om motstanden i Warszawa ble spredt til andre deler av Polen.[10][3][2]

I februar 1943 ga SS-sjef Heinrich Himmler ordre om å forflytte jøder og industrivirksomhet fra Warszawa til Lublin. Himmler ga samtidig Friedrich-Wilhelm Krüger ordre om å utslette Warszawagettoen når alt av verdi var fjernet. Opprøret i Warszawagettoen begynte i april 1943 etter at okkupasjonsmakten sendte styrker inn i gettoen for å gjennomføre deportasjoner til drapsleirene.[10][3][2]

Himmler og naziledelsen fryktet at jødene ville gjøre opprør flere steder og ønsket å flytte jødene til konsentrasjonsleirer for at de i mindre grad skulle være i stand til å gjøre opprør. Etterhvert som situasjonen i gettoen ble uholdbar meldte en god del jøder seg frivillig til transport. I august 1943 gjorde jødene i Bialystok, under ledelse av Mordechai Tenenbaum, opprør. I midten av oktober 1943 var det opprør i Sobibór, en avgjørende hendelse i Himmlers perspektiv. Jakob Sporrenborg besøkte leiren dagen etter opprøret og sørget for at alle spor, inkludert vitner, etter leiren ble fjernet.[10][3][2]

Fire dager etter opprøret i Sobibor holdt Hans Frank, Himmlers rival, et møte med SS og politi om sikkerheten i Generalguvernementet. Møtet konkluderte med at konsentrasjonsleirene i Generalguvernementet utgjorde en stor fare og Frank beordret en gjennomgang av antall jøder som burde beholdes som arbeidskraft og antall som burde fjernes.[2] Frank klaget over at leirene med jøder i Generalguvernementet utgjorde en stor fare og flukten fra Sobibor beviste det.[11] Himmler ville handle raskt og ventet ikke på undersøkelsen Frank la opp til.[12]

I juli 1943 var det omtrent 203 000 jøder igjen i Generalguvernementet av opprinnelig over 3 millioner.[13] Massakren ble beordret av Heinrich Himmler, toppsjef for Schutzstaffel. En stor del av de drepte hadde blitt klassifisert som viktig arbeidskraft for krigsinnsats (kriegswichtig) noe som tyder på at Himmler hadde en sterk forestilling om jødene som en sikkerhetstrussel og dette ideologiske motivet overstyrte økonomiske hensyn.[14]

Siden tidlig i 1943 ønsket Himmler å utslette jødene i Generaguvernementet uten hensyn til krigsøkonomien; Krüger ønsket å beholde jødene som arbeidskraft og motsatte seg total utslettelse. Krüger ble etter Hans Franks ønske erstattet som HSSPF av Wilhelm Koppe i oktober; formelt ble myndigheten overført 18. november 1943. Odilo Globocnik ble på ettersommeren 1943 fra Lublin overført til Trieste og hans oppgaver ble overtatt av Jakob Sporrenborg.[2]

Wilhelm Koppe (1896-1975), HSSPF fra november 1943.

I Poniatowa-leiren var det 13.000-15.000 jøder hvorav en del kvinner og barn; de fleste hadde blitt overført fra Warszawa etter opprøret der og de arbeidet i Walther C. Tobbens klesfabrikk. Gottlieb Hering var kommandant for leiren. I Trawniki-leiren var det 8000 til 10.000 jøder for det meste fra Warszawa og de arbeidet for de meste i Schultz' bedrifter som produserte børster og pels.[12]

Betegnelsen Aktion ble som regel brukt om ikke-militære operasjoner, mens militære operasjoner ofte ble omtalt som Fall (tilfelle, case). Einsatz ble ofte brukt i samme betydning som Aktion. Grossaktion ("storaksjon") ble brukt om slike operasjoner av særlig stor skala; Erntefest var en Grossaktion.[15]

Poniatowa[rediger | rediger kilde]

Gottlieb Hering (1887-1945). Han sluttet seg til Globocnik i Trieste etter Erntefest.[16]

Poniatowa-leiren lå omkring 40 km vest for Lublin der den polske regjeringen før krigen hadde planlagt et telesenter. I juli 1942 foreslo Amon Göth å opprette en leir for tvangsarbeidere og Himmler beordret i oktober 1942 samling av tvangsarbeidere innen rustningsindustrien i Warszawa-Lublin området der. Poniatowa lå godt tilbaketrukket og skjult i skogen med egnede bygninger og jernbaneforbindelse. Anlegget ble utvidet av to tyske bedrifter. Sovjetiske krigsfanger ble holdt i Stalag 359 på stedet og 24.000 av disse fangene ble henrettet høstene 1942.[17]

Jøder ble overført til Poniatowa fra andre deler av Generalguvernementet, særlig fra Warszawa. Kaffeprodusenten Walter Caspar Toebbens, med hovedkontor i Bremen, flyttet virksomhet fra Warszawa til Poniatowa og inngikk kontrakt med SS om tilgang på 10.000 tvangsarbeidere. Til Poniatowa kom og bodde mange som famillier, det var rundt 700 barn i leiren. Det var rundt 35 boligbrakker hver 35 meter lang og 12 meter bred. Leiren holdt ansalgsvis 14.000 til 25.000 fanger og var den største arbeidsleiren i Generalguvernementet. Leiren ble normalt bevoktet av 10 tyske og 50 ukrainske SS-menn. Gottlieb Hering, tidligere kommandant for Belzec, var kommandant fra sommeren 1943. Vel 10.000 arbeidet for Toebbens-firmaet og resten arbeidet på veianlegg. Leiren hadde opprinnelig relativt levelige forhold med mulighet for flukt og smugling av mat fra utsiden. Etter Odilo Globocniks inspeksjon i juni 1943 ble tvangsarbeidet intensivert og leiren helt forseglet.[17]

Ledelse og mannskap[rediger | rediger kilde]

Operasjonen ble planlagt og beordret av toppsjef i SS Heinrich Himmler sammen med HSSPF Friedrich-Wilhelm Krüger. Christian Wirth hadde den operative ledelsen av operasjonen sammen med Sporrenberg.[18][19][20] Himmler bestemte at alle jøder i leirene i Generalguvernementet skulle utslettes; ordren ble gitt til Krüger som ga Sporrenborg i oppdrag å gjennomføre planen. Himmler begrunnet planen med at jødene utgjorde en sikkerhetstrussel i området gjennom de han mente var en undergrunnsbevegelse.[2] Operasjonen ble ledet av SS-offiseren Jakob Sporrenberg som etterfulgte Odilo Globocnik som SS- og politisjef i Lublin kort tid før operasjonen.[21][22] Operasjonen skulle gjennomføres rask og samtidig i tre hovedleirer for å hindre at rykte spredde seg og unngå at motstand ble organisert.[12]

Erich Muhsfeldt medvirket og Hermann Höfle medvirket til massakren.[23][24][25] Operasjonen var omfattende og mannskap ble hentet fra mange steder i Polen.[12] Vanlige tyske politimenn, blant annet reservebataljon 101 fra ordenspolitiet i Hamburg beskrevet av Christopher Browning, medvirket til operasjonen med vakthold og transport. Disse reservebataljonene besto for det meste av vanlige, middelaldrende menn. Bødlene var fra sikkerhetspolitiet i Lublin.[26][6] I Trawniki medvirket politiets reservebataljon 41, SS-offiserer og deres ukrainske assistenter i massakren.[11] Mellom 2000 og 3000 tyskere deltok i massakren.[1] Ifølge Konrad Morgens rapport som ble brukt i saken mot Ernst Kaltenbrunner var en god del av mannskapet ukrainere.[22]

Gjennomføring[rediger | rediger kilde]

I Majdanek begynte forberedelsene i slutten av oktober. Noen hundre fanger grov tre dype grøfter i en åker sør for krematoriet. Gravearbeidet gikk i skift døgnet rundt. Fangene ble fortalt at grøftene var forsvarstiltak mot stridsvogner. Hver grøft var omtrent 100 meter lang, 2 meter dyp og 3 meter bred. Dagene før massakren ankom SS-mannskap fra hele Lublin-distriktet samt fra blant annet Warszawa og Auschwitz; omkring 500 politifolk fra Lublin ankom og stilte seg opp med maskingeværer langs grøftene. To spesielle politibiler med kraftige høyttalere ble stilt opp for å overdøve lyden av massakren. Tidlig på dag ble jøder fra andre steder i Lublin ført til Majdanek.[2] Massegravene ved Majdanek var anlagt i sikksakk-mønster trolig for å gi inntrykk av at de var et forsvarsanlegg.[4][5][6] Tilsvarende to grøfter ble laget i Poniatowa.[27]

Majdanek[rediger | rediger kilde]

Etter oppstilling og opptelling klokken 5 om morgenen 3. november ble jøder skilt fra andre fanger og marsjert på rekke mot grøftene. I påvente av henrettelse ble de først ført til en brakke der de måtte kle seg nakne. En tett rekke av bevæpnede politimenn sto oppstilt langs gangveien til henrettelsesstedet. Jødene ble sendt i grupper på omkring 10 ned i grøften der de ble skutt og drept. Kvinner og menn ble henrettet hver for seg, barna ble drept sammen med mødrene. Skytingen begynte mellom 6 og 7 om morgenen og pågikk uten pause til klokken 17 på ettermiddagen, mannskap ble skiftet ut underveis. Skyterne sto på kanten av grøften. Mens skytingen pågikk ble jøder fra mindre satelittleirer og bedrifter i området marsjert til Majdanek og holdt i påvente av henrettelse.[2][12]

Ofrene ble tvunget til å legge seg i massegraven med ansiktet ned på de som allerede var drept.[12] Dette var den såkalte sardinmetoden brukt av Friedrich Jeckeln.[6] Det var tilfeller av selvmord og motstand blant de som ventet på å bli henrettet.[12] Massakren i Majdanek ble for det meste gjennomført mens det var dagslys 3. november. Jødene ble skutt og dumpet i massegraver i leirene Majdanek, Trawniki og Poniatowa.[4][5][6] Ifølge Konrad Morgens rapport var det bare to eller tre bødler i arbeid ved hver massegrav, og disse skytterne fikk hjelp av to-tre personer som etterfylte magasinene.[22] Erich Mushfeldt eller Jakob Sporrenborg ledet massakren og Hermann Höfle var trolig koordinator for operasjonen.[2]

Trawniki-leiren, kart fra 1942.

Poniatowa[rediger | rediger kilde]

I Poniatowa var det oppstilling og opptelling fra 4:30 om morgenen 4. november. Jøder som bodde utenfor selve leiren ble ført dit. Jødene ble deretter holdt i brakkene og hentet ut i puljer på 50. Hver pulje måtte kle seg nakne og ble så drevet til grøften der de ble henrettet. Som i Majdanek ble kraftige høyttalere med musikk brukt til å overdøve skytingen. Tysk politi sjekket massegravene og de som var i live ble skutt i hodet.[2] I Poniatowa hadde en liten gruppe jøder skaffet våpen og gjorde væpnet motstand da massakren nærmet seg slutten. Tyskerne satte da fyr på brakken med gjenværende jøder og de sårede motstandsfolkene ble slengte inn i flammene. 120 jøder fra andre leirer ble satt til å brenne likene i massegraven.[12]

Trawniki[rediger | rediger kilde]

I Trawniki-leiren foregikk massakren på omtrent samme måte og lederen for selskapet Schultz, Kurt Ziemann, var vitne til det som skjedde. Innbyggere i byen beskrev også det som skjedde. Store grøfter ble spadd opp i hagen tilhørende en sukkerfabrikk og langs veien. Leiren ble omringet av soldater og politi. Polske beboere nær leiren ble sendt bort. Skytingen begynte klokken 7 om morgenen og pågikk uten opphold til klokken 17. Menn ble skutt først, deretter kvinner og barn. Massegraven ble dekket med jord. Noen uker etter massakren ble det satt opp høyt gjerde og en Sonderkommando ble satt til å grave opp og brenne likene. Vel 100 internerte i Milejow-leiren ved Lublin ble satt til å brenne likene. Etter 2-3 ukers arbeid var kremeringen ferdig og disse 100 arbeiderne ble skutt i puljer slik at de gjenlevende måtte brenne de døde. Ukraniske vakter brente den siste puljen.[12][2]

Antall drepte[rediger | rediger kilde]

I Majdanek ble mellom 16500 og 18000 personer drept i løpet av 3. november 1943. I leiren Poniatowa (vest for Lublin) ble 15.000 henrettet av politibataljon 101. I Trawniki henrettet politiet 10.000 mennesker.[1] I Majdanek var 8100 av de drepte opprinnelige internerte der (øvrige var fra andre leirer eller anlegg i området) og det var 1660 kvinner blant de drepte i Majdanek. Laveste anslag på samlet antall drepte jøder er 39.000 og høyeste er 43.000.[12]

Etter massakren ble rundt 100 jøder fra Milejow-leiren ved Lublin hentet til Trawniki-leiren for å brenne likene der. De 100 jødiske arbeiderne ble så skutt og drept i puljer der de gjenlevende måtte brenne de døde. De siste ble brent av ukrainske vakter.[6] I Majdanek brukte Erich Muhsfeldt og 20 russiske arbeidere vel en måned på å brenne alle likene.[9] Omtrent 300 kvinner ble spart for å ta seg av klær etter de drepte; disse kvinnene ble sendt til Auschwitz og drept der etter at arbeidet var fullført.[12][2]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Etter Erntefest var det i Lublin-distriktet bare noen mindre arbeidsleirer under Luftwaffe i drift, med tilsammen 2000 jøder.[12] Nesten all jødisk arbeidskraft i Lublin-området var da borte. Himmler forsøkte å eliminere alle jøder i Generalguvernmentet, men bare i Lublin-området var utslettelsen nær fullstendig. I Krakow-distriktet (blant annet i Plaszow-leiren og i Emalia-fabrikken drevet av Oskar Schindler) og i Radom-distriktet overlevde flere titusen. Flest overlevende var det i Radom-distriktet med betydelig rustningsindustri under oppsyn av Schindler. I slutten av 1943 var 25.000 jøder i live i og rundt Radom. Vinteren 1943-1944 var situasjonen for Wehrmacht anstrengt på Østfronten og det var behov for konstant tilførsel av omfattende mengder våpen, ammunisjon og andre forsyninger.[2] Generalguvernementet ble frigjort i 1944 og det var da rundt 100.000 jøder i live.[28]

Konrad Morgens rapport[rediger | rediger kilde]

SS-dommeren Konrad Morgen skulle undersøke påstander om upassende atferd fra Christian Wirth og kom tilfeldigvis til åstedet 5. november 1943. Han fikk beskjed om at videre etterforskning ikke var aktuelt fordi alle vitner var henrettet dagen før. Basert på observasjoner og samtaler sammenfattet Morgen en rapport som han sendte Ernst Kaltenbrunner, sjef for RSHA. Rapporten ble lagt frem som bevis mot Kaltenbrunner under Nürnbergprosessen der Kaltenbrunner nektet for kjennskap til rapporten. Morgen snakket med lederen for bødlene og han var ifølge Morgen helt uberørt av massedrapet og skal ha fremholdt at «noen måtte gjøre det». Morgen fortalte at alle fabrikkene og verkstedene i området var tomme for arbeidere etter massakren og han rapporterte om disse økonomiske konsekvensene til SS-ledelsen samt detaljer om drapsmetoden. Morgen nevnte ikke Erntefest etter krigen før han ble spurt direkte som vitne ved rettsoppgjør i 1973-tallet.[22]

Overlevende[rediger | rediger kilde]

Esther Rubinstein overlevde massakren i Poniatowa-leir. Hun ble såret og falt i massegraven, men var en av de siste og havnet på toppen av likhaugen. Rubinstein var dekket av blod oppdaget ikke av tysk politi at hun var i live. Likene i grøften ble etter skytingen dekket med granbar. Da det ble mørkt krøp hun ut av grøften og tok seg inn i skogen der hun møtte en annen naken kvinne som hadde overlevd. De fikk mat, klær, skaffet legehjelp og hjelp til å reise til Warszawa av Maria Maciag fra landsbyen Rogowa. Rubinstein fortalte senere om hva som hadde skjedd.[2]

Rettsoppgjør[rediger | rediger kilde]

I 1944 ble Sporrenberg og deler av hans stab overført til Norge hvor han var SS- og politisjef for Sør-Norge.[29][30] Sporrenberg ble etter krigen arrestert i Norge, dømt av polsk domstol og hengt offentlig. Operasjon Erntefest var et avgjørende punkt i dommen.[31][32][33][34][35][36] Sporrenberg hevdet i varetekt at Himmler hadde sendt forgjengeren (Globocnik) en ordre om å gjøre slutt på den enorme trusselen som jødeproblemet utgjorde i Lublin-området. Denne forestillingen om en mektig jødisk organisasjon gjenspeilet trolig nazistenes paranoide og rotfestede ideer om jødene som trussel mot den "ariske" rase. Det konkrete faktagrunnlaget var i følge Konrad Morgen en slåsskamp mellom internerte som endte med angrep på en SS-offiser, en hendelse som trolig ble blåst ut av proporsjoner.[22]

Hermann Höfle tok sitt eget liv i 1961 i forbindelse med rettsoppgjør i Vest-Tyskland.[23][24][25] Erich Muhsfeldt ble hengt i Polen i etter krigen. Han fortalte under rettssaken at han førte en notatbok over alle verdigjenstander og gulltenner han hadde samlet; notatboken ga han til Morgen som bevis for at han ikke hadde stukket noe av dette i egen lomme.[22] Wilhelm Koppe ble avslørt og tiltalt i Vest-Tyskland på 1960-tallet. Saken ble avbrutt på grunn av Koppes helse og han ble ikke utlevert til Polen.[37] Friedrich-Wilhelm Krüger tok sitt eget liv i 1945. Gottlieb Hering døde under uklare omstendigheter i oktober 1945 på et sykehus i Stetten im Remstal, Tyskland.[23] Franz Hössler ble dømt i Belsenprosessen og hengt.[38] Christian Wirth ble drept av partisaner i Jugoslavia i 1944.[39][40][41] Himmler tok sitt liv i britisk varetekt i 1945.

Erich Muhsfeldts vitnemål[rediger | rediger kilde]

Fra Erich Muhsfeldts forklaring under rettsoppgjøret.[9]

I Majdanek måtte fangene fra slutten av oktober 1943 grave brede grøfter, omtrent 2 meter dype, omtrent 50 meter fra krematoriet. Otto Moll og Franz Hössler kom fra Auschwitz med ti SS-menn. Til sammen kom rundt 100 SS-menn fra forskjellige steder og de dannet en spesialkommando (Sonderkommando). Leiren ble bevoktet av flere hundre politifolk med maskingevær og andre automatvåpen.

Ifølge Erich Muhsfeldt medvirket SS-Obersturmführer Franz Hössler til massakren. Han ble dømt i Belsenprosessen. Foto fra alliert varetekt i 1945.

Tidlig på dag 3. november begynte operasjonen. Piggtrådgjerdet ble åpnet og rader av politimenn dannet en korridor fra leiren til grøften. Nakne jøder ble jaget fra leiren til grøften der puljer på ti ble henrettet av SS-menn som sto på kanten av grøften. Den etterfølgende puljen ble tvunget til å legge seg på de døde før de ble skutt slik at grøften etterhvert ble fylt opp. Kvinner og menn ble skutt hver for seg.

Operasjonen pågikk uten stans til klokken 17:00 på ettermiddagen. Biler med store høytalere (fra propagandakontoret) ble satt opp og det ble spilt høy musikk (marsjer, tyske sanger og dansemusikk). I løpet av denne dagen ble alle jødene i Majdanek drept sammen med jøder på tvangsarbeid i klesfabrikker, rustningsindustri og andre steder (til sammen over 17 000). Massegravene ble dekket med et tynt lag jord.

I dagene etter operasjonen ble Muhsfeldt satt til å brenne likene med 20 russiske arbeidere til hjelp. Likene ble lagt på stabler av stokker og planker og påtent med metanol. Benrestene ble knust til pulver i en slags mølle og pulveret ble spredd som gjødsel på åkrene. Muhsfeldt fortalte at kremeringen var fullført før jul i 1943. Gulltenner og andre verdigjenstander ble samlet sammen.

Operasjonen var militært organisert og SD-offiseren som ledet aksjonen rapporterte jevnlig over radio til politiet i Lublin om antall drepte. Guvernør Hans Frank hadde gitt ordre om å eliminere alle jødene i Lublin. Operasjonen ble ledet Globocnik og SD. Etter operasjonen var det i Majdanek igjen 300 jødiske kvinner som ble satt i arbeid og 300 menn som ble stilt til rådighet for Sonderkommando 1005 (disse ble senere drept). I Majdanek var det etter dette rundt 5000 russiske og etnisk polske fanger.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Lorenz, Einhart (2003). Veien mot Holocaust. Pax. ISBN 8253025661. 
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Mędykowski, Witold Wojciech (2018). «Harvest Festival (Erntefest)—Extermination of the Remaining Jews in the District of Lublin». Macht Arbeit Frei?. Academic Studies Press. s. 273–291. ISBN 978-1-61811-596-6. doi:10.2307/j.ctv75d8v5.13. Besøkt 6. april 2024. 
  3. ^ a b c d e Edelheit, A. (2018). History of the Holocaust: a handbook and dictionary. Routledge.
  4. ^ a b c «Aktion "Erntefest" (Operation "Harvest Festival")». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 24. mai 2022. 
  5. ^ a b c Berlin, Gail Ivy (2012). «"Once there was Elźunia": Approaching Affect in Holocaust Literature». College English. 5. 74: 395–416. ISSN 0010-0994. Besøkt 24. mai 2022. «The fullest account of this day is given by historian Marszalek. He reports that before the aktion fresh graves were dug behind the crematorium. Loudspeakers were mounted on trucks to play dance music intended to cover the sounds of massacre. All Jews were stripped naked before being shot by SS men, who "shoved them into the ditch in groups of ten," forcing them to lie down, facedown, on the bodies of those slain before them (132; 130-32). The shooting lasted from about 6:00 a.m. until 5:00 p.m. (131, 132).» 
  6. ^ a b c d e f g Russell, Nestar (2019). «The Rise of Operation Reinhard». I Russell, Nestar. Understanding Willing Participants, Volume 2: Milgram’s Obedience Experiments and the Holocaust (engelsk). Springer International Publishing. s. 167–218. ISBN 978-3-319-97999-1. doi:10.1007/978-3-319-97999-1_6. Besøkt 24. mai 2022. 
  7. ^ Niewyk, D. L., & Nicosia, F. R. (2003). The Columbia guide to the Holocaust. Columbia University Press.
  8. ^ Folkemordenes svarte bok. no: Universitetsforl. 2014. ISBN 9788215020884. 
  9. ^ a b c d Kowalczyk, Patrycja (2012). «« Erntefest » à Majdanek. Extrait du témoignage d’Erich Muhsfeldt, chef du Krematorium du camp de concentration de Majdanek (16 août 1947)». Revue d'Histoire de la Shoah. 2 (fransk). 197: 245–251. ISSN 2111-885X. Besøkt 24. mai 2022. 
  10. ^ a b c d Fischel, J. R. (2010). Historical dictionary of the Holocaust (Vol. 42). Scarecrow Press.
  11. ^ a b Hale, C. (2019). Deception: How the Nazis Tricked the Last Jews of Europe. The History Press.
  12. ^ a b c d e f g h i j k l Arad, Yitzhak (2018). The Operation Reinhard Death Camps, Revised and Expanded Edition: Belzec, Sobibor, Treblinka. Indiana University Press. doi:10.2307/j.ctv3dnq8z.51. 
  13. ^ Yahil, L. (1991). The Holocaust: The Fate of European Jewry, 1932-1945. Oxford University Press on Demand.
  14. ^ Bloxham, Donald (1. desember 2001). «A Survey of Jewish Slave Labour in the Nazi System». The Journal of Holocaust Education. 3. 10: 25–59. ISSN 1359-1371. doi:10.1080/17504902.2001.11087135. Besøkt 24. mai 2022. 
  15. ^ Edelheit, A. (2018). History of the Holocaust: a handbook and dictionary. Routledge.
  16. ^ Arad, Yitzhak (2018). The Operation Reinhard Death Camps, Revised and Expanded Edition: Belzec, Sobibor, Treblinka. Indiana University Press. doi:10.2307/j.ctv3dnq8z.52. 
  17. ^ a b Wiesel, Elie (2009). «LUBLIN MAIN CAMP (aka MAJDANEK)». I Megargee, Geoffrey P. The United States Holocaust Memorial Museum Encyclopedia of Camps and Ghettos, 1933-1945, Volume I. Indiana University Press. s. 875–898. ISBN 978-0-253-35328-3. doi:10.2307/j.ctt16gzb17.29. Besøkt 7. april 2024. 
  18. ^ Weale, A. (2010). The SS: A new history. Hachette UK.
  19. ^ Longerich, Peter (2011). Heinrich Himmler. Oxford: Oxford University Press.
  20. ^ Russell, Nestar (2018). Understanding Willing Participants, Volume 2. Springer. ISBN 978-3-319-97999-1. 
  21. ^ Housden, M. (2003). Hans Frank: Lebensraum and the Holocaust. Springer.
  22. ^ a b c d e f Pauer-Studer, Herlinde (2015). «Aktion Erntefest». I Pauer-Studer, Herlinde. Konrad Morgen: The Conscience of a Nazi Judge (engelsk). Palgrave Macmillan UK. s. 82–85. ISBN 978-1-137-49695-9. doi:10.1057/9781137496959_13. Besøkt 24. mai 2022. 
  23. ^ a b c Bartrop, Paul R. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. Santa Barbara: ABC-CLIO. 
  24. ^ a b Webb, C. (2017). Sobibor Death Camp: History, Biographies, Remembrance. Columbia University Press.
  25. ^ a b Longerich, P. (2010). Holocaust: The Nazi persecution and murder of the Jews. Oxford University Press, Oxford.
  26. ^ Browning, Christopher R. (2021). Helt vanlige menn. Reservebataljon 101 og den endelige løsningen i Polen. Dreyers forlag. ISBN 9788282655774. 
  27. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: leaders, enablers, and collaborators. Bloomsbury Publishing USA.
  28. ^ Germany and the Second World War. Vol 5, part 2. Oxford University Press. 1990. 
  29. ^ Emberland, T., & Kott, M. (2012). Himmlers Norge: Nordmenn i det storgermanske prosjekt. Aschehoug & Co.
  30. ^ Bohn, R. (2009). Reichskommissariat Norwegen: Nationalsozialistische Neuordnung und Kriegswirtschaft (Vol. 54). Oldenbourg Verlag.
  31. ^ Patin, Nicolas (3. april 2018). «Atoning for the Murder of Millions? The Execution of High-Ranking Nazis after the Second World War». Journal of Genocide Research. 2. 20: 247–260. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2018.1459163. Besøkt 14. mars 2020. «The seventeen men who were tried and executed between 1945 and 1952 were most often extradited, from wherever they were captured, to the countries that they had subjugated during the war: Friedrich Jeckeln, HSSPF of North Russia from 1941, was tried and executed in Riga; Erwin Rösener, HSSPF of the Alps, in Ljubljana; Wilhelm Fuchs38 and August Meyszner, SS leaders in Serbia, in Belgrade; Jürgen Stroop and Jakob Sporrenberg in Warsaw.» 
  32. ^ Blood, P. W. (2006). Hitler's bandit hunters: the SS and the Nazi occupation of Europe. Potomac Books, Inc..
  33. ^ Schelvis, J. (2014). Sobibor: A history of a Nazi death camp. Bloomsbury Publishing.
  34. ^ Poprzeczny, J. (2004). Odilo Globocnik, Hitler's man in the East. McFarland.
  35. ^ Hatlehol, Gunnar D. (23. juni 2020). «Jakob Sporrenberg». Store norske leksikon. Besøkt 6. desember 2020. 
  36. ^ Webb, C. (2017). Sobibor Death Camp: History, Biographies, Remembrance. Columbia University Press.
  37. ^ «How the Nazi Wilhelm Koppe escaped justice – DW – 01/10/2021». dw.com (engelsk). Besøkt 7. april 2024. 
  38. ^ Ramsey, W. (2022). The Nazi Death Camps: Then and Now. Pen & Sword. ISBN 9781399076715
  39. ^ Webb, C. (2014). The Treblinka death camp: History, biographies, remembrance. Columbia University Press.
  40. ^ Wiesel, Elie (2009). «LUBLIN MAIN CAMP (aka MAJDANEK)». I Megargee, Geoffrey P. The United States Holocaust Memorial Museum Encyclopedia of Camps and Ghettos, 1933-1945, Volume I. Indiana University Press. s. 875–898. ISBN 978-0-253-35328-3. doi:10.2307/j.ctt16gzb17.29. Besøkt 7. april 2024. 
  41. ^ Knittel, Susanne C. (2015). The Historical Uncanny: Disability, Ethnicity, and the Politics of Holocaust Memory. Fordham University Press. doi:10.2307/j.ctt9qds7n.8. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Aktion_Erntefest&oldid=24382730»