Stattholdere i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Riksstattholder)
Gå til: navigasjon, søk
Hannibal Sehested var en av de mest initiativrike stattholderne

Stattholder (svensk: Ståthållare) (fra tysk Statthalter, «stedfortreder», dansk skrivemåte Statholder), er en person som på kongens vegne leder en del av et rike, eller typisk et lydrike. Tittelen ble i perioder brukt om kongens stedfortredere i Norge både under unionen med Danmark og under unionen mellom Norge og Sverige. Ordet er lånt fra nederlandsk stadhouder eller tysk Statthalter.

Union med Danmark[rediger | rediger kilde]

Stattholderposisjonen eksisterte allerede under den dansk-norske union. Embetet som stattholder i Norge ble opprettet i 1572 og var med enkelte avbrudd besatt til 1771.

Stattholderen var normalt samtidig lensherre over Akershus, og han var ifølge tradisjonell oppfatning også den høyeste myndighet i Norge. Men sammenlignet med andre lensherrer og (etter 1660) amtmenn synes han å ha vært den første blant likemenn snarere enn en overordnet. Stattholderembetets innflytelse varierte imidlertid med innehaverne.[1] Det er flere opphold i kontinuiteten i stattholderembetet. Det kan delvis forklares med at oppgavene i embetet var færre i de tidligste tidene, og at det derfor var mindre behov for en kontinuerlig «jourhavende». Dessuten kunne Kongen avvente utnevnelse, eller nedlegge embetet, dersom han syntes det tjente ham bedre å ikke ha en selvstendig, pro-norsk aktør i Norge.

Det ble gjenopprettet i 1807 da forbindelsen med hovedstaden København ble brutt på grunn Napoleonskrigene.

Union med Sverige[rediger | rediger kilde]

Statholder eller Vice-Konge var under første del av unionen mellom Sverige og Norge (18141905) navnet på stillingen som leder for den norske regjering og øverstkommanderende for det norske forsvar når monarken selv ikke inntok denne posisjonen. Embetet ble opprettet da den reviderte norske grunnloven av 4. november 1814 trådte i kraft. Paragraf 12, 13 og 15 bestemte at en stattholder kunne bli utnevnt.[2] Stattholderen skulle bo i Christiania (nå Oslo) og lede den norske regjering når kongen var fraværende (i Stockholm). I korte perioder fungerte kronprinsene som visekonger.

Embetet var besatt av svensker fra 1814 til 1829. Protester førte til at den sto ubesatt til 1836, da Herman Wedel Jarlsberg som den første nordmann inntok stillingen. Han ble etterfulgt i 1841 av Severin Løvenskiold, men embetet sto ubesatt fra 1856 til det ble formelt avskaffet i 1873.

Norske krav om at det måtte fjernes helt var bakgrunnen for stattholderstriden i 1850- og 60-årene. Stortinget innstilte på nedleggelse i 1859, men Oscar I nektet sanksjon. Etterfølgeren Karl IV var velvillig innstilt til å avskaffe «lydrikemerket», men ble under svensk press tvunget til å nekte sanksjon. Dette ga opphav til den første alvorlige konflikten i unionen, og den utløste en regjeringskrise i Norge. Konflikten, som hadde bakgrunn i statenes ulike oppfatning av unionsvilkårene, ble stadig mer tilspisset og endte med unionsoppløsningen i 1905. Det var først i 1873 at kong Oscar II sanksjonerte Stortingets vedtak om å nedlegge embetet.

Liste over norske stattholdere 1572–1814[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ To setninger er sitater fra Arkivverket Statholderembetet 1572-1771 fra Arkivverket/arkivert utgave
  2. ^ «§ 13. Under Kongens Fraværelse overdrager han Rigets indvortes Bestyrelse, i de Tilfælde Han selv foreskriver, til Vice-Kongen eller Statholderen, tilligemed i det mindste fem af Statsraadets Medlemmer.» Grunnloven av 4. november 1814.