Leddyr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Leddyr
Havedderkopp (Pycnogonida)
Havedderkopp (Pycnogonida)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Arthropoda
Latreille, 1829
Norsk(e) navn: leddyr
Hører til: protostomier,
bilaterier,
dyr
Antall arter: 1 000 000
Habitat: marint, limnisk, terrestrisk og parasittisk
Utbredelse: hele jorden
Delgrupper:

Leddyr utgjør med sine ca. én million kjente arter mer enn 80 % av alle dyrearter. De mest kjente leddyrgruppene er insekter, edderkoppdyr og krepsdyr.

I fagkretser skiller man mellom leddyr i vid forstand (Arthropoda eller Panarthropoda) og egentlige leddyr (Euarthropoda eller Arthropoda). Forskjellen mellom disse to gruppene er at den førstnevnte gruppen inkluderer de litt besynderlige gruppene bjørnedyr og fløyelsdyr, mens de ikke hører til den sistnevnte gruppen. Dette betyr at samtlige leddyr har hatt en felles stamart, men at de egentlige leddyrene er i enda nærmere slekt med hverandre enn med bjørnedyr eller fløyelsdyr.

Fellestrekk for leddyr i vid forstand[rediger | rediger kilde]

De fleste leddyr har bein. Tallet varierer mellom seks (hos insekter) og om lag 700 (hos enkelte tusenbein). I enkelte grupper mangler beina helt (f.eks. hos enkelte tungeormer og mange insektlarver). Men i disse tilfellene har beina gått tapt sekundært. Det vil si at stamarten til alle leddyr allerede hadde bein, sannsynligvis omtrent 20 par.

Huden er dekket med en kitinholdig kutikula, som må skiftes regelmessig.

Det fins flere egenskaper som var til stede i leddyrenes stamart, men som ikke evolverte i denne, dvs. de er opprinnelige egenskaper som leddyrene deler med andre grupper. Til disse hører at kroppen er delt i mange ledd med forholdsvis lik oppbygning (såkalt metameri), at det fins et sirkulasjonssystem og et såkalt taustige-nervesystem med en bukmarg.

Dessuten må stamarten ha levd i havet, selv om mange av delgruppene uavhengig av hverandre har tilpasset seg til et liv på land.

Fellestrekk for de egentlige leddyr[rediger | rediger kilde]

Det mest fremtredende fellestrekket for de egentlige leddyrene er at hele kroppen, inkludert beina, er dekket med stive skjelettplater. Derfor må både kroppen som helhet og beina være leddet, dvs. at det må finnes bevegelige områder mellom skjelettplatene, for at dyret skal kunne bevege seg.

Skjelettplatene kalles ofte kutikulaen, et ytre skjelett eller et hudskjelett. Leddyrenes kutikula er primært dannet av kitin, som i ren form er meget mykt. For å oppnå bærende styrke er kutikulaen i mer eller mindre grad sklerotisert (hardhetsgrad). Den kan være innleiret med mineralsalter for å gi det økt styrke. Hos gruppa Ichneumonoidea blant årevingene er det til og med påvist at kutikulaen er forsterket med metallene sink og mangan i kjevene og eggleggingsrøret. I motsetning til virveldyrenes indre skjelett, eller strukturer som hår og fjær, så er ikke leddyrenes ytre skjelett laget av celler, men at celleprodukter.

Noen av kroppens ledd ble i stamarten «sammenfattet» til større kroppsavsnitt (såkalte tagmata). Dette var opprinnelig hode (cephalon eller caput) og resten av kroppen. I mange delgrupper oppstår ytterligere tagmata, som hos insekter, som har tre tagmata: hode, bryststykke og bakkropp.

Noen av beina hos den opprinnelige stamarten brukes ikke lenger som gang- eller svømmebein: Det første (forhenværende) beinpar danner en antenne («følehorn») fremst på hodet, mens de neste beinpar bak, er blitt til munndeler. Munndelene blir i mange delgrupper videre spesialisert til under- og overkjever.

Utover antennen har hodet et par fasettøyne samt to ytterligere par med mindre, såkalte medianøyne. Disse mangler i noen av gruppene, men har i så fall gått tapt eller blitt forenklet.

Orientering[rediger | rediger kilde]

Leddyr orienterer seg ved hjelp av lys. Leddyrene er utstyrt med fotoreseptorceller som ofte er plassert i eller ved fasettøynene. Øynene er sensitive til bølgelengder fra UV-lys til rødt lys, og registrerer også polarisert lys. Fotoreseptorene er i stand til å skille mellom lys som kommer direkte fra lyskilden, lys som er reflektert fra andre objekter og lys som skinner gjennom et materiale (for eksempel blader).

På denne måten kan insektene orientere seg etter farge, form, mønster og bevegelse. Enkelte insektlarver (som forskjellige sommerfugler og møll) er sensitive for UV-stråler, blått og grønt lys, og bruker disse egenskapene til å finne frem til skjulte områder under blader hvor de kan forpuppe seg i fred for omverdenen.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Arthropoda – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Arthropoda – detaljert artsinformasjon