Øyenstikkere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Øyenstikkere
Hunnen hos stor blålibelle er mer gul enn blå.
Hunnen hos stor blålibelle er mer gul enn blå.
Vitenskapelig(e)
navn
:
Odonata
Johan Christian Fabricius, 1793
Norsk(e) navn: øyenstikkere,
øyestikkere
Hører til: vingede insekter,
insekter,
leddyr
Antall arter: ca. 5 500 i verden
48 i Norge
Habitat: i tilknytning til ferskvann
Utbredelse: alle verdensdeler unntatt Antarktis
Delgrupper:
Vinger hos øyenstikkere.
Øverst: Øyenstikkere og libeller
Nederst: Vannymfer
Parringshjul av rød vannymfe, Pyrrhosoma nymphula (Coenagrionidae)
Nyklekt vanlig øyenstikker, Aeshna juncea
Blåbånd-vannymfe (Calopteryx splendens). Denne arten er sterkt truet og iferd med å forsvinne fra norsk natur.

Øyenstikkere er en delgruppe av insektene. De fullvoksne (imago) er de reneste flygekunstnere og lever som rovdyr av mindre insekter som de fanger i luften. Larvene lever i vann som rovdyr på andre mindre vannlevende dyr. Av de 5 000 beskrevne artene i verden, forekommer 48 i Norge, fordelt på 9 familier.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Voksne øyenstikkere tar bytte i luften og har derfor en skråstilt thorax (bryststykke), slik at det fremste beinparet ligger lenger fremme og nærmest danner en fangstkurv. Vingene er lange og smale, og både vingemuskulaturen og åremønsteret viser en unik bygning blant insektene. Vingespennet varierer mellom 2 og 18 cm. De broddlignende strukturene på bakkroppen (abdomen) er «tenger» som kun brukes under paringsspillet. Hodet domineres vanligvis av de store fasettøynene.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Flere av øyenstikkerne er store dyr, gode flygere. De er dyktige jegere og fanger byttet i luften. Etter at bytte er fanget lander øyestikkeren på en passelig plass, en trestamme eller noe lignende, for å spise.

Under parring griper hannen, hunnen i nakken med tengene (vedhengene) på bakkroppen, hunnen fører sin bakkropp under hannens, nær brystet (thorax), slik at de under befruktningen danner et såkalt «parringshjul». Parringen tar fra noen sekunder til en halv time. Hos artene i underordenen Vannymfer (Zygoptera), slipper ikke hannen etter parringsakten, men fortsetter å holde hunnen over «nakken». Slik flyr de rundt i «tandem», mens hunnen legger egg, under vannoverflaten. Særlig hunnen, men noen ganger begge to, kan være under vann i lengre perioder, så lenge eggleggingen pågår.

Larvestadiene er i vann, som rovdyr, blant annet av larver av steinfluer, vårfluer og døgnfluer. Hos larvene (eller nymfen som den også kalles) danner underleppen (labium) en spesialisert fangstmaske. Den som kan skytes frem lynraskt, og er svært nyttig når larven er på jakt etter noe å spise. Larvene kan ta bytte som er større en seg selv.

Øyenstikkere har ufullstendig forvandling, overgang fra egg/larve – til det voksne, kjønnsmodne insektet går gradvis, gjennom flere nymfestadier. I det siste nymfestadiet kryper nymfen opp eller ut av vannet og fester seg til et strå eller noe lignende. Etter en «kort» tid revner nymfehuden og et voksent insekt kryper ut. Blodvæske pumpes ut i vingenes ribbenett, som «bretter» seg ut og den nye huden herder. Etter noen timer kan øyestikkeren ta sin første flytur.

Stikker øyenstikkeren?[rediger | rediger kilde]

Det norske navnet tilsvarer det tyske «augenstecher» og refererer til folketroen om at øyenstikkere kan stikke ut øynenemennesker. Også andre utenlandske navn, og lokale norske navn, henspiller på uriktige oppfatninger om at øyenstikkerne skal være farlige for mennesker. Foruten å kunne fly etter øynene for å stikke, kunne de legge egg i øret hos mennesker. I Nordland ble øyenstikkere enkelte steder kalt: «ørsnik», «ørsnegl», «ørsnell» eller «ørsnil». Noen steder som i Rogaland ble øyenstikkere enkelte steder kalt «helvedesnaver», som kommer av troen på at den kunne sy igjen øynene.[1] Men ikke bare er øyenstikkere fullstendig harmløse for mennesker. De er ikke engang i stand til å stikke.

Fredede arter i Norge[rediger | rediger kilde]

Noen av de norske artene av øyenstikkere er fredet.[2] Dette fordi de har hatt stor tilbakegang, grunnet at leveområdene (habitatene) har forsvunnet. Noen arter krever helt spesielle livsbetingelser. Et eksempel er at mange små dammer (gårdsdammer, vatningsdammer) i de senere år er blitt fylt igjen.

Disse er fredet i Norge:

Systematisk inndeling[rediger | rediger kilde]

Slektskapet mellom delgruppene skrevet i hierarkisk skrivemåte. Du kan lese mer om dette her : System (biologi) og Gruppe (biologi).

Tidligere var de «moderne øyenstikkerene» (Anisoptera), plassert som en søstergruppe til både de «antikke øyenstikkerne» (Anisozygoptera) og vannymfene (Zygenoptera). Nyere forskning[3] viser at de «moderne» artene (Anisoptera) er en søstergruppe til de «antikke» (Anisozygoptera) og at begge disse er nå plassert i en ny felles delgruppe eller underorden, Epiprocta, som igjen er søstergruppe til vannymfene (Zygenoptera).

Tradisjonell inndeling med norske arter[rediger | rediger kilde]

Den tradisjonelle måten å systematisere delgruppene. Nomenklaturen følger Askew (1988), (se kilde for detaljer).

Det er registrert 48 arter i Norge. I 1993 ble det av Norsk entomologisk forening, i bladet Insekt-Nytt, publisert en liste med forslag til norske navn på øyenstikkere.[4] De foreslåtte norske navn står først i listen, andre norske navn er skrevet i parentes. Det forvirrende med norske navn er at ulike bøker bruker ulike navn, samt at ulike norske dialekter også kan ha flere ulike navn.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Greve, Lita. 1995.
  2. ^ Forskrift av 21. desember 2001 om fredning av truede arter.
  3. ^ Lohmann, H. 1996
  4. ^ Olsvik. 1993.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Lenke

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]