Insekter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Insekt)
Gå til: navigasjon, søk
Insekter
Sølvkre (Zygentoma)
Sølvkre (Zygentoma)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Hexapoda, Insecta
Norsk(e) navn: Insekter, seksfotinger
Hører til: Mandibeldyr,
Leddyr,
Protostomier
Antall arter: anslag: 6-30 000 000
beskrevet: ca. 1 000 000[1]
ca. 21 000 i Norge
Habitat: Terrestrisk og limnisk
Utbredelse: Hele jorden
Delgrupper:

Insekter er – målt i antall arter – en stor og suksessrik leddyrgruppe: mer enn åtte av ti kjente dyrearter er insekter. De forekommer i de fleste miljøer, bortsett fra havet.

Insekter har stor betydning for de fleste andre dyr, for noen som predatorer eller som parasitter. Ikke minst så inngår insekter i næringskjeden til mange høyerestående dyr. Enten direkte som næring, eller lavere ned i næringskjeden. Et eksempel er rovfuglen spurvehauk som ikke lever av insekter, men av andre fugler som igjen har insekter som sin viktigste føde.

Betydningen for mennesket er også stort, både medisinsk som parasitter og vektorer for sykdommer, men kanskje mest økonomisk, som skade- eller nyttedyr i landbruket. Nyttige er de fordi mange planter er avhengig av insekter for pollinering, eller de kan være glupske «rovdyr» på skadedyr i landbruket. Enkelte fluelarver (maggot) kan brukes i bioterapi, en behandlingsform for å lege sår. Et annet eksempel er silkeormen, larven til en sommerfuglen i gruppen silkespinnere eller skjoldlus som særlig tidligere ble brukt til å lage lakk og voks. Stor betydning har også honning fra honningbien.

Læren om insekter heter entomologi.

Den mest suksessrike dyregruppen[rediger | rediger kilde]

Insektene er den mest vellykkede dyregruppen på jorden. De er den mest artsrike gruppen og utgjør mer enn halvparten av alle nålevende arter. Mange arter er ennå ikke beskrevet og er ukjente for mennesket, samtidig utryddes flere arter, dette skjer daglig særlig ved at regnskog hugges[1]. Det er særlig noen faktorer som er viktige til denne suksessen.

  • Insektenes evne til å fly, gjør at de kan finne nye og gode leveområder (habitat), eller slippe unna fiender.
  • Det harde ytre hudskjelletet som både beskytter insektet og de indre organene fra uttørking.
  • De har en kort livssyklus og evnen til å formerer seg opp i stort antall.
  • De fleste insekter er små av størrelse og kan derfor være spesialister og utnytte små leveområder. Noen lever på blomster, blad og urter. Andre i stenglen, i jorden, i mudder og sump, i vann, andre på tørr sand eller blant stener. Insektene finnes overalt, unntatt i havet (saltvann).

Evolusjon[rediger | rediger kilde]

Fossil av insekt

De eldste insekter er kjent fra devon, det må altså ha funnets insekter i minst 380 millioner år. Det er imidlertid usikkert hva som er søstergruppen til insektene. Man hadde lenge antatt at mangefotingene var insektenes nærmeste slektninger. Dette bl.a. fordi både insekter og tusenbein mangler det andre antenneparet, har trakéer og Malpighi-rør. På 1990-tallet ble det derimot klart at insekter er nærmere beslektet med krepsdyr enn med mangefotinger. Chelicerata har blitt foreslått som mangefotingenes nærmeste nålevende slektninger. Fellestrekkene med mangefotingene må derfor tolkes som konvergenser på grunn av at begge gruppene – uavhengig av hverandre – ble tilpasset til et liv på land. Fortsatt råder det usikkerhet om helheten av alle krepsdyrene eller muligens bare en delgruppe av disse står insektene nærmest. En av de mest omtalte teoriene for tiden er at gruppene Remipedia, Malacostraca og Hexapoda til sammen danner kladen Pancrustacea. Tidligere har også den relativt ukjente gruppen leddyr Euthycarcinoidea vært foreslått som insektenes opphav.

Det er også indikasjoner på at Hexapoda som helhet er en kunstig gruppe. At medlemmene er utstyrt med enkelte fellestrekk som tre par ben kan være resultatet av en parallell utvikling, og Entognatha og Ectognatha hører ikke nødvendigvis sammen. Så regnes da heller ikke spretthalene lenger til insektenes stamtre, og det er til og med spekulasjoner over hvorvidt de bør plasseres utenfor den potensielle Pancrustacea. Proturer og tohaler er ennå ikke blitt studert like inngående.

Ytre bygning[rediger | rediger kilde]

Kroppen er tredelt. På brystpartiet finnes vinger og bein.

Insekter har som de andre leddyrene et ytre skjelett (hudplater) som holder de bløte delene i kroppen på plass. Disse er bygd opp for det meste av kitin. Enkelte insekter har harde hudplater med mye kitin, som de fleste billene. Mens andre insekter er svært tynn- eller bløthudet.

Som hos alle leddyr er insektenes kropp delt i ledd (segmenter), som i sin tur i evolusjonens løp har blitt sammenfattet til større kroppsavsnitt (tagmata). Insekter er unike blant leddyr om å ha tre slike avsnitt, hodet, brystet og bakkroppen.

  • Hodet (caput) består av seks segmenter. De fleste av disse bærer spesialiserte ekstremiteter (lemmer). «Overleppen» (labrum) dannes av det fremste segmentet; det neste bærer et par antenner («følehorn»); mens segmentet bak har mistet antennene (jf. krepsdyr, som har to par antenner). Så følger tre segmenter med «munnføtter», dvs. ekstremiteter som er spesialisert på næringsopptak: overkjeven (mandibel), underkjeven (maxillen) og underleppen (labium). Underleppen ble dannet ved at de to delene av det andre underkjeveparet smeltet sammen til ett organ. Munndelene i insektenes stamart var bitende. I flere delgrupper er disse omdannet til sugende (bl.a. sommerfugler) eller stikkende munndeler (bl.a. teger). Hodet bærer dessuten to fasettøyne og hos noen arter også tre enkelt bygde medianøyne / punktøyne (ocelli).
  • Bryststykket (thorax) består av tre segmenter, som heter prothorax, mesothorax og metathorax, henholdsvis for-, mellom- og bakbryst. Brystpartiet består hovedsakelig av muskulatur til vingene. Det er kun de seks ekstremitetene på thorax som brukes som gangbein (derav navnet hexa-poda = «seksføttinger»). I arter som har vinger, finner man et par av disse på meso- og et på metathorax.
  • Bakkroppen (abdomen) består av de fleste vitale organ, som tarmen, hjertet og forplantnigsorganet. Også spytkjertelen er hos flere insekter plassert i bakkroppen, da det «ikke er plass» i hodet eller det muskuløse brystpartiet. Bakkroppen har elleve segmenter pluss et såkalt telson («hale»). I mange arter er rester etter ekstremitetene bevart på bakkroppen i form av haletråder (cerci), eggleggingsbrodder (gonopoder) eller såkalte styli med ukjent funksjon.

Vinger finnes hos de fleste insekter, men var ikke til stede i insektenes stamart. De oppstod senere, i stamarten til en stor delgruppe som av denne grunn omtales som vingede insekter. Noen insekter (f.eks. lus og lopper) mangler vinger selv om de hører til de vingede insektene. I disse gruppene har altså vingene gått tapt igjen i evolusjonens løp, de er med andre ord sekundært vingeløse.

Det fins også en del primært vingeløse insekter. Disse ble i eldre systematikk sammenfattet som urinsekter («Apterygota» = «vingeløse»). Men man vet i dag at denne gruppen er kunstig, fordi f.eks. sølvkre (som er vingeløs) er nærmere beslektet med vingede insekter enn med spretthaler (som også er vingeløse).

Beina består av hoften ("coxa"), hofteringen ("trochanter"), låret (femur), leggen (tibia) og foten (tarsi). Foten består av flere ledd. Ytterst sitter et kloledd. Noen insekter, blant annet hos tovingene, har også fotputer sammen med kloleddet.

Skjematisk oversikt over kroppsbygningen til de vingede insektene.
A: hode,
B: bryststykke,
C: bakkropp,
1: antenne,
2 og 3: punkøyne (ocelli),
4: fasettøye,
5: hjerne eller forhjerne,
6: forbryst (prothorax),
7: pulsåre,
8: trakérør og spirakle,
9: midtbryst (mesothorax),
10: bakbryst (metathorax),
11: framvinge,
12: bakvinge,
13: midttarm eller mage,
14: hjerte,
15: eggstokk og sædgjemmer
16: bakerste tarm,
17: endetarmsåpning,
18: vagina
19: bukmarg (nervestreng med nerveknuter)
20: malpighiske rør,
21: fotpute,
22: klo,
23: fot eller fotleddene, (tarsus),
24: legg (tibia),
25: lår (femur),
26: hoftering (trochanter),
27: framtarm (kro)
28: nerveknute (ganglia)
29: hofte (coxa),
30: spyttkjertel,
31: bakhjernen eller den fremerste neveknuten,
32: munndeler (fra venstre: overleppe, overkjeve, underkjeve med palper, underleppe med palper)

Fysiologi[rediger | rediger kilde]

Åndedrettet består et nett av tynne rør, trakérør, som forsørger alle kroppens celler direkte med atmosfærens oksygen. Insekter som har larvestadiene i vann puster ofte med gjeller, og det finnes flere typer gjeller. Noen insekter som lever i vann, som vannkalver, og alle landlevende insekter puster med trakéer, disse finnes på alle kroppssegmenter. Disse trakeene oppstod uavhengig av mangefotingenes og fløyelsdyrenes trakéer, som åndedrettets tilpasning til livet på land.

Fordøyelsen skjer i tarmen, som er delt i tre soner, og ender i endetarmsåpningen. Ekskresjonen skjer ved hjelp av det malpighiske rør. Også dette oppstod uavhengig av mangefotingenes og edderkoppdyrenes malpighiske rør.

Sirkulasjonssystemet er, som hos alle leddyr, åpent med et langstrakt hjerte, på ryggsiden i bakkroppen, som pumper kroppsvæsken (hemolymfen) framover i kroppen, gjennom en pulsåre. Insekter har ikke et lukket blodåresystem som høyere dyr, blod og lymfevæske er ikke skilt fra hverandre slik som hos virveldyr, men er blandet. Kroppsvæsken sirkulerer på en slik måte at væsken sirkulerer i hele kroppen, også i vingenes årer sirkulerer den.

Nervesystemet består, i likhet med alle leddyr, av en bukmarg med to nervestrenger og én nerveknute (ganglion) i hvert kroppssegment. Den første nerveknuten, som ligger foran munnåpningen, er spesielt stor og omtales som hjerne.

Insekters formering[rediger | rediger kilde]

Hannens kjønnsorgan kalles aedeagus, mens hunnens kjønnsorgan kalles ovipor. Hunner hos de fleste arter, har et eggleggningsrør (Ovipositor), hos enkelte arter kan dette være stort, mens det hos andre er lite og mer skjult.

Kopulasjon og egglegging hos fluer[rediger | rediger kilde]

Under kopulasjonen overfører hannen sine spermier gjennom penis (aedeagus) til en ”beholder” (spermathek) inne i hunnen. Her lagres spermiene, som befrukter hunnens egg etter hvert som de produseres og går gjennom egglederen. Mange arter fluer føder levende unger (larver), ellers er eggene så langt utviklet at de klekkes straks etter legging. En hunnflue kan legge mange hundre egg.

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Utvikling fra egg, via larvstadiene til puppe og voksent insekt Dette er toprikket marihøne.

Alle insekter gjennomgår flere larvestadier i løpet individualutviklingen. For å kunne vokse, må insektene av og til kvitte seg med sin gamle hud, og gjennomgå et hudskifte (ekdysis). Dette skjer ved overgangen fra et larvestadium til neste. Veksten skjer bare i denne korte perioden, før den nye huden er herdet. Ulike arter har forskjellig antall hudskifter, alt fra noen få og opptil tyve.

Grovt sett finner man tre typer for utvikling hos insekter:

  • Ametabole insekter (gresk a- = «uten», metabole = «forvandling») har larver som ligner på voksne. Det skjer ingen gjennomgripende endringer i løpet av livsløpet. Ametabol utvikling forekommer hos de primært vingeløse insektene.
  • Holometabole insekter eller insekter med fullstendig forvandling (gresk holos = «fullstendig») gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Metamorfosen, der larvens spesielle organer forsvinner og den voksnes organer blir dannet, finner sted i et ubevegelig hvilestadium, puppen. De holometabole insektene (biller, sommerfugler, årevinger m.fl.) utgjør en naturlig gruppe som er oppkalt etter denne egenskapen.
  • Hemimetabole insekter eller insekter med ufullstendig forvandling (gresk hemi = «halv») gjennomgår endringer i livsløpet, men uten puppestadium og metamorfose. Larvene blir likere de voksne med hvert hudskifte. Hemimetabol utvikling forekommer hos de vingede insektene som ikke har holometabol utvikling.

Larvene til insekter med a- eller hemimetabol utvikling omtales ofte som nymfer. De voksne (kjønnsmodne) insektene hos insekter med hemi- eller holometabol utvikling kalles imago.

Sanseorgan[rediger | rediger kilde]

Å kunne oppfatte lyder, bevegelser, smak, temperatur er viktig også for insekter. Sanseorganene finnes som

  • Synsorgan eller øyne finnes som to typer. Fasettøyne er sammensatte av flere enkeltøyne til ett øye. Dette er stort og ofte lett synlig. Punktøyne finnes bare hos noen, og er ett enkelt øye. Ofte er det tre punktøyne i en gruppe.
  • Føleorgan som børster og hår på hudskjelettet (kitikula) er følsomme for vibrasjoner, lufttrykk, vind og berøring. Disse finnes som hår over hele kroppen og kan kjenne på ytre trykk, tyngdekraft og likevekt. Insektene har ofte også kopp- eller tappformede sanseorganer (sensiller), særlig på beina, funksjonen til disse er ofte usikker.
  • Høreorganer kan finnes på litt forskjellige steder på kroppen eller på beina. Det er flere måter å oppfatte lyd, som med tympanalorgan eller akustiske sansehår. Tympanalorgan oppfatter lyder og slike organ ligner litt på et øre. Løvgresshopper og sirisser har de på frambeina, litt høyt oppe på leggen. Ved å snu på seg kan de også rettningsbestemme hvor lyden kommer fra. Andre har slike hørselorgan på bakkroppen. Insekter kan oppfatte frekvenser, helt opp mot 200 kHz., det er langt høyere enn det mennesker kan oppfatte (15-20 kHz). Det å kunne høre er nyttig for å finne en partner (forplantning), for å unngå fiender og oppdage fare. Noen nattaktive insekter, blant annet nattfly, har evnen til å høre lyden fra flaggermus som er på jakt. Like før flaggermusen angriper slipper sommerfuglen seg ned, og unngår å bli spist.
  • Smaksorgan (kjemiske sanseorgan) finnes på forskjellige steder på kroppen, er nyttig for å finne et egnet sted for eggleggning, finne mat, kjenne igjen artsfrender, finne en partner. Eller som hos maur, for å kjenne igjen artsfrender fra den samme kolonien. Slike sanseorgan kan være på antennene eller på kroppen, men oftest i munnen (tungen) eller på beina, noe som kan være svært praktisk.
  • Luktorgan for å kjenne lukt i luft, sitter helst på antennene. Disse kjemiske reseptorerene kan oppfatte lukt på lang avstand. Noen arter har spsialiserte slike sanseceller for å skille ut helt spesifikke lukter , såkalt feromon. Slike luktstoff (feromon) brukes for det meste for at hunnen og hannen skal finne hverandre for parring, og kalles da for seksualferomoner. Det er som regel hunnen som skiller ut feromonet, mens hannen som finner et slikt luktspor, søker henne opp. Når dette skjer (har skjedd) skiller hunnen ofte ut en litt annen lukt noe vi kan kalle kjærlighetsferomon og som stimulerer til parring.
  • Temperatursans
  • Fuktighetssans

Lyd[rediger | rediger kilde]

Ikke alle insekter kan lage lyder. De som gjør det er vanligvis også istand til å oppfatte lyder (høre). Lyder frambringes på flere måter, vanligvis fordi kjønnene skal finne hverandre, for å kunne pare seg. Noen sikader kan lage lyd som høres på en kilometers avstand.

Lyd frambringes ved

  • Tromming eller banking.
  • Vibrasjoner kan være summing som oppstår under flygning. Mange arter, som tovinger, bruker summing i ulike frekvenser for å kjenne igjen artsfrender.
  • Spesielle stridulasjonorganer. Løvgresshopper gnir vingene sammen, markgresshopper gnir baklårene mot vingekanten. Andre insekter stridulerer ved å gnisse kjevene mot hverandre.
  • En unik mekanisme finnes hos arten hvesekakerlakk, som lager en hvesende lyd ved presse luft ut av åndehullene (spiraklene). Sommerfuglen dødningehode kan lage lyd ved å presse luft ut gjennom sugesnabelen. Dette kan neppe kalles plystring, da den ikke ha lunger, men er vel nærmest å sammenligne med raping.

Allsidig kosthold og utvikling[rediger | rediger kilde]

En av grunnene til insektenes suksess er den allsidighet de har ved å leve på mange ulike steder og av ulik føde. Insekter med fullstendig forvandling lever ofte på ulike steder som larve og voksen. Ofte lever de av forskjellig føde. Larvene kan være predatore (rovdyr), mens de voksne er planteetere som lever av nektar og pollen. Over halvparten av de kjente insektartene er plantespisere, mens de er representanter fra bare åtte av de omtrent tretti ordenene.

Overvintring (kuldetoleranse)[rediger | rediger kilde]

Hvor blir insektene av når frosten kommer om høsten? De fleste fryser i hjel og dør, men på ett eller annet vis må alle insekter overleve vinteren. Insektene overvintrer i alle livets stadier, noen som egg, andre som larver og noen som voksne. I overvintringsstadiet (egg, larve eller voksen) tåler insektene minusgrader og vanlig norsk vinter.

I alle levende celler er det vann, om vannet fryser dør cellen. Insekter (og mange andre dyr) har en «frostvæske» med seg, i kroppen, den gjør de tolerante mot kulde. Enkelte biller kan tåle kulde ned mot minus 30 grader, og deretter når de tiner leve videre.

Alder[rediger | rediger kilde]

Et insekts liv starter når egget legges, og går via flere larvestadier, til utvokst forplantningsdyktig insekt. De aller fleste insekter i Norge lever omtrent ett år. Men, noen kan ha flere raske generasjoner i løpet av sommeren, disse sommergenerasjonene lever bare noen måneder. Andre bruker mange år på sin utvikling fra egg til voksen. Noen trebukker, bruker opptil 6-7 år på larvestadiet, før den voksne trebukken får en hektisk sommer til å føre slekten videre. I enkelte tilfeller har utviklingen hos praktbiller i død ved tatt så mye som 50 år, men dette skyldtest trolig eksepsjonelle forhold. Hos sosiale insekter som humler, veps og maur er det litt omvendt, larvestadiet er svært kort, mens livet som voksen er lengre.

Insekter som hobby[rediger | rediger kilde]

Samia cynthia-hann, fra samlingen. Texas A&M Insect Collection in College Station, Texas. Legg merke til den viktige etiketten: uten den – ingen vitenskapelig verdi.

Å samle insekter er å bli innviet i en verden som ikke så mange andre kjenner, og å bli kjent med insektenes hemmelighetsfulle og underlige liv. Det er mye å lære om innsamlingsteknikk, preparering, oppbevaring og bestemmelse av dyrene. Innkjøp av insektlitteratur på de ulike gruppene, det blir gjerne et lite hobbybibliotek etter hvert. De fleste som begynner å samle insekter starter med sommerfugler, men det finnes mange like interessante grupper å samle på. Fordi artsantallet er så stort velger de fleste å samle på en liten gruppe. Det er ikke uvanlig å spesialisere seg på denne gruppen.

En som studerer insekter kalles en entomolog, og det finnes en forening for insektinteresserte, Norsk entomologisk forening. Den er for både profesjonelle og amatører. Arbeidet til amatørentomologene er svært viktig og har hatt en enorm betydning for forståelsen og kunnskapen om insektenes utbredelse.

For at det innsamlede materialet skal ha vitenskapelig verdi, er det viktig at det lages en etikett. Denne skal innholde minst tre hovedopplysninger, sted, dato og navnet til samleren.

Det finnes motforestillinger mot innsamling av insekter. Særlig av de fargerike og vakre dagsommerfuglene eller de nyttige humlene. Uten innsamling hadde det vært umulig å vite utbredelse og hvilke arter vi har i Norge. De sjeldne og truede artene finnes i et lite antall, og det er sjeldent at de blir innsamlet. Men, det skjer noen ganger, og opplysninger om disse er svært viktige i forvaltningen av naturen. Det er laget lister over de sårbarte og truede artene, listen kalles nasjonal rødliste, den har kategorier for hvor truet en art er. Over 50 % av de rødlistede norske artene er insekter. Dette tallet endres stadig ettersom nye reviderte rødlister utkommer. Sammen med Naturmangfoldloven er det myndighetenes mål å redusere antall arter på rødlisten.

Navn[rediger | rediger kilde]

Maleriet «Der Schmetterlingsfänger» (sommerfuglfangeren) av Carl Spitzweg

Navnet insekt kommer fra det latinske ordet insectum (flertall: insecta), som betyr «snørt inn». Dette refererer til innsnøringene mellom de tre kroppsavsnittene. Det greske "entomon", som man finner igjen i ordet "entomologi", betyr det samme.

Man finner av og til at navnene insekter og Insecta begrenses til de såkalte ekte insektene (Ectognatha; jf. insektenes inndeling), og at insekter i vid forstand omtales som seksfotinger (= Hexapoda; dvs. ekte insekter pluss proturer, spretthaler og tohaler). Når det gjelder de vitenskapelige navnene, er Hexapoda i dag mer vanlig enn Insecta. På norsk har insekter vært et etablert navn på hele gruppen, og det fins ingen faglige grunner for å erstatte det med seksfotinger, selv om det er like «korrekt».

Norske navn finnes bare på noen av insektene. Det er stort sett de mest vanlige, de mest fargerike eller store insektene som har fått norske navn. Insekter som er nyttige eller som er parasitter, skadedyr eller plagsomme for menneskene har også sine norske navn. Noen arter har opptil flere navn, dette har skjedd som følge av dialektene i Norge. I litteraturen finnes det også dessverre ulike norske navn på samme arten. Dette kan føre til misforståelser, derfor brukes latinske navn i fagmiljøet blant insekforskere. Norske navn funger vel bare i Norge, og det er helt umulig å kommunisere over landegrensene, dersom alle land skulle brukt sine nasjonale navn på de mange tusen artene av insekter.

Et eksempel på en navnekonflikt er bruken av Nattspinner og Bartrespinner på edderkopper i familien Hjulspinnere (Araneidae). Det å bruke ..spinner som siste ledd i navnet på enkelte grupper av edderkopper er svært naturlig, ettersom de spinner fangstnett. Problemet er at det er mange grupper av leddyr som kan spinne tråder. Mest kjent er selvsagt silkespinneren, en sommerfugl. Denne sommerfuglen spinner en kokong som brukes til å framstille silkestoff. Navnekonflikten består i at endelsen ..spinner, er et godt etablert navn på denne sommerfuglgruppen, og flere andre sommerfuglgrupper. Derfor blir det komplisert om også edderkopper skal bruke samme siste ledd, i sine navn.

Det arbeides med å sette navn på alle de insekter som er representert i norsk fauna. Flere grupper har etterhvert begynt å få norske navn. Dette er et tidkrevende arbeid der en forsøker å ta hensyn til allerede etablerte norske navn, samtidig som det må tenkes helhetlig. Mange insekter har navn som begynner på vanlig ... , liten ... – navn (adjektiver) som kan være problematiske å bruke fordi det kan være en annen art som er mindre eller kanskje vanligere. (liten vannkalv, mindre vannkalv, enda mindre vannkalv, osv). Derfor forsøker en å unngå slik bruk av adjektiver i navn, og helst ta utgangspunkt i levestedet, utseendet, næringsgrunnlaget.

Systematisk inndeling[rediger | rediger kilde]

Slektskapsforholdene mellom insektenes delgrupper er avklart i ulik grad. Det er uklart hvor nært de ordenene som plasseres i Entognatha, er beslektet med hverandre, og hvor nært de er beslektet med de egentlige insektene (Ectognatha = Insecta).

Dette går frem av denne oversikten i hierarkisk skrivemåte (hvis flere enn to delgrupper står med samme innrykk under en overordnet gruppe, betyr dette at de nøyaktige slektskapsforholdene disse delgruppene imellom fremdeles er uavklarte):

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Hågvar, Eline Benestad. 2009.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]