Barkbiller

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk
Barkbiller
Stor granbarkbille Ips typographus (Scolytinae)
Stor granbarkbille Ips typographus (Scolytinae)
Vitenskapelig(e)
navn:		 Scolytinae
Norsk(e) navn: barkbiller
Hører til: snutebiller, biller,
vingede insekter,
insekter
Antall arter: 65 arter i Norge
315 i Europa
? i verden
Habitat: i og under bark på trær.
Utbredelse: kosmopolittisk
Delgrupper:
Larvekammer og gnag, under bark, fra stor granbarkbillen Ips typographus.

Barkbiller (Scolytinae) er en gruppe av biller, og systematisk utgjør de en delgruppe av snutebillene (Curculionidae).

En av de mest kjente er stor granbarkbille, Ips typographicus, en vanlig art i granskog.

Innhold

[rediger] Utseende

Gruppen barkbiller består av mange ganske like, små brunsvarte arter. Det er 65 arter i Norge, og de er mellom 2-8 millimeter lange. Kroppen er vanligvis mer eller mindre sylindrisk. Hodet er stort og bredt, med nokså små fasettøyne som oftest er innskåret i framkanten, av og til helt delt i en øvre og en nedre del. Noen arter (for eksempel i slekten Hylastes) har en markert, kort snute, andre ikke. Antennene er knebøyde og ganske korte, består av 7-11 ledd og ender i en kraftig kølle. Brystkjoldet (pronotum) er oftest omtrent så langt som bredt, med rundede sider. Dekkvingene er parallellsidige, og ender tvert. Mange grupper har bakerst i midten en stor grop som er kantet med kraftige tenner. Beina er nokså korte. Larvene er bleke og C-formede med korte bein og en markert hodekapsel.

[rediger] Levevis

Fäll an Barkbiller

Barkbiller lever under barken på døende eller døde trær som alt har fått en sykdom eller et soppangrep. De regnes derfor ikke som et alvorlig skadedyr. Det er kun stor granbarkbille (Ips typographus) som kan opptre i så store mengder at de i ekstreme tilfeller kan angripe og drepe levende trær ved selve billeangrepet. I tillegg er det noen arter som sprer sopp eller virus som kan drepe treet.

Hunnen hos barkbillene har små fordypninger bakerst på sine dekkvinger, disse brukes som en «øse» når hun graver ganger under barken på trær. Øsen brukes til å transportere boremelet vekk.

I gangene barkbillehunnen har gravd ut, legges eggene. Barkbillehunnen lager et fast mønster av ganger under barken. Hver art har sitt eget mønster. Barkbillene bruker feromoner (luktstoffer) til å tiltrekke det andre kjønn. Hos stor granbarkbille skiller hunnene ut feromoner når de er klare til å ta i mot hanner. Dette har man utnyttet i bekjemping av disse billene ved å sette ut feller agnet med feromoner, som fanger tusenvis av hanner. Dessverre blir billenes naturlige fiender (blant annet maurbiller) også tiltrukket av feromonene og omkommer ofte i store mengde i fellene.

[rediger] Et variert kjønnsliv

Barkbillene oppviser en rekke forskjellige strategier for formering og yngelpleie. En del arter er haplodiploide, det vil si at hannene utvikles fra ubefruktede egg. Hannene er haploide, det vil si at de har bare halvparten av hunnenes kromosomtall. Hos disse gruppene er det også vanlig med utpreget innavl, med parringer mellom søsken. Andre har mer konvensjonelle mønstre med parring mellom ubslektede individer. Noen barkbiller som lever i bladstilker har uvanlig lav fruktbarhet til insekter å være - hver hunn kan legge kanskje bare fem-seks egg i løpet av levetiden. Dette kompenseres med at overlevelsen er uvanlig høy på grunn av billenes utpregede yngelpleie.

[rediger] Ambrosiabiller

De fleste barkbiller lever av det saftige sevjelaget (kambiet) mellom barken og veden, men noen borer også innover i veden. En slik gruppe er ambrosiabillene, som ikke ernærer seg av selve veden, men av sopp som de dyrker på veden. Denne levemåten finnes hos biller i undergruppen Xyleborina (stammen Xyleborini), og også hos den ikke nært beslektede gruppen sylinderborere (Platypodinae). Gangene går gjerne dypt inn mot kjernen i treet. Soppene de dyrker er beslektet med gjærsopp, og de skiller ut en gjær- eller øl-lignende lukt som tiltrekker andre ambrosiabiller til treet. Ved er ganske næringsfattig, men soppene som vokser på den er derimot næringsrike, det gjør at ambrosiabillene kan fullføre utviklingen sin ganske raskt (3 - 14 uker), dette i kontrast til andre vedlevende biller som gjerne bruker flere år på utviklingen. De nyklekte billene tar med seg sporer av soppene i spesielle beholdere (mycangia) når de flyr ut for å parre seg og starte nye kolonier. Ambrosiabillenes ganger og soppinfeksjonen de fører med seg ødelegger vedens verdi som tømmer, og mange arter er derfor regnet som skadedyr på tropiske tømmertrær.

[rediger] Almesyke

Noen av artene i slekten splintborere (Scolytus) angiper alm, der hunnen legger egg på svekkede trær. Hun gnager en rett morgang og legger ein rekke egg der. Larvene gnager først i rett vinkel ut fra morgangen og sprer seg så utover slik at larvenes ganger radierer ut fra morgangen. Det store problemet er at disse billene sprer soppen Ceratocystis ulmi, som dreper almetrærne. Dette kalles almesyke. Sykdommen har nesten utryddet modne almetrær i store deler av Europa, den har også spredt seg noe på Østlandet i Norge. Rotskudd kommer fortsatt opp, men alle de store trærne er drept av soppen. I Norge er det trolig for det meste almesplintborer (Scolytus laevis) som sprer sykdommen,

[rediger] Systematisk inndeling

Denne oversikten er ikke skrevet i hierarkisk skrivemåte. Du kan lese mer om dette her : System (biologi) og Gruppe (biologi).

[rediger] Kilder

  • Olberg, S. 2007. Agrilus cyanescens Ratzeburg, 1837 (Buprestidae) and Xyleborus monographus (Fabricius, 1792) (Curculionidae) - two new but probably extinct Norwegian Coleoptera. Norwegian Journal of Entomology 54: 115-116.


[rediger] Eksterne lenker

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Barkbiller»
Personlige verktøy
Opprett en bok