Tordivler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tordivler
En tordivel (Geotrupes sp.)
En tordivel (Geotrupes sp.)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Geotrupidae
Latreille, 1802
Norsk(e) navn: Tordivler
Hører til: Skarabider (Scarabaeoidea), Polyphaga,
biller,
insekter
Antall arter: ca. 900 i verden,
fire i Norge
Habitat: terrestrisk, larvene lever av gjødsel
Utbredelse: alle verdensdeler
Delgrupper:

Tordivler (Geotrupidae) er en familie av biller i gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Disse store, svarte billene som ofte er tallrike rundt husdyr er velkjente og dukker ofte opp i myter, sagn og eventyr, også i nyere diktning som Alf Prøysens sang «Tordivelen og flugua» . De flyr med en brummende summing på forsommeren og blir av mange oppfattet som et koselig innslag i kulturlandskapet, men noen av artene er blitt mye sjeldnere på grunn av driftsendringer i landbruket. Navnet tordivel har trolig sammenheng med det norrøne gudenavnet Tor, noe som spiller på disse billenes mytologiske rolle. Tordivlene er et nyttig ledd i omsetningen av plantenæringsstoffer ved at de graver ned store mengder gjødsel og slik bringer den nærmere planterøttene.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Middelsstore til store (4 – 40 mm), ovale og hvelvede, blanke, stort sett svarte biller. Kroppsbygningen er meget kraftig. Hodet er bredt og litt flatt, med forholdsvis små, runde fasettøyne. Noen arter har en knøl eller et horn midt i pannen. Antennene er forholdsvis korte, 11-leddete, de tre ytterste leddene danner en kølle eller kompakt vifte som kan spres noe. Kjevene (mandiblene) er kraftige, hos noen arter stikker de tydelig fram foran hodet. Brystskjoldet (pronotum) er blankt, bredere enn langt. Hos en del arter har et et eller tre lange, framoverrettede horn. Dekkvingene er ganske brede, sterkt hvelvede, halvkuleformert avrundet bak. Mange arter har tydelige lengdestriper, hos andre er dekkvingene helt glatte. Beina er meget kraftige. Framleggen (tibia) har store tenner på utsiden som billene bruker til å grave med. Mellom- og bakleggene har to lengdelister, også gjerne noen tverr-ribber i den ytre delen. Føttene er fem-leddete, tynne og forholdsvis korte. Undersiden er gjerne blålig eller fiolett metallglinsende.

Larvene er korte og tykke, hvite, C-formede, ofte oppsvulmet mot bakenden.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Tordivlenes larver lever for det meste av møkk, selv om de også kan forekomme på sopp eller kadavere. De voksne billene kan også slikke i seg utflytende sevje. Hunnene graver dype tunneler under gjødselen og graver ut kammere som fylles med møkk som tjener som mat for larvene. Til slutt legges et egg i kammeret. Formen på gangene kan variere mye fra art til art men de kan bli ganske dype – opptil 3 meter hos enkelte arter. Larvene klekkes, spiser og vokser i matkammeret. De overvintrer i kammeret, forpupper seg og den nye generasjonen klekkes neste år. De voksne billene kan være ute ganske tidlig på våren og er mest aktive i mai- juni. De flyr mye, særlig på kvelden, men de kan også treffes flygende midt på dagen, særlig tidlig på våren. Billene bærer ofte med seg gulbrune midd. Disse er ikke parasitter men derimot rovdyr som lever av smådyr i møkka, og de bruker billene til å transportere seg fra det ene spisestedet til det andre. Det er sannsynlig at billene også har nytte av middene ved at disse reduserer bestandene av fluelarver og lignende som konkurrerer med tordivel-larvene om maten. Tordivlene er godt utstyrt for å grave, og er, for sin størrelse, utrolig sterke. Det er ganske vanskelig å holde en tordivel inne i hånden uten at den bryter seg ut.

Nordiske arter[rediger | rediger kilde]

Minotaurbillen, Typhaeus typhoeus, finnes ikke i Norge men forekommer i Sverige og Danmark. Hannen av denne ca. 2 cm lange arten er lett å kjenne på at brystskjoldet bærer tre fremoverrettede horn – to lange på sidene og et kortere i midten. Hos hunnen er disse hornene redusert til kort knøler. Billen fins på sandige steder, og går særlig på kaninlort, selv om den også kan finnes på sauelort.

Stor tordivel (Geotrupes stercorarius) er den største norske arten, 20 – 25 mm lang. Dekkvingene har dype, tydelige lengdestriper. Bakleggene har tre tverr-ribber. Denne arten var tidligere svært vanlig i kulturlandskapet men har dessverre gått mye tilbake. Den liker særlig hestelort, og en mulig årsak til tilbakegangen kan være at arbeidshestene ble erstattet med traktorer. Den kan imidlertid også gå på andre typer gjødsel.

Sandtordivel (Geotrupes spiniger) ligner mye på G. stercorarius. Denne arten finnes på Sørlandet, men er sjelden.

Glattordivel (Trypocopris vernalis) er 12 – 20 mm lang, helt glatt, med tydelig, blå metallglans. Bakleggene har tre tverr-ribber. Denne arten fantes før særlig i skog, og går på heste-, storfe- og sauemøkk. Den har gått sterkt tilbake og er i dag sjelden og truet i Norge.

Skogtordivel (Anoplotrupes stercorosus) er den minste og vanligste av de norske tordivlene, gjerne 12 – 15 mm lang. Den ligner T vernalis, men kan skilles fra denne på at den bare har to tverr-ribber på bakleggen. Den er også vanligvis mindre (men størrelsen varierer mye) og har vanligvis antydning til lengdestriper på dekkvingene. Undersiden er glinsende metallisk. Den er vanlig og ofte tallrik i åpen skog og på beitemark, og går kanskje særlig på sauelort, men også på kumøkk.

Systematisk inndeling[rediger | rediger kilde]

Odonteus armiger, hann
Enoplotrupes sharpi fra Sørøst-Asia, hann
Geotrupes spiniger
Skogtordivel (Anoplotrupes stercorosus), den vanligste arten i Norge

Tordivler er på verdensbasis inndelt i omtrent 75 slekter.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Zahradník, J. og Chvála, M. 1991. Teknologisk forlags store bok om insekter. N.W. Damm. Om tordivler side 268-269.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Geotrupidae – detaljert artsinformasjon
Commons Commons: Category:Geotrupidae – bilder, video eller lyd