Otto Moll

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Otto Moll
Født4. mars 1915[1]Rediger på Wikidata
Kalkhorst
Død28. mai 1946[1]Rediger på Wikidata (31 år)
Landsberg am Lech
BeskjeftigelseMilitært personell, soldat Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
NasjonalitetTyskland
Medlem avSchutzstaffel

Otto Moll (født 4. mars 1915 i Hohen Schönberg i Mecklenburg-Vorpommern, Tyskland, død 8. mai 1946 i Landsberg am Lech) var en tysk SS-offiser (Hauptscharführer) som var ansvarlig for driften av gasskamrene og krematoriene i Auschwitz-Birkenau mai-september 1944.[2] Han var beryktet for sin brutalitet og drepte personlig flere hundre mennesker i Auschwitz.[3][4][5][6][7]

Moll ble etter andre verdenskrig dømt til døden, og henrettet, for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Moll kom fra en arbeiderklassefamilie og begynte i lære som gartner da han sluttet skolen 14 år gammel. Han begynte i nazistenes arbeidstjeneste i 1933 og gjennomgikk der en paramilitær opplæring. Moll sluttet seg til SS Totenkopf-Sturmbann Brandenburg i 1935. Han ble alvorlig skadet i en trafikkulykke i 1937 og måtte da forlate SS' militære gren. Moll fikk tjeneste i Sachsenhausen der han arbeidet som gartner. I mai 1941 ble han overført til Auschwitz hvor han ble satt til å arbeide med åkrene.[8]

Auschwitz[rediger | rediger kilde]

Moll kom til Auschwitz i 1941 og arbeidet med jordbrukssaker. Rudolf Höß ble oppmerksom på Moll og satte ham til å lede Strafkompanie og senere Sonderkommando.[8]

Før mai 1944 hadde Moll forskjellige oppgaver i Auschwitz. I mai 1944 arbeidet han i Gleiwitz[9] da Rudolf Höß 9. mai 1944 utnevnte ham til sjef for krematoriene og for brenning av lik i den perioden da jøder fra Ungarn ankom Auschwitz. Moll sørget for å grave store groper til kremering under åpen himmel fordi han var forberedt på at krematoriene ville få for lite kapasitet. Sonderkommando la lik og trestokker lagvis til toppen av gropene. Moll sørget for at gropene ble laget med noe fall slik at fett fra likene kunne følge spesielt utformede renner og mate flammene. Likbålene kunne med denne teknikken brenne kontinuerlig i over ett døgn i strekk. I enkelte tilfeller skal Moll ha kastet levende spedbarn inn i flammene. Moll tok i bruk bunker 2 (senere kalt bunker V) som en tid hadde vært ute av drift som gasskammer til avliving av fanger. Bunker 2 var opprinnelig gårdsbygninger som SS våren 1942 hadde tatt i bruk som gasskammer. Bunker V hadde ikke ventilasjonssystem og kapasiteten var derfor begrenset til 300 personer daglig.[10][8]

Under rettsoppgjøret anslo Moll at Zyklon-B virket etter et halv minutt for da hørte de ikke flere lyder fra gasskammeret. Barn som mødre hadde gjemt i avkledningsrommet ble kastet inn i gasskammeret, ifølge Moll.[11] Moll utvidet Sonderkommando til 900 personer og han satt inn nye heiser til krematorium II og III slik at likene kunne fraktes raskere.[12]

I rettssaken mot Moll etter krigen understreket hans sjef i Auschwitz, Rudolf Höß, at Moll var dyktig til å holde orden: Ofrene kledde av seg på en ordentlig måte og likene ble fjernet ble på en ordentlig måte. Moll understreket selv at han utførte sine oppgaver korrekt i all slags vær, han var aldri beruset på jobb og opptrådte alltid som en eksemplarisk soldat overfor fangene.[13] Overlevende beskriver Moll som sadistisk og særlig uberegnelig når han hadde drukket.[14][15][16][17]

Moll utarbeidet sensommeren 1944 en plan for å jevne Auschwitz med jorden før sovjetiske styrker nådde frem. Denne «Moll-planen» omfattet bruk av bombefly og artilleri.[9]

Dachau[rediger | rediger kilde]

Da sovjetisk styrker nærmet seg Auschwitz i januar 1945 ble Moll overført til Dachau konsentrasjonsleir og han ledet da en dødsmarsj fra Gleiwitz (underleir til Auschwitz) til Dachau.[18] I slutten av april 1945 ble Dachau evakuert og flere tusen fanger sendt i retning Alpene. Moll, 43 SS-soldater og en gruppe fanger ankom Buchberg leir ved Wolfratshausen (helt sør i Bayern) 29. april. Moll forlangte å få overta jødene i Buchberg leir og hevdet at de var utpekt til utryddelse. Buchberg-kommandanten nektet og Moll tok da med seg 120 til 150 kvinnelige, russiske fanger fra leiren og drepte dem i skogen. Buchberg ble frigjort av amerikanske styrker 30. april.[19]

Rettsoppgjør[rediger | rediger kilde]

Moll ble tatt til fange av amerikanske styrker, dømt til døden av krigsforbrytertribunalet i Dachau 13. desember 1945 og henrettet 28. mai året etter.[19][18]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Blatman, D. (2009). The death marches and the final phase of Nazi genocide. Routledge.
  3. ^ Kadar, Gabor; Zoltan, Vagi (2004). Self-Financing Genocide: The Gold Train, the Becher Case and the Wealth of Hungarian Jews. Budapest: Central European University Press. s. 258. ISBN 9639241539. 
  4. ^ Wetzler, A. (Ed.). (2020). Escape from Hell: The true story of the Auschwitz Protocol. Berghahn Books.
  5. ^ Chare, N., & Williams, D. (2019). The Trials of Witnessing: Legal Testimony and the Sonderkommando. In The Auschwitz Sonderkommando (pp. 101-128). Palgrave Macmillan, Cham.
  6. ^ «"Der dritte reißt die Ohrringe aus, manchmal strömt Blut"». www.t-online.de (tysk). Besøkt 10. februar 2021. 
  7. ^ Weed, J. (2012). Coping with an Impossible Reality: The Jewish Sonderkommando of Auschwitz-Birkenau. History in the Making, 5(1), 4.
  8. ^ a b c Mailänder, Elissa (3. april 2019). «Everywhere the Same, yet Different». Journal of Genocide Research. 2. 21: 299–306. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2019.1589941. Besøkt 10. februar 2021. 
  9. ^ a b Gutman, I., & Berenbaum, M. (1998). Anatomy of the Auschwitz death camp. Indiana University Press.
  10. ^ White, J. R. (2002). Target auschwitz: Historical and hypothetical German responses to allied attack. Holocaust and Genocide Studies, 16(1), 54-76.
  11. ^ Roberts, A. (2009). The storm of war: A new history of the Second World War. Penguin UK.
  12. ^ Rawson, A. (2015). Auschwitz: The Nazi Solution. Pen and Sword.
  13. ^ Overy, R. (2014). “Ordinary men,” extraordinary circumstances: Historians, social psychology, and the Holocaust. Journal of Social Issues, 70(3), 515-530.
  14. ^ Pivnik, S. (2013). Survivor: Auschwitz, the Death March and My Fight for Freedom. St. Martin's Press.
  15. ^ Tindol, R. (2012). The Best Friends of the Murderers: Guard Dogs and the Nazi Holocaust. Animals and War. Studies of Europe and North America, 105-123.
  16. ^ Hamburg, Oliver Das Gupta (2015). «"Der Staat ist auf dem rechten Auge blind oder er kneift es zu"». sueddeutsche.de (tysk). ISSN 0174-4917. Besøkt 16. september 2018. 
  17. ^ Venezia, Shlomo (25. januar 2008). «Holocaust: Leichen verscharren in der Hölle von Auschwitz». DIE WELT. Besøkt 16. september 2018. 
  18. ^ a b Nyiszli, M. (2012). Auschwitz: A doctor's eyewitness account. Penguin UK.
  19. ^ a b Schwartz, E. (2011). The Death Marches from the Dachau Camps to the Alps during the Final Days of World War II in Europe. Dapim: Studies on the Holocaust, 25(1), 129-160.


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Otto_Moll&oldid=23212194»