Erik Knutstad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Erik Knutstad
Født26. juli 1930Rediger på Wikidata
Død30. nov. 2014Rediger på Wikidata (84 år)
BeskjeftigelsePolitiker, offentlig tjenesteperson Rediger på Wikidata
PartiSenterpartiet
NasjonalitetNorge

Erik Knutstad (født 26. juli 1930, død 30. november 2014[1]) var en norsk utenrikstjenestemann og politiker (Sp).

Han ble kadettfenrik fra Krigsskolen før han utdannet seg til økonom ved University of Colorado, Boulder. Fra 1960 til 1962 var han president i ANSA. Knutstad kom fra stillingen som ambassadesekretær ved Norges ambassade i Warszawa da han ble ansatt som generalsekretær i Senterpartiet i 1964. I 1966 gikk han tilbake til utenrikstjenesten, idet han ble chargé d'affaires ved Norges ambassade i Tel Aviv. Knutstad var sentral i oppbyggingen av Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC.

I 1973 ble Knutstad byråsjef ved 5. handelspolitiske kontor i Utenriksdepartementet. I 1974 ble han utpekt som sikkerhetsrisiko av Forsvarets sikkerhetsstab, og Knutstad ble forflyttet i departementet noe senere.[2][3] Senere saksøkte han Utenriksdepartementet fordi han følte seg uberettiget forflyttet, men tapte i både byretten og lagmannsretten. I 1976 gikk han på nytt til rettssak, denne gang fordi han mente han hadde blitt ulovlig overvåket siden 1966. Den såkalte Knutstad-saken endte med avskjedigelse for Knutstad ved kongelig resolusjon i 1991, etter at han hadde vært i konflikt med departementet i 15 år.[4] Knutstad fikk ikke medhold i ankesakene og ble derfor endelig avskjediget i 1995.[5]

Ved stortingsvalget 1985 stod Knutstad oppført på Frie Folkevalgtes liste i Oslo.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Anmeldte dødsfall 1. desember 2014–31. desember 2014» (PDF). Oslo byfogdembete. Arkivert fra originalen (PDF) 10. mars 2018. Besøkt 9. mars 2018. 
  2. ^ «Hemmelig UD-rapport». VG. 4. desember 1979. 
  3. ^ «Så agenter på lys dag». VG. 5. november 1983. 
  4. ^ «Knutstad avskjediget». Aftenposten. 12. november 1991. 
  5. ^ «Byråsjef fikk sparken, men får beholde lønnen». Aftenposten. 16. august 1995. 
  6. ^ «Stortingsvalget 1985» (PDF). Statistisk sentralbyrå. 1986.